Denne søndagens evangelium står skrevet i evangeliet etter Matteus i det tjuesjette kapittel:
Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske, kom det en kvinne bort til ham med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords.
Disiplene så det og ble forarget. «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.»
Men Jesus merket det og sa til dem: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.
Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd.
Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.» (Matt 26,6-13)
Forhistorie: Matteus har fortalt at Jesus ble hyllet som konge tidligere i evangeliet (Matteus 21, 1-9). Det var håp i lufta. Etter det kritiserte Jesus de religiøse lederne. Og forholdet mellom lederne, folket og Jesus tilspisset seg, og Jesus fortalte disiplene at han ville bli korsfestet.
Fra hyllest og opptur, til trussel om død. Rett forut for vår tekst, har Jesus holdt en lang tale om dommen.
Om vår tekst: Sammen med disiplene har Jesus trukket seg tilbake, til Betania, rett utenfor Jerusalem. Her er han i Simon, den spedalskes hus. De har sannsynligvis feiret måltid sammen, for Jesus ligger til bords.
Før vi fokuserer på kvinnen med salven, la oss stoppe opp ved den første personen vi møter: nemlig Simon. Er han bare en helt tilfeldig person? Nei, vi hører om ham i forbindelse med Jesu første under. (Matteus 8, 1-4). Han kom til Jesus og sa: ”Herre, om du vil, kan du gjøre meg ren.” Han viste med dette at han trodde på Jesus. Dette betød ikke bare at Jesus kunne gjøre ham fri fra spedalskhet, men også fri dommen.
Jesus gjorde ham ren, et vitnesbyrd om at himmelriket var kommet nær; om Guds handling gjennom Jesus.
Det er her, hos Simon den troende, Jesus går inn og finner styrke, før han begynner på den siste uken.
Vi vet ikke hvorfor den navnløse kvinnen kom med krukken, men hun var ikke i tvil om hvem som skulle nyte godt av den. Hun ga ikke bare krukken fra seg som en gave, men helte salven, over Jesu hode. Om noen i hele verden fortjente å salves, var det Jesus. Han var hennes konge. Hun trodde på ham. Han var Messias, som betyr Den salvede. I samtiden var det en betegnelse som var knyttet til forventning om en ny kong David.
Disiplene ser ikke det hun ser. De ser krukken med salve og forblindet av denne verden, tenker de penger. Og Jesus hadde lært dem mye om de fattiges behov...
Men Jesus verdsetter kvinnens handling. Han vet hva han har i vente. Kanskje gir det styrke at hun tror på ham og støtter ham i den vanskelige tiden som ligger foran ham.
Manglet disiplene tro? Eller hadde de bare så mange tanker om hvem Jesus var og skulle være, at det overskygget det de selv erfarte gjennom sitt samvær med ham?
Hvordan er det med oss? Er vi også så opptatt av å tenke riktig at vi glemmer erfaringene vi har med Jesus?
Gud utsletter ikke sitt folk. Han elsker oss. Gjennom Jesu handlinger, sier Paulus, lar Gud oss bli rettferdige – som Simon og som kvinnen med krukken – gjennom troen på Jesus Kristus; Jesus, den salvede. (Rom, 3, 21-26)
I uka som kommer kan vi følge Jesus de siste dagene han var på jorda, og se bedre hvem han er og hvem vi er.
Måtte våre liv og våre handlinger bli som den ukjente kvinnens: Gjerninger styrt av kjærlighet til han som elsket oss først.
Noen spørsmål til videre ettertanke og undring:
Hva forteller teksten oss om Jesus?
Hva forteller den om oss og vårt forhold til Jesus?
Hva forteller den om vårt forhold til hverandre?
Hvem var Jesus? Hvem er Jesus?
Hvem sier vi at han er – gjennom ord? – handlinger? – våre fellesskap?
Er du Simon, den troende, som har opplevd å bli satt fri?
Er du kvinnen med krukken med den kostbare salven?
Er du del av disippelgjengen som tenker penger?
Mitt salmevalg til denne teksten er skrevet av Nathan Söderblom og oversatt av Johannes Smemo og har nummer 114 i Norsk salmebok:
1 Høyr, krukka brast, og oljen ser du renne,
han fyller verda med din himmeldåm.
På angebylgjene lat sjela vende
frå låge jord til himmerik si låm!
2 Lat krukka breste, lat din nardus fløyme!
Ver raus, mi sjel, og bu deg no til fest!
Lat inkje sparast, lat din kjærleik strøyme
med alt du eig, imot din høge gjest.
Dåm= smak, lukt, preg; låm= spor (løype)
GOD STILLE UKE!