10.oktober
20. søndag i treenighetstiden
Uranienborg
2 Noen fariseere kom og spurte ham: «Har en mann lov til å skille seg fra sin hustru?» De ville sette ham på prøve. 3 «Hva har Moses påbudt dere?» sa han. 4 De svarte: «Moses har tillatt mannen å skrive skilsmissebrev og sende henne fra seg.» 5 Da sa han til dem: «Fordi dere har så harde hjerter, har Moses gitt dere dette budet. 6 Men fra begynnelsen av, ved skapelsen, skapte Gud dem til mann og kvinne. 7 Derfor skal mannen forlate sin far og mor og holde seg til sin hustru, 8 og de to skal være ett. Så er de ikke lenger to; deres liv er ett. 9 Det som altså Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.» (Mark 10,2-9)
Trenger du et nytt hjerte? For en del år siden arbeidet jeg som prest i et hjertetransplantasjonsteam. Der møtte jeg mennesker som hadde hjerter som var skadd. Ofte hadde vevet i deler av hjertemuskelen mistet sin mykhet og blitt ute av stand til å gjøre det et hjerte skal: Pumpe tilstrekkelig friskt blod rundt til alle celler i hele kroppen. Når et hjerte har mistet sin elastisitet, da er livet truet. Men det går an å få et nytt hjerte. Hvert år får mellom 25 og 50 mennesker i Norge byttet ut sitt skadde hjerte med et nytt. I de aller fleste tilfeller blir livskvaliteten forbedret og livet forlenget med mange år.
I språket vårt er ikke hjertet bare benevnelsen på en sentral muskel som sørger for blodsirkulasjon. Hjertet er blitt vårt viktigste kjærlighetssymbol. Det er blitt navnet på empatiens og sårbarhetens sted i oss. Når et hjerte er mykt, lever vi tett innpå egen og andres følelser, sorg og hengivenhet. Det kan være slitsomt. Når et hjerte er blitt hardt, da lukker det seg for Gud og andre mennesker. Det er enda verre. I dag er det verdensdagen for mental helse. Det er en dag da vi gir omsorg for sårbarhetsskader i sjelen. Trenger du et nytt hjerte? Går det an?
Ja, det går an. Jeg har sett harde hjerter myknes. Jeg har opplevd at hensynsløshet har blitt skiftet ut med empati og at likegyldighet har blitt erstattet med genuin og sårbar kjærlighet. Kortene er ikke delt ut en gang for alle. I denne kirken tror vi at Gud deler ut nye kort hele tiden, at kjærlighetsevnen kan fornyes, at hjerter kan vekkes til liv. At stolthet kan byttes ut med ydmykhet, at sår som er påført av oss selv eller av andre, kan leges. Hvordan er det med hjertet ditt? Er senteret for empati og sårbarhet mykt og bevegelig eller har det stivnet til av frykt eller dårlige erfaringer? De fleste av oss vil som regel kjenne begge deler. Noe er hardt og uforsonlig, noe er mykt og sårbart. Sinne og sorg, godt og vondt, omfavnelse og avvisning, generøsitet og grådighet. Det er mye som får rom i et lite menneskehjerte.
Når Jesus i dag blir bedt av fariseerne om å si noe om ekteskapet, så har han nettopp dette klart for seg: Vi er begge deler. Vi er til dels friske, og vi er til dels skadet. Vi har fått rike gaver, men selv den vakreste gave kan vanskjøttes og misbrukes. Kjærlighetsevnen vår, er kanskje den vakreste gaven vi har fått. Jeg er ikke noen ekspert på Guds følelsesliv. Men jeg tror Gud må ha jublet da gjensidig tiltrekning, godhet og forpliktelse oppsto mellom de første menneskene. Da var det sannsynligvis feiring og highfive i treenigheten, hvis dere kan se det for dere.
Hvis det blir oss forunt, kan vi også oppleve glimt av Guds lidenskapelige skaperglede når vi trekkes til hverandre og får lyst til å hengi oss til hverandre og forplikte oss i gjensidig trofasthet. Ekteskapet gir og har gitt rammer for denne skapergaven, riktignok på ulike måter til ulike tider. I dag har vi for eksempel, også i kirken vår, anerkjent at gleden over og forpliktelsen til denne gaven ikke begrenser seg til mann og kvinne, men også erfares av mennesker av samme kjønn.
Hva er et ekteskap? Først og fremst er ekteskapet en gave som skal beskytte en større gave. Seksualitet, tiltrekning, samhørighet, medfølelse og trofasthet kom først, de er som perler i det smykket som kan kalles menneskets kjærlighetsevne. Dette smykket er skjørt. Det trues av harde hjerter, av avvisning og grådighet. Ekteskapet ble til for å gi kjærligheten, både den praktiske og romantiske kjærligheten, best mulig vilkår i en verden som er perfekt og skadet på samme tid. Ekteskapet skal verne om skjønnhet og trofasthet, slik at kjærligheten kan bli bevart i storm og stille, flom og tørke. Og når ekteskapsløftene forsegles her i kirken, lyder altså ordene vi nettopp hørte fra Jesus: «Det som altså Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.» Det er alvorlig ment. Og det er framfor alt godt ment.
Ekteskapet skal beskytte skjønnheten. Men når fariseerne nærmer seg Jesus med spørsmål om ekteskapet, er det ikke kjærlighetens skjønnhet de er opptatt av. De spør om hva man har lov til når kjærligheten ikke er skjønn. Sånn rent bortsett fra at de sannsynligvis var mest ute etter å lure Jesus til å si noe de kunne anklage ham for, synes jeg likevel fariseerne leder oss til et viktig poeng. Hva om ekteskapet låser mennesker fast i de harde hjerters posisjon? Hva om løftene vi ga ble brutt? Hva om tillitt og gjensidighet har smuldret bort til et himmelropende fravær? Jeg har så stor respekt for denne forsamlingens samlede samlivserfaringer at jeg vegrer meg for å si for mye om dette. Hver enkelt historie er unik. Hvert sår som er påført, trenger sin individuelle behandling. Og hva med de mange blant oss som lever alene? Hva med de som slikker sine sår i ensomhet? Hva med dem som så langt ikke har blitt forunt å oppleve at ens egen lengsel ble møtt av en annens lengsel?
Sårene kan komme fra alt det som har skjedd. Eller de kan komme fra alt det som ikke har skjedd. Alt dette vet Jesus. Derfor holdt han muligheten åpen for skilsmisse, fordi livet er som det er. Hvis en ordning som var ment å beskytte kjærligheten, i stedet låser mennesker fast i destruktive vrangbilder av kjærligheten, da er det i kjærlighetens navn en vei ut, hvis alt annet er prøvd.
Jesus kjenner de harde hjerter. Men Jesus nøyer seg ikke med å kjenne de harde hjerter. Han elsker de harde hjerter like mye som han elsker de myke. Derfor er det ikke dommen, med medlidenheten Jesus møter oss med når skadene oppstår. Evangeliet er at kortene ikke er delt ut en gang for alle. I denne kirken tror vi at Gud deler ut nye kort hele tiden, at kjærlighetsevnen kan fornyes, at hjerter kan vekkes til liv. At stolthet kan byttes ut med ydmykhet, at sår som er påført av oss selv eller av andre, kan leges. Tro, håp og kjærlighet er fornybare ressurser. Og størst blant dem er kjærligheten.