Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 18. kapittel…
Han tok de tolv til side og sa til dem: «Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. Han skal overgis til hedningene og bli hånt og mishandlet og spyttet på, og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han stå opp.» Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke det han sa. (Luk 18,31-34)
Slik lyder det hellige evangelium.
«Se, vi går opp til Jerusalem!»
Året i kirken, kirkeåret, har sin særlige rytme. Etter advent og jul, har vi nå i januar og februar i kirken hatt fokus på hvem Jesus var, lært ham å kjenne, det vi kaller åpenbaringstiden. Vi har gjenfortalt Jesu radikale ord, og vi har hørt fortellinger om hvordan Jesus går rundt i Galilea og forkynner at Guds rike er kommet nær. Han helbreder syke, reiser mennesker opp, gjør mennesker hele, setter mennesker fri, samtidig som han refser de religiøse og politiske myndighetene som setter tradisjoner, konvensjoner og egeninteresse, høyere enn og over menneskers liv.
I dag er fastelavnssøndag, og fastelavnssøndag markerer et vendepunkt. «Se, vi går opp til Jerusalem!», det er fasten og Jesu vandring opp til Jerusalem og alle påskens hendelser som nå står for tur. Folket som så langt har fulgt Jesus i undring og begeistring, de vender seg nå gradvis mot ham og roper til sist «Korsfest!». Nå i dag, på fastelavnssøndag, står vi på vendepunktet, en dag vi stanser opp og feirer – jeg vet ikke hvordan det er for deg, men for mange er dagen ensbetydende med fastelavnsboller og feiring!
* * * * *
Det er jo unektelig «schwung» over fastelavn, selve ordet betyr «kvelden før fasten». Det er karnevaltid, karneval feires i dag også ofte her hos oss med utkledning og pinjata, i barnehage, skole og kirke, og altså ikke bare på de mer sørlige breddegrader. Og i morgen følger så «blåmandag», dagen hvor karnevalstiden skal opphøre og prestene i gammel tid dekket alteret med et blått klede, derav «blåmandag». Så følger «fetetirsdag», den siste dagen man skulle spise kjøtt og flesk, for det skulle man ikke gjøre i den følgende perioden frem til påske, og så etter «fetetirsdag» kommer «askeonsdag» som innleder fasten. Askeonsdag, dagen man som uttrykk for anger og bot for alle ens misgjerninger og synder, i kirken fikk drysset aske på hodet eller tegnet et askekors på pannen. – Det gjør vi fortsatt her i kirken, nå på askeonsdag, velkommen om du har mulighet, det er en sterk opplevelse.
* * * * *
Men dere: Hvilken mening gir det i dag å samles til fest og feiring? Naturen har åndenød! Vi lever i en verden hvor krigen er oss tettere på kroppen enn på årtier, krigen i Ukraina? En internasjonal rettsorden vi har tatt for gitt, synes å være truet. (P) Vi erfarer en verden hvor ledere av de fremste nasjoner skaper frykt, viser forakt, snakker nedsettende om utsatte grupper, og hevder den sterkestes rett. Det kan være lett å miste motet, mange kjenner dyp uro.
Samtidig søker vi alle å finne mening i livet. Festen og feiringen kan være slik mening. Og vi samler alle på øyeblikk, verdifulle øyeblikk og sammenhenger. Som opplevelser av nære vennskap, feiring og fest, intime relasjoner, foreldres kjærlighet til sine barn. – Det kan også være opplevelser av mening knyttet til natur eller kultur. Men vi lever samtidig i en kultur hvor det har blitt vanskeligere å finne eller snakke om mening med livet. – Er disse øyeblikkene bare små pustehull i en verden og et liv, hvor vi ikke ser noen overordnet eller større mening?
Men dere, vil vi akseptere, gå med på, at den eneste mening vi kan finne handler om øyeblikk, øyeblikk vi så samler på? Jeg tror vi protesterer, og jeg tror nettopp at det er de gode øyeblikkene vi opplever, som gjør så vi protesterer – at omsorgen vi kan kjenne, opplevelser som er gode, at kjærligheten i oss, protesterer, at livet selv protesterer! Protesterer mot nihilismen, mot at det hele er uten overordnet eller større mening! – Og i den protesten vi kan føle, tror jeg det også ligger et uuttalt håp om eller en tro på, at protesten skal tas til følge – at protesten mot meningsløsheten i siste instans skal vinne frem!
Jeg vil oppfordre oss til å insistere på at det gir mening å feire – og i dag å spise fastelavnsboller (smil). For vi gjør det i glede over livet, og alt det gode og skjønne vi får oppleve og erfare, som Gud hver dag gir oss. Vi gjør det i protest i møte med ondskap, ødeleggelse, hevnlyst og forakt – for livet kan og skal være noe annet!
* * * * *
«Se, vi går opp til Jerusalem!» I 2000 år har det vært det kristne håp, at i den historiske personen Jesus fra Nasaret, ja der ser vi tilværelsens innerste mening, der ser vi Guds vilje – der ser vi Gud selv, Gud som er makten til å være til i alt det som er til.
I dag er fastelavnssøndag, et vendepunkt i Jesus-fortellingen, fra i dag snur perspektivet. Så langt i evangeliefortellingene har vi hørt hvordan Jesus vekket begeistring og håp om et annet liv og en annen verden. Fra og med i dag så snur perspektivet, nå er det omkostningene av å velge livets vei, kjærlighetens og rettferdighetens vei, barmhjertighetens og nådens vei, som vi skal møte. – Vi hørte fra tekstlesningen: Han skal bli hånt, mishandlet, spyttet på, pisket – slått ihjel.
Likevel feirer vi altså, fordi vi som kristent fellesskap kjenner og vet hvordan fortellingen ender. Livets seier over døden, oppstandelsen påskedag morgen. Gud står med oss, på protestens side, protesten skal vinne frem – kjærligheten skal vise seg som sterkere enn døden, livet skal seire – Gud tar vare på livene våre også gjennom døden!
Så våkne opp fra øyeblikkenes tyranni – livet ditt er mer og mer verdt enn øyeblikk, det har ikke bare verdi som en oppsamling av gode øyeblikk. Nei, det har verdi i seg selv, det er Gud selv som puster gjennom deg, du er tegner med Guds stempel på din panne, som Henrik Ibsen sier det i Peer Gynt.
Det står om disiplene, at de ikke skjønte noe av dette, at meningen var skjult for dem, at de ikke forstod noe av det han sa. Kanskje du sier det samme – at du ikke skjønner noe av dette. Men om du ikke forstår, så velg likevel å sette ditt håp til kjærligheten og rettferdigheten, til barmhjertigheten og nåden. Ikke bøy hodet for maktens råskap, ikke velg løgn og forakt i møte med ditt medmenneske.
«Se, vi går opp til Jerusalem!»
Han som vandret opp til Jerusalem, kaller også deg og meg, til å være med Ham i hans vandring.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og være skal, én sann Gud, fra evighet og til evighet.