Det er 1. juledag, og det er høytid!
I kirker over hele verden feires i dag Jesu fødsel. Skikkene og tradisjonene er forskjellige, men målet er den samme: å høre evangeliet og tilbe barnet, slik gjeterne og vismennene gjorde.
Prekenteksten på 1. juledag er Johannes evangelium 1.1 – 14.
«I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det…
Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.»
I går på julaften hørte vi fra Lukas om Jesu fødsel i Betlehem –
innskrivningen i manntall, stallen, hyrdene, de vise menn.
Vi var tilbake til vår tidsregnings begynnelse.
I dag tar Johannes oss enda lenger tilbake… til det virkelige år null –
til verdens skapelse: «I begynnelsen var Ordet…»
Vi hører parallellen til skapelsesberetningen i 1. Mosebok kapittel 1:
«I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom,
mørket lå over havdypet, og Guds Ånd svevde over vannet. Da sa Gud…»
Det første ORDET lød i tomheten og mørket. Gud skapte alt ved bare å nevne det.
Johannes gjør et utrolig grep ved å identifisere Jesus, barnet født i Betlehem, med Guds skaperord. Han løfter juleevangeliet inn i en kosmisk sammenheng, når han skriver: «Og Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss, og vi så hans herlighet…. full av nåde og sannhet.»
I dag er vi ved kjernen i den kristne tro. Det glade budskapet, evangeliet om at Jesus er kommet! Skaperordet er kommet fra Gud til jorda!
Like levende – og sprengkraftig – som i den første skapelsen.
Hvordan skal vi formidle dette ufattelige – inn i vår egen tid??
Inn i vår egen hverdag?!
Den flamske maleren Pieter Brueghel ble kanskje drevet av det samme spørsmålet, da han for over 400 år siden malte sitt berømte maleri «Folketellingen i Betlehem».
Jeg så dette bilde i Antwerpen på en studietur i fjor høst, og det gjorde sterkt inntrykk. Det er et typisk Brueghel-bilde med masse detaljer!
Kunstneren har plassert den gravide Maria inn i sin egen tid og virkelighet,
som altså i dette tilfellet er en landsby i Belgia på 1600-tallet.
Det er et yrende mangfoldig og fargerikt folkeliv rundt plassen der manntallet føres og folk registreres. Barna leker på den islagte kanalen. En mann sitter med en fiskestang. Vi ser slakting og noen som bærer vann i et lerretskar.
Det er fugler i trærne og høner som napper korn fra kornbunter.
Et sted setter noen opp reisverk til et nytt hus, og det ryker fra en pipe.
Og, midt i det hele sitter Maria alene på eselet, stille, ventende.
Det kreves tid og tålmodighet når all verden skal innskrives i manntall!
Bildet kunne like gjerne hete: «Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss».
For meg ble dette en preken uten ord.
Brueghel har plantet det tidløse, evige – konkret inn i sin samtid!
Inn i det alminnelige og hverdagslige, der mennesker er travelt opptatt med sitt.
Det er så hverdagslig at folk ikke helt får øye på den hendelsen som er i ferd
med å skje midt i deres egen lille landsby.
Gud kommer til dem! Midt i hverdagen!
Gud blir et menneske, som dem, i deres landsby.
«Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss!»
Da jeg sto og så på dette bildet på museet, tenkte jeg:
hvordan ville bildet sett ut i vår tid, i vår del av verden?
Maria som rir inn i en travel førjulsdag i Bogstadveien, for eksempel…
eller i Røa krysset. Et esel ville vel vekket veldig oppsikt, så kanskje hun ville kommet gående… eller bare stått i krysset, stille, ventende.
Brueghels tanke er at Gud trer inn overalt, alltid, der vi er hjemme –
der finner han sitt hjem og lar seg føde.
På alle radiokanaler har vi nå i flere uker hørt «I`ll be home for Christmas».
Bing Crosby og Brueghel har vel kanskje ikke så mye til felles, men å komme hjem til jul, er en liten fellesnevner!
På 1. juledag er det Gud som kommer hjem til jul!
Hjem til oss. Hjem til sitt eget. Og, vi finner vårt hjem i verden… i ham.
Vi skal slippe å møte det nye året i egen kraft.
ORDET ble menneske – og tar bolig iblant oss hver dag – fortsatt!
Det kimer nå til julefest, det kimer for den høye gjest,
som steg til lave hytter ned med nyårsgaver: fryd og fred.
Så la oss gå med åpne sinn som hyrdene til barnet inn,
med gledestårer takke Gud for miskunnhet og nådebud.
Kom Jesus! Vær vår hyttes gjest! Hold selv i oss din julefest!
Da skal med Davidharpens klang deg takke høyt vår nyårs-sang.
Norsk salmebok nr. 44
GOD JUL !