Kirken.no bruker såkalte cookies til trafikkmåling og optimalisering av innhold. Hvis du klikker «Jeg forstår, lukk meldingen» aksepterer du at vi bruker cookies på sidene. Vil du vite mer om cookies, trykk «les mer».

Jeg forstår, lukk meldingen

Les mer

Preken for Maria Budskaps dag

Budskapet til Maria fra Lukas 1. vers 26-38 av vikarprest i stiftspraksis Marit Slagsvold

I disse dager blir vi minnet på hvor sårbare vi er, og hvor sammenvevde vi er. Vi blir utfordret når vi ikke vet hva som kommer til å skje eller hvordan det skal gå. Framtiden føles usikker.

Fortellingen om Maria, engelen Gabriel og Jesus som ennå ikke er unnfanget - hele hendelsen for over 2000 år siden kan virke så fjern og så irrelevant nå, nesten irriterende langt unna og vanskelig å konsentrere seg om. Selv om vi ikke ønsker å være oppslukt av siste koronanytt, er det vanskelig å la være – for hvordan skal det gå?

Det slår meg at når jeg har lest Budskapet til Maria tidligere, har jeg lest den i et eneste stort lys. Jeg har lest om en gladnyhet, en engel som kommer med beskjed til tapre og tillitsfulle Maria om at hun skal føde en kongesønn, selveste Jesus, om Elisabeth som på eldre dager venter et etterlengtet barn. Og ikke minst: Om engelens trøsterike og håpefulle budskap om at ingen ting er umulig for Gud. Hvor lyst er ikke det?

Jeg leser fortellingen annerledes nå. Det er som om noe mørkt, skyggeaktig og litt uhyggelig har sneket seg inn. Alt det ukjente. Usikre. Vente barn uten å ha vært sammen med noen mann - hvor skremmende er ikke det? Hva vil Josef si, hvordan reagerer omgivelsene? Hva innebærer det å bli «overskygget», og det ellers så beroligende «Frykt ikke!» - vitner ikke det nettopp om god grunn til frykt?

Å slå seg til ro med frykten er ikke i Marias ånd, så jeg leser teksten flere ganger, sakte. Og noe annet trer fram og blir tydelig. Jeg får øye på nytt lys. Som kaster glans over det grunnleggende og åpenbare i at alle mennesker, til alle tider, er henvist til å stå i sin situasjon, i sine sko, og forholde seg til en usikker framtid. Et skjebnefellesskap med alle mennesker som ikke har visst, eller i dag vet, hvordan det skal gå. Et fellesskap vi fort overser når vi skuer tilbake på historie og hendelser, i lys av det vi vet om ettertiden. Et fellesskap vi deler med kjente mennesker i krevende situasjoner, som Jesus på korset, Maria Magdalena ved den tomme graven og et stort antall kloke ledere gjennom historiens mange krisetider. Også med mennesker vi kjenner; vi kommer vel alle på noen som har opplevd situasjoner fylt av frykt og rådvillhet. Selv tenker jeg på moren min. Hun var 11 år da 2. verdenskrig brøt ut, hun bodde i Narvik og opplevde at landet var okkupert og at byen ble bombet sønder og sammen. Livredd og løpende over kirkegården ble hun blåst ut av skoene sine, under ett av bombeangrepene. Der og da visste verken hun eller noen andre hvordan det skulle gå. Akkurat nå føles det som en trøst.

Det er ikke bare folk fra fortiden som inngår i dette skjebnefellesskapet. Også i dag er det mange i vårt land og på vår klode som har dette som sin hverdag. Mennesker som ikke vet så mye om hva morgendagen bringer. Som må holde fokus på dagen i dag, måltidet her og nå, natten som kommer. Nå må alle, som ellers kan ta trygghet mye for gitt, i større grad ta en dag av gangen. Ofte snakker vi varmt om hvor viktig det er, å gripe dagen, leve i øyeblikket. Mens vi samtidig legger planer og lengter etter det neste som skal skje. Nå kan vi la lære bli liv, vi har faktisk ikke noe valg.

Å være der vi er, tilstede for virkeligheten som den er og ikke som vi synes den burde være, gjør oss bedre rustet til å møte det som kommer. Og er det ikke akkurat det Maria gjør så nydelig? Hun ser og hører, forskrekkes, spør og undrer seg, før hun responderer spontant og nærværende på det som skjer. Hun griper ikke til det som er kjent og gammelt, det ville vært til liten nytte. Hennes respons på alt det ukjente er «La det skje med meg som du har sagt» - i tro og håp. I tillit og til tjeneste.

Jeg kjenner på medfølelse og samhørighet, på ønsket om å være modig sammen med Maria og alle som har stått så støtt de har kunnet i sine sko der og da, også med moren min som ble blåst ut av sine. Jeg blir inspirert, får lyst til å stå støtt i egen situasjon, møte den usikre og skumle framtiden håpefullt og åpent. Hva kan det bety for oss å stå støtt nå?

Jeg får tanker om at Budskapet til Maria også handler om Marias budskap til oss. Om å stille oss like fritt og oppmerksomt som henne, til friske og ferske impulser, responser, behov og svar, på det ukjente og usikre vi befinner oss i. Når vi ikke lenger helt vet hvem vi er, kan det være vanskelig å vite hva vi vil eller hva situasjonen trenger. Da er det å lytte innover og utover, i kroppen og i Guds rike, til det som melder seg her og nå, det beste stedet å starte. For når vi vet hvor vi er kan vi lettere få øye på veien videre. En vei ingen av oss har gått før, men som våre forgjengere i fellesskapet modig og nødvendig la i vei på.

I tro og håp – og kjærlighet.

 

Kontaktinformasjon for Torshov og Lilleborg sokn

Besøks- og postadresse:

Lilleborg kirke 

Oskar Braatens gate 35, 

0474 Oslo

-

Torshov kirke (under oppussing) 

Åsengata 25, 

0480 Oslo 

E-post: 
post.torshovlilleborg.oslo@kirken.no 
Telefon: 23 62 92 10

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"