Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være med oss alle!
(Etter 2. Kor 13, 13)
Amen.
Den 27. januar 1945 når den sovjetiske armeen konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau og armeen frigjør leiren. I leiren finner soldatene rundt 7 000 tilbakevendte og overlevende fanger. Siden 2006 feires dagen som en minnedag for jøder, kristne, rom, funksjonshemmede, homoseksuelle, politiske aktivister, motstandsfolk, vitenskapsmenn og -kvinner, kunstnere, journalister, krigsfanger, desertører, gamle, unge, tvangsarbeidere – millioner av mennesker, blant dem fem, seks millioner jødiske søsken som opplevde det som på hebraisk kalles הַשּׁוֹאָה, katastrofen.
I dag blir vi minnet om minst to ting. For det første blir vi minnet om vårt ansvar, om vår historie som siden den første kirkens dager også er en fortelling om antisemittisme, om jødehat, jødeforfølgelse og misjon blant jøder. For det andre blir vi minnet om at vi med denne historien, med dens antisemittisme, har tråkket på vår egen tros fundament, vi har tråkket på Gud, på Guds barmhjertighet og vi har sviktet Guds vilje.
Dagen i dag er dagen til å stoppe opp, til å orientere seg på nytt, til å oppdage det som forbinder oss med jødedommen på nytt, til å huske på at Guds trofasthet mot sitt folk står ved lag og at vi i altfor stor grad har tatt de jødiske skriftene til vår inntekt og det uten å ta vare på deres egenart.
Kanskje vi er heldige i dag, for det trer enda tydeligere frem enn ellers. Det som gjerne kalles for en slags jødisk trosbekjennelse er i dag kjernen i vår første lesetekst:
Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt.
(5. Mos 6, 4f.)
Her i kirken leses versene hver gang før syndsbekjennelsen, Jesus viser til disse to versene – og faktisk viser Jesus utelukkende til Det gamle testamente – da han blir spurt etter det største bud og vi aner i dag at vi må bekjenne våre synder. Vår biskop skriver i en kronikk fra 24.1.2010:
«Det er smertefullt å tenke på at bekjennelseserklæringen Kirkens Grunn, som dannet det teologiske grunnlag for prestenes embetsnedleggelse i påsken 1942, unnlot å si noe om antisemitismen og jødeforfølgelsen i landet. Da Den Midlertidige Kirkeledelse i sin skarpe protest mot jødeforfølgelsen 10. november 1942 sa at vi ved å tie i denne situasjonen ville bli medskyldige for uretten mot jødene, var det for sent til å reise en folkeopinion mot det som skjedde.»
Henvisningen til Kirkens Grunn er avgjørende, for det gjør det klart at det ikke dreier seg om moral. Vi skal ikke være snille nå, siden vi var slemme før. Henvisningen til Kirkens Grunn, bekjennelseserklæringen fra okkupasjonstiden, viser at det krever et stykke teologisk arbeid, det krever at vi tenker på hvilke konsekvenser vårt kristne liv skal ha.
Vi kan ikke lenger gå med på at noen mener og tenker «kirken» hvor Israelfolket nevnes og vi får ikke lese de profetiske stemmer i Det gamle testamente som en enkelt pekepinn mot det som kommer i og med Jesus Kristus, vi bør ikke være bekvem med at Det gamle testamente på denne måten degraderes til stikkordleverandør, for det er egne fortellinger om Guds trofasthet til folket Gud har valgt ut. Gud og folket går sin vei, dette skal tas på alvor. Guds vei med Israel er en egen vei og Israel er på denne måten Gudsvitne. For Guds skyld kan vi ikke gå med på eller oppmuntre til at jøder oppgir jødedommen.
Hvor dypt Det nye testamente er gjennomsyret av jødisk tenkning blir tydelig alt i åpningen av dagens prekentekst:
Han la fram for dem en annen lignelse og sa: «Himmelriket kan sammenlignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin.
(Matt 13, 25)
Himmelriket, himlenes rike, Gudsriket, Gudsverden, den rettferdige og gode verden, den verden hvor Gud bestemmer, det riket som ikke kan beskrives og ikke tid- og stadfestes. Det riket hvis navn ikke skal uttales, slik Gudsnavnet i Det gamle testamente ikke skal uttales, dette ubegripelige og ufattelige spiller Matteus på, i Gudsrikets benevnelse.
Himmelriket – det er der hvor Guds målestokk gjelder og lignelsene om Gudsriket, om himmelriket, er bilder som har som mål å vise at Guds perspektiv er annerledes enn menneskenes perspektiv.
Dagens prekentekst er med på å løfte Guds perspektiv frem og Guds perspektiv settes tydelig opp mot menneskenes perspektiv.
