Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 25. kapittel:
Da kan himmelriket sammenlignes med ti brudepiker som tok oljelampene sine og gikk ut for å møte brudgommen. Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke. De uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje. Men de kloke tok med seg kanner med olje sammen med lampene. Da det trakk ut før brudgommen kom, ble de alle trette og sovnet. Men ved midnatt lød et rop: ‘Brudgommen kommer! Gå og møt ham!’ Da våknet alle brudepikene og gjorde lampene i stand. Men de uforstandige sa til de kloke: ‘Gi oss litt av oljen deres, for lampene våre slukner.’ ‘Nei’, svarte de kloke, ‘det blir ikke nok til både oss og dere, gå heller til kjøpmannen og kjøp selv!’ Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var forberedt, gikk sammen med ham inn til bryllupet, og døren ble stengt. Senere kom også de andre brudepikene og sa: ‘Herre, herre, lukk opp for oss!’ Men han svarte: ‘Sannelig, jeg sier dere: Jeg kjenner dere ikke.’ Så våk da, for dere kjenner ikke dagen eller timen. (Matteus 25,1–13)
Slik lyder det hellige evangelium.
Det er siste søndag i kirkeåret, gjerne kalt «domssøndag». Navnet er bare noen tiår gammelt. Et annet navn på dagen er «Kristi kongedag», innført etter romersk-katolsk forbilde, men den dagen er også relativt ny i katolsk tradisjon. Men uavhengig av navn på dagen, så er det lang tradisjon for at de siste søndagene frem mot første søndag i advent, er preget av alvor, selvransakelse og doms-motiv. Det er tid for alvor og selvransakelse midt i all vår travelhet – en tid for å prøve seg selv, og minne oss om at vi skal våke.
Lignelsen Jesus forteller, som vi nettopp hørte, tar utgangspunkt i en bryllupsskikk som er fremmed for oss. En bryllupsskikk der en prosesjon hilser brudgommen på vei til bryllupet. Ifølge noen håndskrifter hilser de også bruden som kommer i samme følge. Det er ikke uten videre enkelt å tolke lignelsen – den er jo også truende, er den ikke? «Så våk da», sier Jesus «for dere kjenner ikke dagen eller timen.» Men allebrudepikene sovnet jo! Hva handler det egentlig om? Handler det om å våke? Eller handler det om å ha nok olje til lampen? Og rådet til de som ikke hadde ekstra kanner med olje, om å gå å kjøpe ekstra olje midt på natten er jo også underlig. Lignelsen er ikke helt enkel å tolke.
Det males ut en skremmende situasjon, hvor man brått oppdager at man ikke har gjort det en skulle eller burde har gjort. Man har ikke skjønt det før, og nå plutselig, viser det seg å være for sent. Døren blir stengt og man får ikke være med på festen.
Når teksten oppleves vanskelig, så er det ikke bare fordi lignelsens logiske struktur og de ulike delene av lignelsen er vanskelig å forstå, men enda mer fordi en slik måte å tale og tenke på jo står i sterk kontrast til Jesu forkynnelse og liv, slik vi ellers møter det i evangeliene. Her er det plutselig greit å være egoistisk, ikke gi av det en har – vi møter verken barmhjertighet eller nåde i lignelsen.
Kristendom som skremsel, som trussel, som skaper angst. Om ikke dere selv har opplevd det, så vil jeg tro de fleste av dere har hørt om den såkalte «helvetesdebatten» mellom Hallesby og Schjelderup på 1950-tallet, hvor altså teologiprofessor Hallesby i en radioandakt på NRK truet de «uomvendte» blant tilhørerne, med å si at når de la seg om kvelden, ja så kunne de våkne i helvete. Mens biskop Schjelderup argumenterte for at det å si noe slikt, ja det var ikke i tråd med «den guddommelige kjærlighet og barmhjertighet» som «Kristi evangelium» vitner om.
Hvem snakker Jesus til i dagens lignelse, hvem er tilhørerne? I evangeliene er det jo en rekke ulike Jesus-ord og lignelser som er redigert sammen, fortløpende, etter hverandre. Ulike evangelier har ofte redigert de sammen noe ulikt. Vi vet ikke hvem akkurat denne lignelsen ble fortalt til, teksten sier ikke noe om det. Men jeg tror vi alle vil være enige om at vi hører og forstår lignelsen annerledes, om den sies til de religiøse lederne i samtiden, som ellers fremstilles som selvgode og egenrettferdige, de Jesus kan kalle kalkede graver – enn om den fortelles til fiskerkoner, hyrder, småbønder, gjør vi ikke? Er det de egenrettferdige og selvgode Jesus også i denne lignelsen refser? Det lar seg ikke gjøre å finne noe svar på det spørsmålet, det står ikke hvem han taler til, men at hvem ordene sies til er med å bestemme hvordan de skal forstås, ja det kommer vi ikke fra.
