Det står skrevet hos profeten Mika 6.8:
Han har kunngjort for deg, menneske, hva godt er.
Og hva krever Herren av deg?
Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud.
Slik lyder Herrens ord.
Vi møtes til gudstjeneste for å be og utruste oss til å være pådrivere for en rettferdig fred mellom israelere og palestinere. Men vi møtes også fordi vi er fortvilte, urolige og sinte. Selv de som demonstrerer og protesterer kjenner på maktesløsheten.
Noen av dere har levd med krig. Kjent på utryggheten som blir til i møte med trusler om vold, møter med geværer, lyden av tanks eller et bomberegn. De fleste av oss har ikke opplevd dette. Vi leser om det, hører om det og forsøker å sette oss inn i hvordan det må være.
Vi er mange som daglig folder våre hender og ber om fred, for dem som lever under bomberegnet, for dem som er gisler, for dem som er fengslet uten å vite hvorfor, for dem som blir nektet advokathjelp og heller ikke stilt for noen rett, for dem som har familiemedlemmer som er tatt som gisler, for dem som mistet noen av sine ved en personsøker eller walkie-talkie, og for dem som har mistet noen eller lever i frykt for voldelige kolonialister.
Men hjelper det å be eller demonstrere? Volden fortsetter, bombene faller og gislene og de fengslede slippes ikke fri. Hverken demonstrasjoner eller bønner er tilsynelatende uten kraft til å endre noe som helst.
På veien inn i Domkirken passerer vi kirkedørene som i tiår etter tiår har minnet oss om at: Salige er....Vi har nettopp hørt dem, Saligprisningene, lest. De har vært et kall alle kristne har hørt siden Jesus sto i skråningen ned mot Genesaretsjøen, så på de som kom til ham og talte ordene som siden ble skrevet ned. Vi svarer på dem i bønn, ved å forsøke å leve etter dem, og nå: ved å tale og skrive for fred og rettferdighet. Ved delta i demonstrasjoner og støtte hjelpeorganisasjoner.
Her inne i kirken kan vi legge hodet bakover og se ordene «Gloria in Excelsis Deo». Englene over Betlehemsmarkene sang nok ikke på latin, men vi kjenner «Ære være Gud i det høyeste» fra juleevangeliet. De fortsetter med ordene «og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i!» Vi kan trygt gå ut fra at Gud elsker alle mennesker og vil fred for alle, til tross for at Gud nok ikke har like stor glede av alt mennesker gjør.
Men, vi kan begynne der, i landet der Gud ble æret og freden ble forkynt. Landet som vi kjenner bedre enn de fleste andre land, med steder som Nasaret, Jeriko, Jordanelven, Betlehem, Hebron, Nablus, Jerusalem. Landet er kalt hellig og Jerusalem, byen som på arabisk kalles «Al-Quds», den hellige, mens det hebraiske navnet, Yerushalayim, inneholder ordet «shalom», fred. Ja, slutten, «shalayim» er flertall, med andre ord en dobbelt fred.
Men, til tross for byens hellighet og kall til fred, har den i årtusener vært åsted for kriger hvor Guds navn er brukt til å nedkjempe andre, undertrykke og slakte medmennesker, og til å kreve eksklusivt eierskap til land og byer. Den enes tolkning av historien blir brukt til å nekte andre deres tilknytning. En israelsk statsminister viste nylig et kart av hele området og sa: «Vi okkuperer ikke et land som er vårt eget.» Det er speilbildet av andre som sier: «From the river to the sea. Palestine shall be free.» To folk har tilknytning til landet. Vi andre skal ikke bestemme om det skal være en eller to stater. Men like lite som vi kunne akseptere apartheid i Sør-Afrika eller undertrykkelse av menneskerettigheter i land som Iran, Kina, Russland eller Saudi-Arabia, like lite kan vi akseptere at et folk krever en slik eiendomsrett til Det hellige land at det går ut over det andre folkets politiske og nasjonale rettigheter.
«Hva krever Herren av deg?» spør profeten, og fortsetter «Bare at du gjør rett og viser trofast kjærlighet». Jesus radikaliserer dette når han i fortsettelsen av Bergprekenen sier: «Elsk deres fiender og be for dem som forfølger dere.» Jesus var der i skapelsens morgen da alle, uansett hva de mener eller gjør, ble skapt med et iboende og samme menneskeverd. Det gjelder jøder, palestinere og libanesere. Det gjelder enten vi tilhører Hamas, Hizbollah eller den israelske regjeringen. Det gjelder uansett om vi er jøder, kristne eller muslimer – eller har en annen tro. Jøder og kristne henter de hellige ordene hentet fra profeten Mika i Det gamle testamente. Koranen sier det samme: «Dere som tror, stå fast ved det rette, som vitner om Gud, og må ikke motviljen mot visse mennesker forlede dere til ikke å være rettferdige. Vis rettferdighet, dette er gudsfrykten nærmest. Frykt Gud, Gud er underrettet om det dere gjør.» (5.8) Å gjøre rett, er å møte alle med respekt og be for dem. Det gjelder venner og det gjelder fiender.
«Å vise trofast kjærlighet» er utfordrende når sinnet og fortvilelsen preger oss. Den trofaste kjærlighet viser seg når krisen er der:
- Den må til for å holde fast ved vennskap og kontakt med venner og kjente i Midtøsten, med dem vi er enige med og dem vi er uenige med.
- Den må til for å folde hendene og nevne navn, å be for sårede og rammede, og for et politisk lederskap som vil fred og frihet for alle.
- Den trofaste kjærligheten uttrykker seg i viljen til å dele av det vi eier fordi mange trenger mat, klær og helsehjelp.
- Den trofaste kjærligheten viser seg i demonstrasjoner og meningsytringer som uttrykker solidaritet med dem som rammes av vold og bomber, tilfeldige fengslinger og gisseltaking.
Det er lett å miste alt håp om fred og rettferdighet når vold, bomber og krig skyver mulighetene for fred enda lenger frem i tid. For å nære håpet om at noe annet er mulig, er det godt å støtte seg på ordene i Salme 33 i Det gamle testamente: «Kongen blir ikke reddet av stor styrke, krigeren berges ikke av sin store kraft. Hesten gir falske håp om redning, med sin store styrke berger den ingen.» Salmisten sier ganske enkelt det all historisk erfaring tilsier, nemlig at ingen som baserer seg på vold og undertrykkelse av andre, lever trygt. Det kan ta tid, men før eller siden vil de selv måtte gi tapt. Derfor skal vi aldri slutte å be for krigsherrer og undertrykkere. De kan vende om. Derfor skal vi alltid tale sant om vold, undertrykkelse og alle menneskers like verd.
Saligprisningene gir oss retningen på det vi må være og det vi må gjøre. Vi skal være tålmodige, utholdende og ydmyke. Vi skal arbeide for rettferdighet, barmhjertighet og fred. Slik gjør vi oss også til redskap for det vi ber om.
Vi kan aldri skille englesangens to deler fra hverandre. Vi skal se opp mot himmelen og synge «Ære være Gud i det høyeste» og vi skal se oss rundt og ønske fred for alle Gud har skapt. Gud og Guds navn kan aldri brukes til å legitimere undertrykkelse, vold eller til å nekte andre deres rettigheter og frihet. Å vandre ydmykt med vår Gud er å vandre i ydmykhet overfor alt og alle Gud har skapt. Både på det personlige plan og i forhold til konflikten i Midtøsten gjelder det profeten sier:
Han har kunngjort for deg, menneske, hva godt er.
Og hva krever Herren av deg?
Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud.
Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd som var og er i all evighet. Amen.