8. søndag i treenighet
26. juli 2020
Høymesse i Oslo domkirke
Preken av domkirkeprest Jonas Lind Asgedom
—
Preken
Et spørsmål mennesket har stilt seg til alle tider, er: Hva er et godt liv. Jesus peker i dag på to veier. Gud og mammon.
Ordet mammon kommer fra det aramaiske mamone, og betyr: rikdom, eiendeler eller vinning. Ordet kommer fra en rot (ʾāman) som betyr «det en stoler på». I evangeliene settes mammon opp mot Gud, som en antitese, en motsetning til Gud. Gud eller mammon.
Den gresk-romerske verden var opptatt av ære. Og mange av de Jesus snakket til levde og beveget seg i et samfunn, hvor mammon, rikdom ble brukt for å posisjonere seg. Fariseerne Jesus ofte kritiserte forholdt seg til to verdensbilder som Jesus forsøker å si ikke kan harmoneres. Et jødisk og et gresk-romersk. Et hvor Gud ble sett som kilden til liv. Og et hvor Mammon var livets kilde. Mammon og Gud. To ulike kilder til verdi, lengsel og handling. Hva er et godt liv? Hva stoler du på? Mammon svarer ære og posisjon gjennom grådig rikdom. Den tar til seg uten tanke på den andre.
Bibelen forteller: livet selv er en gave, og det vi har rundt oss er Guds skaperverk, som er ment til å deles, og forvaltes gjennom gjestfrihet og solidaritet med hverandre. Det er altså ikke rikdom i seg selv som er problemet, men det er når økonomi og posisjon tar Guds plass.
Så langt ok. Dette var antikken. Hva med i dag? Vi vet f. eks at 767 millioner mennesker lever i ekstrem fattigdom. Vi vet at ca. 80 millioner mennesker er på flukt i dag. Vi vet at Norge har et forbruk som gjør at vi måtte ha hatt 3,4 jordkloder om alle skulle leve som oss. Alt dette vet vi.
Det det er vanskeligere å komme til rette med, er vår egen motivasjon, og hva det er vi skatter høyest. For rent skjematisk er det greit å sette opp Gud og mammon mot hverandre, men når vi skal se på egne liv og hvordan vi selv forhoder oss, blir bildet mer komplisert.
Hun eller han er hel ved, bruker vi å si. Og det gjør vi for å uttrykke at en person er hederlig, rettskaffen, står opp for sine verdier og sin overbevisning. Er uten baktanker. Virker udelt. Har et aktivt forhold til hvor skatten og hjertet er.
Vi kan alle komme på noen vi tenker er og har mer av dette enn andre. Jeg tenker på Nelson Mandela, Desmond Tutu eller Nadia Murad som vant fredsprisen for et par år siden. Selve kroneksemplet er vel Jesus selv, som gikk helt i døden for det han trodde på. Men Jesus er jo helt der oppe, på øverste hylle. Det er som om ordene han bruker i Bergprekenen nesten virker som et umulig ideal. Og fredsprisvinnere, de vokser jo ikke på trær.
Selv trenger jeg ikke tenke lenge for å komme på en gang jeg har vært delt. Stadig vekk legger jeg vekk mine egne overbevisninger i møte med andre. Det kan være jeg møter på mennesker som har meninger jeg er sterkt uenig i, og så klarer jeg ikke si fra, for jeg er redd for at temperaturen skal bli så høy at vi brenner oss. Men så sitter jeg igjen med uggen følelse av å ha fortrengt det jeg tror på. Av å ha tilsidesatt mitt hjerte og min indre stemme.
Hel ved, du. Det er for viderekomne.
Er det noe sted man finner hel ved, så er det vel i skogen. Det er som om dagen, lyset, vinden, trærne er hel ved. Udelt. Vi vet jo at det kommer morgen etter kveld, og kveld etter morgen. Det er som om dagen i seg selv har et udelt hjerte. Den tviler ikke på om den skal videre. Vi vet at solen står opp på morgenen, og vi vet at den går ned på kvelden. En mann som har tilbragt en del tid i skogen, er poeten Stein Mehren. Han skriver:
Dagen og trærne
Tidlige lys-streif, alle ting skjelver
når daggryets strenger blir stemt
Hør – det første lys-dirr i trærne
Og se når de toner – som stemmegafler
berørt av demringens gylne vind
– Som minner berørt av erindringens
bluss; Tre etter tre klinger frem
Slik beskriver Mehren dagen og trærne. Den hele veden, dagens udelte hjerte. Tenk å være et tre! Å stå fast i vind og regn. Stå fast, vokse, ikke perfekt, men likevel vokse. Og å se at hvert tre klinger frem.
Men så tenker du kanskje at dagen og trærne ikke har noen bevissthet og vilje, og ikke må forholde seg til motstridende lengsler og drifter og valg. Det har du rett i.
Hvem av oss er det vel ikke som egentlig lengter etter å være udelt? Å stå opp for det en tror på, være en hederlig person. Kjenne at det er en sammenheng mellom innside og utside.
Psykologien forteller oss at vi lurer på og oppdager om personen vi har fremfor oss er hel. Sier han én ting og mener noe annet? Snur han kappen etter vinden. Har hun baktanker? Jo større sammenheng det er mellom innside og utside, jo mer tillitsvekkende kan en person være, forutsatt at personen viser verdier og holdninger en kjenner seg igjen i.
Når Jesus setter opp Gud og Mammon som antiteser, er det kraftfull tale av Jesus. Men om vi begynner å gå oss selv etter i sømmene, er det slett ikke lett å vite hvilke drivkrefter som ligger bak handlingene våre. Vite hvor skatten er. Vite hvor hjertet er. For det er ikke så mange av oss som har udelte hjerter. Det er gjerne en god miks av motstridende lengsler, ønsker og behov.
På veien mot det udelte hjertet, det udelte livet, tror jeg vi skal våge å være ærlige mot oss selv og mot Gud. Vi kan kjenne etter, hva er det som driver meg. Ikke fornekte. Ikke bortforklare. Vi kan gå inn i vår indre verden, finne ut av hva som bor i hjertet. Kjenne etter hva det er vi skatter høyest. Åpne opp hjertedøren og finne ut av hva som beveger seg på innsiden.
Og hvis vi kjenner en lengsel etter at Gud skal få en større plass, så kan vi begynne å leve og lære gjennom erfaring. Gjennom å prøve og feile, gjennom smerte og glede på veien til det udelte hjertet. For det å være hel ved er ikke friksjonsløst. Såpass må vi kunne si. Trærne står i all slags vær, og blir preget av det. Det må også vi forvente. Veien til det udelte hjertet, er ikke bare en reise innover. Det er også en reise utover i handling. Og Jesus er ikke en sånn som bare sier noe uten å gi oss et hint om hvordan vi skal leve, han viser oss gjennom handling hvordan vi skal gå frem. Jesus gir oss noen verktøy. I den samme prekenen, bergprekenen, ber han oss om å gi gaver i det skjulte. Og det er en medisin mot mammon. For det er ikke bare slik at vi beveger oss fra hjertet til hendene. Det kan også gå den andre veien, fra hånd til hjerte. Handlingen vil da være med på å forme oss. Dette er et livslangt prosjekt.
Gud, Mammon, Det udelte hjertet.
Vi kan be om lys og klarhet, ta i bruk de verktøyene vi har fått, og finne hvile i at Gud er for oss.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og være skal, en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.