Midt i julens glade budskap, at Gud har blitt menneske og i Jesus «har tatt bolig iblant oss», kommer Stefanusdagen. Den er oppkalt etter Stefanus som vi kan lese om i Apostlenes gjerninger 6:8 – 7:60. Han ble den kristne kirkes første martyr. Dagen balanserer på en avgjørende måte det som lett kan bli julens idyll. For det kristne budskapet er ikke kun et gledesbudskap. Det kan også vekke motstand. Jesus ønsker å forberede disiplene sine på dette. De hadde fått oppleve Jesu popularitet og vært med når mennesker strømmet til Jesus. Kanskje prøver Jesus å realitets-orientere sine venner, når han sender dem ut og gir dem følgende hilsen:
16 Jeg sender dere ut som sauer blant ulver. Vær kloke som slanger og troskyldige som duer!
17 Ta dere i vare for menneskene! For de skal utlevere dere til domstolene og piske dere i synagogene sine. 18 Og for min skyld skal dere føres fram for landshøvdinger og konger og stå som vitner for dem og for folkeslagene. 19 Men når de arresterer dere, skal dere ikke bekymre dere for hvordan dere skal tale, eller hva dere skal si. Det skal bli gitt dere i samme stund hva dere skal si. 20 For det er ikke dere som taler, men det er deres Fars Ånd som taler gjennom dere. 21 Bror skal sende bror i døden, og en far sitt barn, og barn skal reise seg mot sine foreldre og volde deres død. 22 Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst. (Matt 10: 16-22)
Mange steder i verden opplever kristne nettopp dette: De må ta seg i vare for menneskene. For på grunn av sin tro, kan de bli kastet i fengsel, forfulgt og møte motstand.
Hva da med oss? Det norske samfunnet er blitt beskrevet som et tillits-samfunn. Kristne kan her leve ut sin tro, uten å risikere fengselsstraff. Vi trenger derfor kanskje ikke «ta oss i vare for menneskene», på samme måte som Jesu disipler og kristne i andre deler av verden.
Men for den som ønsker å være en kristen i vårt samfunn i dag: Tør vi leve et offentlig, kristent liv? Der kristne vaner som bordbønn, kirkegang, bibel-lesing eller forsakelse ikke er noe vi gjemmer bort når vi snakker med andre, men er noe vi våger å leve åpent med? Personlig kan jeg noen ganger bli beklemt av å gjøre dette. Fordi jeg lurer på om det kan virke «rart» for den andre. Jesus kaller imidlertid sine venner og disipler til å våge å følge ham og gjøre de gjerninger vi egentlig vil gjøre – også når det kan vekke forskjellige former for motstand. Og det gjelder, enten det er i harde kår i andre deler av verden, eller om det er i de små tingene og handlingene i våre liv her i Norge.
Dagens gode nyheter: Jesus oppmuntrer sine venner til å leve i takt med hans budskap. Gudsriket er kommet nær, og derfor kan han også be dem «holde ut» (vers 22 i dagens tekst) når det kommer motstand. For han er «Immanuel»; Gud med oss. Og som Paulus skriver: «Om Gud er for oss, hvem er da imot oss?» (Rom 8:31).
Til ettertanke:
- Er det noe du godt du ønsker å gjøre, men som du nøler med å vise andre? Hvorfor er det sånn?
- Hva fra dagens budskap kan være et evangelium inn i ditt liv?
- Hva trenger du å «holde ut», som er vanskelig i ditt liv? Fortell Jesus det.
Dagens salme:
Her kommer dine arme små,
o Jesus i din stall å gå.
Opplys enhver i sjel og sinn,
å finne veien til deg inn.
Velkommen fra din himmelsal
til denne verdens tåredal,
hvor man deg intet annet bød,
enn stall og krybbe, kors og død!
Å, drag oss ganske til deg hen,
du store, milde, sjelevenn,
så vi i troen favner deg
og følger på din himmelvei!
Dagens bønn:
Hellige Gud,
vi takker deg for martyrene,
som ga livet for evangeliets skyld.
Vi ber deg:
Styrk alle som blir forfulgt for sin tro.
Lær oss å elske våre fiender og be for dem som forfølger oss,
ved din sønn, Jesus Kristus, vår Herre,
som med deg og den hellige ånd lever og råder,
en sann Gud fra evighet til evighet.
Amen.