Tjenerne er ivrige, de vil så gjerne, og de vil så vel, men de er fanget av og i sitt eget perspektiv. De ser over verdens åker og ser svart-hvitt: Hvete her og ugress der, det gode på den ene siden, det onde på den andre siden. Noe grått, noe midt i mellom, det finnes ikke. De vil rydde, de vil renske ut, for de har klare forestillinger om hva som rører seg.
Men de viser seg at tjenerne i denne iveren er herrens største fiender. For i all sin overbevisning om at de kan skille klart og tydelig, i sin iver etter å få renset ut, er de villig til å risikere at noe av hveten ødelegges og rives ut av åkeren.
Det er nettopp det herren ikke går med på. Med den aller største sinnsroen avviser han tjenerne.
Kanskje er det det mest forstyrrende ved teksten, at herren ikke vil være med på å ta ut ugresset som en fiende har sådd. Herren er helt rolig når det gjelder dette, han bekrefter at ugresset kommer fra en fiende, han foretar seg ikke noe angående dette. Han lar ugresset vokse opp sammen med hveten.
Menneskenes perspektiv ser ut til å være dette: det onde alene er aktiv, en fiende kommer og sår ugress, så det onde er lett å definere og å kjenne igjen. Verden er en åker hvor godt og ondt kan skilles med letthet.
Guds perspektiv er sinnsro og fokus på høsten. Trofasthet, sinnsro og høst, det er det som bestemmer Guds perspektiv. Ja, det onde er der, i form av ugress, men alle diskusjoner og stridigheter mellom det gode og det onde som uten tvil finnes, er helt tilsidesatt, alt dette spiller ingen rolle. Ei heller hvetens kvalitet, som ganske visst forringes om den står sammen med ugresset, diskuteres.
At det blir en høst, det er det som teller, bare det. At det blir en høst, det er det som bestemmer alt.
Vi finner en parallell i en jødisk skrift som heter «Abrahams testament». Da får Abraham vist hele verden, med alle de gode og alle de onde menneskene og Abraham ber om at synderne tilintetgjøres. Men Guds svar er at dette er opp til dommen. Både Abraham og tjenerne er nødt til å vente, det siste ordet er Guds.
Det er godt mulig at Matteus ville oss til å innta tjenernes posisjon, at vi skal kjenne oss igjen i deres iver etter å gjøre og å stelle i stand.
Men hva så, hva betyr det?
Skal vi la Holocaust være Holocaust, skal vi ikke bry oss når rom-folk i Oslo blir stengt ute, når antisemittisme og fremmedhat øker? Skal vi tenke at anslaget i Algerie bare er del av det store bildet og alt blir nok bra til slutt?
Kan hende at tjenernes posisjon også er verdt å merke seg på Bibeldagen. Med erfaringene fra vår historie i forhold til jødedommen, med hele den kristne misjonshistorien bak seg – og for så vidt midt opp i den – er det vel å understreke at tjenerne ikke overse hele åkeren og vi ikke overser hele verden og alt som rører seg i den. Kan hende vi føler at vi vet nøyaktig hvordan vi får forvandlet verden til et bedre sted, ved å spre Bibler i Vietnam og Kambodsja. Men kan også meget hende at vi ødelegger Guds gode hvete og at vi risikerer å ødelegge Guds høsten.
Det gjelder å være seg det menneskelige perspektivet bevisst. Vår lengsel etter klare avgrensninger og enkle og rene forhold vil bli skuffet, alle ting har så mange sider og hvete og ugress ligner ofte på hverandre. Det frigjør oss ikke fra ansvaret, tjenerne skal vente, de blir ikke sagt opp. Det er nok å gjøre på verdens åker. Å stå opp for asylbarna, kjempe for klimarettferdighet. Vi er 70 dager fra påske i dag, vi er inne i førfastetiden, vi skal besinne oss, vi skal engasjere oss, Sammen for andre, Sammen forandre – det er overskriften over Kirkens Nødhjelps fasteaksjon i år. Sammen for andre, Sammen forandre, det skal vi ta med oss. Alltid i bevissthet om det menneskelige perspektivet. Det er ikke vi som skal høste, det er ikke våre strenge og tette kategorier som avgjør, ja, vår streben etter å holde verdens aker ren og fin kan være farlig for høsten. Det er høsten det kommer an på – bare at det blir en høst er det avgjørende. Den kan ikke vi ta ansvar for. Den skyldes Guds vedvarende trofasthet, med sitt folk og med oss.
Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare våre hjerter og tanker i Kristus Jesus.
(Etter Fil 4, 7)
Amen.