* * * * *
Her skal vi ta et lite steg til side, og bevege oss 500 år tilbake i tid, til reformasjonen og Wittenberg i Tyskland.
Middelaldermennesket var kjent med billedbruk, særlig i eller i tilknytning til kirkene. Teologi og gudsbilde fant visuelle uttrykk i bildene. Ett av mange sentrale motiv var bildet av Kristus som verdens dommer. I dette bildet fikk kirkens lære om dommen et sterkt visuelt uttrykk, og Luther refererer til slike bilder flere steder i sitt forfatterskap.
Ett av disse bildene, som relieff av sandstein, er fortsatt å se i bykirken i Wittenberg. Her sitter Kristus på regnbuen og ut av hans munn går et sverd på den ene siden og en lilje på den andre. Bildet uttrykker kirkens lære om at mennesket på den siste dag skal møte Kristus som verdens dommer, og at Kristus vil dømme deg enten til evig fortapelse, uttrykt med sverdet, eller til salighet, uttrykt med liljen. Slike bilder skapte angst, angst for Gud, angst for Kristus den truende dommer. Luther forteller om sitt tidligere liv i klosteret, hvordan slike malerier og bilder av Kristus fylte ham med så mye angst at han måtte se en annen vei, bokstavelig talt snu seg bort, slik også med dette relieffet av sandstein som han tilnærmet daglig passerte i Wittenberg.
Senere bruker han dette motivet, Kristus som verdens dommer, som eksempel for hvordan vi i evangeliet nettopp ikke kjenner Kristus, altså som en som fyller oss med angst og gjør oss fortvilte. Nettopp slike bilder som virker angst og fortvilelse skal vi ikke bruke, sier nå Luther. Heller skal vi se Kristus «i hans rette bilde» (in seinem rechten Bilde), hvor du ser ham som Guds og jomfru Marias sønn. For i møte med Ham, sier Luther, blir ingen redde. Han piner og plager ingen stakkarslige syndere og krever oss ikke til regnskap for våre liv, men er en som bærer verdens synder. – Motivet Kristus som verdens dommer sittende på regnbuen, kommer til å bli ett av de middelalderlige billedmotiv som i kirkekunsten ikke videreføres i de områder hvor reformasjonen vinner innpass.
* * * * *
Hva betyr så alt dette? Er poenget at det ikke er noen dom? Jo, Jesu ord om en dom møter vi, spørsmålet er hvordan dom skal tenkes og forstås. Dom som angstskapende trussel, hører vi Luther på 1520-tallet og biskop Schjeldrup på 1950-tallet avvise. Men vi kan også tenke om og forstå dom som oppreisning. Som oppreisning, hvor alle de utestengte, som ikke teller med, som sitter nederst ved bordet, eller hvis liv på ulikt vis ble ødelagt og gikk til grunne – hvor deres liv skal gjenopprettes. (P) Som vi her i kirken hørte om i lignelsen om Lasarus og den rike mannen for bare noen uker siden, hvor engler bar den fattige Lasarus med de verkende sår, hjem til Abrahams fang etter sin død, hvor han ble gitt hedersplassen i det store himmelske gjestebudet. Jo, dom som fremtidshåp og som gjenopprettelse, det kan vi ikke slippe. – Jesu ord om dommen peker på menneskets verd. Som Paulus skriver i den kjente hymnen i brevet til Filipperne: «I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!» (Fil 2, 10-11). Alle tings gjenopprettelse. – Dom som håp!
Til sist: Bispemøtet har oppfordret alle kirker i Norge nettopp i dag til å minnes og markere årsdagen for deportasjonene av de norske jødene. Det var 26. november at D/S Donau gikk ut fra Oslo med 529 norske jøder om bord –den største deportasjonen av jøder som fant sted fra Norge. Av de i alt 772 norske jødene som ble deportert til nazistenes dødsleirer, var det kun 37 som overlevde. – Vi har ikke mange tidsvitner igjen. Nettopp i dag skal vi ta inn over oss, at vi som samfunn og fellesskap nettopp ikke i tilstrekkelig grad våket, og hindret at noe slikt kunne skje. – «Så våk da»!
Jesus kaller oss i dagens tekst til å våke. Vi skal våke, være gudsrikets tjenere i våre liv, der vi har vår hverdag. Frem til gudsriket én dag skal fylle alt og alle. Det går ikke om skremsler – det går om å ha håp til Guds fremtid!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og være skal, en sann Gud fra evighet og til evighet.