Vi må vente et helt år før vi kan dele en tradisjonell skjærtorsdag i Voksen.
Men, skjærtorsdagens budskap skal lyde selv om kirken er stengt!
Vi sitter sammen som et stort fellesskap foran radio og TV, og vi kan følge med på alt det fine som nå legges ut på menighetenes hjemmesider og på Facebook.
Påskebudskapet skal lyde også i år!
Skjærtorsdagen har et fortettet hendelsesforløp.
Det starter med påskemåltidet og innstiftelsen av nattverden. Etter dette får vi del i Jesu bønn og kamp i Getsemane før Judas kom med soldatene og forrådet Jesus. Så følger rettergangen og historien om at Peter fornektet sin Mester før hanen gol.
Det hele begynte med at Jesus ba disiplene om å gjøre i stand til påskemåltidet. Vi leser fra dagens tekst Matteus 26, 17-19 og 26-30:
På den første dagen i de usyrede brøds høytid kom disiplene til Jesus og spurte: «Hvor vil du vi skal gjøre i stand til påskemåltidet for deg?»
Jesus svarte: «Gå inn til byen, til den mannen dere vet, og si til ham: Mesteren sier: Min time er nær; hos deg vil jeg holde påskemåltid med disiplene min.»
Disiplene gjorde som Jesus hadde pålagt dem, og de gjorde i stand til påskemåltidet.
Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket, ga disiplene og sa:
«Ta imot og spis! Dette er min kropp.» Og han tok et beger, takket, ga dem
og sa: «Drikk alle av det! For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt. Jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne frukten av vintreet før den dagen jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike.» Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget.
Det er rart i år å høre disiplenes spørsmål:
«Hvor vil du vi skal gjøre i stand til påskemåltidet for deg?»
I år - som det ikke vil bli gjort i stand til påskefeiring og nattverdsmåltid i noen kirker i hele Norge og videre ut i store deler av verden.
Det minte meg om noen ord fra Trond Skard Dokka, som biskop Kari Veiteberg delte i en hilsen før påske. Skar Dokka henviser til den jødiske nonnen Simone Weil.
I tider når det ikke er mulig å få nattverd, sier hun at lengselen etter nattverden er en form for deltakelse i sakramentet. Det er en tanke hun har hentet fra vår kirkefar Augustin. Om vi må avholde oss fra å delta i nattverdfeiringen, er vi allikevel ikke uten nattverdens gaver. Kanskje denne form for faste til og med kan bidra til å styrke bevisstheten om hva vi har i nattverden – og som vi vil få bekreftet, når vi igjen, fysisk, kan møtes i fellesskapet ved nattverdbordet.
Jeg legger ved et ikon av nattverdinnstiftelsen, kjøpt på en av stasjonen på Via Dolorosa i Jerusalem. Disiplene sitter tett rundt Jesus.
Jesus holder kalken, og på bordet foran ham ser vi to kurver med fisk og brød. Dette henviser til underet Jesu gjorde i ødemarken, der to fisker og fem brød ble mat til fem tusen mennesker.
Nok til alle – og tolv kurver til overs! Nåde over nåde!
En av salmene som vi skulle sunget i år på skjærtorsdagskvelden,
har tekst fra år 1780. Norsk salmebok nr. 159:
Jesu disipler, la oss sammen minnes:
Vi som ved brødet fast til Kristus bindes,
vi som om kalken samles til hans ære,
èn ætt skal være!
Når vi som søsken kan på veien vandre,
styrke de svake, hjelpe glad hverandre,
da vi hans eget avskjedsord oppfyller,
ham alt vi skylder.
Ja, må til det hans kjærlighet oss tvinge!
Selv må du, Herre, enhet blant oss bringe:
Ett folk som følger deg som bar vår byrde.
Èn hjord, èn hyrde.
Velsignet skjærtorsdag!
Med hilsen Anne Pettersen