18. søndag i treenighet
Søndag 4. oktober
Høymesse i Oslo domkirke
Jes. 53,1-5, Hebr. 2,8-10,
Preken: Matt 8,14-17
Preken av domprost Anne-May Grasaas
—
Preken
Vi har lyttet til fortellingen der Jesus helbreder Peters svigermor og befrir mennesker fra sterke lidelser. Kanskje kjenner noen på dobbelthet etter dette. – Fordi fysiske eller psykiske plager hos dere selv eller noen dere er glad i, har tæret så ubønnhørlig på kreftene. Og bedre er det kanskje ikke blitt med den usikkerhet korona-pandemien fører med seg. Andre trekker kanskje litt overbærende på skuldrene etter dagens tekst. Helbredelser og onde ånder. – Vi vet da bedre i 2020!
Men når vi nå er kommet til kirken – hva om vi prøver å lytte etter håp og legedom, både i den vakre gregorianske sangen (1) og i tekstene?
Dagens fortelling viser at troen på Jesus ikke bare handler om en åndelig sfære. – Eller utelukkende om synd og tilgivelse. Ikke at det er uviktig. Det er svært sentralt. – Men i denne teksten handler det om menneskers ytre og indre kroppslige plager. Vi ser at Jesus genuint lar seg berøre av den enkeltes personlige nød. – Som det er sitert fra Det gamle testamente: Han tok bort våre plager og bar våre sykdommer.
Nå vet vi at i Midt-Østen på Jesu tid fulgte det ekstra store sosiale og økonomiske omkostninger med det å være satt utenfor av sykdom eller andre lidelser. Det samme er situasjonen i mange land i dag. I Norge har vi legevitenskapen og velferdsstaten med sine sosiale tjenester.
Betyr det at vi ikke trenger Gud? – Noen synes å mene det. Men hva om vi heller tar imot alt dette som uttrykk for Guds gode skapergaver? Og takker Gud for dyktige leger og viktige medisiner. Uten at vi dermed slutter å be og håpe?
Når evangeliefortellingene sier at Gud er blitt menneske, innebærer det at ikke noe menneskelig er fremmed for Gud. Vi kan ha tillit til at Gud lever med i alt det vi mennesker strever og sliter med. Derfor kan vi også bringe medmennesker til Jesus i våre bønner. På samme måte som vi hørte at de kom til ham med mennesker som hadde onde ånder (2).
Men onde ånder? Her støter vår vestlige virkelighetsforståelse kraftig mot den som rådet på Jesu tid. Studier av medisinforståelsen i egyptisk, babylonsk, gresk og jødisk medisin i antikken viser at det var helt vanlig å tolke psykiske lidelser som følge av onde ånder.
Det er ikke usannsynlig at evangeliene framstiller disse tilstandene på samme måte som samtidens medisin gjorde. Psykiske lidelser har forekommet til alle tider og i alle kulturer. På Jesu tid ble ikke psykiske lidelser behandlet. Men hvor er de blitt av i Det nye testamente?
Kan det være mulig at Jesus ikke forholdt seg til psykiske lidelser? De opptrer jo i svært dramatiske former noen ganger. – Med det rykte Jesus hadde som helbreder, må vi regne med at også psykisk syke ble brakt til ham.
Kan det hende at Gud – inkarnert i mannen fra Nasaret – tok på seg samtidens forståelse av at psykiske lidelser kunne ha demonisk opprinnelse? At han var kontekstuell?
Sammenligner vi antikkens sykdomsforståelse med vår tids, har opplysningstid og naturvitenskap lært oss å utforske lovmessighet og årsakssammenhenger. Psykiatriens historie kan dokumentere utviklingen fra forståelsen av psykiske lidelser som følge av ånder utenfra, til oppdagelsen av det ubevisstes rolle i psykisk lidelse. Og mange av oss har erfart hvordan faglig fundert terapeutisk hjelp – med og uten medisiner – har kunnet lindre dype indre smerter.
Hvorfor skulle vi ikke kunne ta imot også denne type hjelp som uttrykk for Guds skapergaver og godhet mot oss? – Og gjerne samtidig søke sjelesorg og forbønn. Det trenger ikke være et enten eller, så lenge vi tror på en Gud som er Skaper, frigjører og livgiver for HELE mennesket.
For noen år siden trengte jeg selv profesjonell hjelp mot depressive plager og uro. Den hjelpen var uvurderlig. Samtidig kunne jeg be om forbønn i kirkens rom og stole på nattverdens brød og vin.
I visse perioder har jeg brukt et lite gripekors (vis!) som jeg kan ha i lomma, og som jeg har kunnet legge meg med om natta. – Noen bruker en Kristuskrans (vis!) – utviklet av den svenske biskopen Martin Lønnebo. Den kan en holde i som en «redningsbøye» når hjelpeløsheten kjennes for stor. Noen vil kalle det naivt. Gjerne det. Men for meg og mange med meg er dette symbolske uttrykk for tillit. – Tillit til at Gud finnes. – Tillit til at Gud er nær og - tillit til at Gud alltid er større. – At Gud bærer. Jeg oppfatter denne tilliten som en gave. Og jeg har fått ane noe av hemmeligheten i ordet; når jeg er svak, da er jeg sterk.
Når vi skal markere verdensdagen for psykisk helse i uka som
kommer, søker vi som kirke ikke etter lettvinte løsninger. Vi lytter til menneskers erfaringer og til vitenskapelig forskning. Samtidig lar vi oss ikke begrense av vår vestlige virkelighetsforståelse. Vi regner med at Guds levende virkelighet gjennomsyrer vår – såkalt – sekulære verden. Ja, hele den skapte verden. Og vi forstår Jesu helbredelser i dagens evangelium som tegn på den Guds framtid som skal komme, og som allerede er kommet nær. – Denne usynlige virkeligheten hvisker at vår framtid ikke er begrenset til det vi har erfart til nå. – Vi er ikke er lukket inne i vår egen fortid. – I sin kjærlighet kan Gud gjøre noe nytt – langt utover det vi forventer.
Salmen vi har sunget (3) uttrykker noe av dette:
Du, Herre, er den trygge havn
mot alle motgangs vinder.
Å, ta meg i din nådes favn,
så sjelen hvile finner.
Din kjærlighet som sol i vår
den kolde is fortære, balsam være...
Ære være Faderen, og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var ér og være skal, én sann Gud fra evighet og til evighet.
AMEN
1) jfr gregoriansk messe med «Consortium Vocale» 4.10.2020
2) jfr. Øyvind Eide 2008: «Demoner som diagnose» i Tidsskrift for Sjelesorg. Merk prosjektet «Africanization & pastoral care», 2006–2008
3) NoS 156: O Jesus, som har elsket meg.