Dette er første gang de nordiske lutherske og katolske kirkelederne kommer med en slik felles uttalelse. Uttalelsen er motivert av den alvorlige situasjonen ved Europas grense. Hvordan denne situasjonen håndteres kommer til å få betydning for Europas identitet i lang tid fremover mener kirkelederne.
Statement: The current situation demands we take our human responsibility.
Her følger teksten i sin helhet.
Dagens situasjon krever vårt medmenneskelige ansvar
Vi befinner oss i den kristne fastetiden, tiden før påske. Det er en tid for refleksjon og ettertanke over vårt personlige liv, men også våre fellesskap. Vi oppfordres til å se hvilke grenser som finnes for hva vi må gjøre og hvilke grenser vi bør overvinne. De gammeltestamentlige profetordene gir orientering. Å trampe de svakes hode ned i støvet og trenge de hjelpeløse bort fra veien (Amos 2:7) skal vi ikke gjøre. Det går en grense som ikke skal overskrides. Derimot skal vi overskride eksisterende grenser når det gjelder å la retten ´strømme som vann, rettferdighet som en stadig rennende bekk´ (Amos 5:24).
Akkurat nå utfordres våre fysiske og mentale grenser både av det nye koronaviruset og av flyktningesituasjonen ved Europas utkantet. Felles for begge utfordringene er at de krever en personlig og en felles ansvarlighet på tvers av alle grenser, og uansett politiske posisjoner. Vi utfordres som mennesker og som medmennesker. Byrder må deles og bæres i fellesskap. Mislykkes vi med dette, mister vi vår menneskelighet.
Virus skal bekjempes. Det skal ikke mennesker på flukt.
Men her opphører likhetene. Virus skal bekjempes. Det skal ikke mennesker på flukt. Mennesker på flukt kan miste det meste, men aldri deres menneskelige rettigheter.
Det som pågår i Europas utkanter, på grensen mellom Tyrkia og Hellas, stiller vår menneskelighet på prøve. Kompliserte politiske, kulturelle, økonomiske og demokratiske problem skaper berettiget uro og frykt. Frykt skal tas på alvor, men den skal ikke holde oss fanget og hindre oss fra å ta ansvar. Hvis vi vil leve opp til hva det vil si å være menneske, kan vi aldri akseptere at medmennesker på flukt dehumaniseres og reduseres til en trussel. En verdig behandling, en fungerende asylrett og delt ansvar for mennesker på flukt er det som sømmer seg for oss som demokratiske land og som mennesker. Å søke asyl er en menneskerett. EUs medlemsland har forpliktet seg på å ikke sende mennesker tilbake til undertrykkelse og forfølgelse – det er altså både en juridisk og en etisk forpliktelse.
Våre land må ta et juridisk, økonomisk og politisk ansvar.
Å sikre orden og velstand i Europa på bekostning av kaos ved de ytre grenser er ikke forenlig med de etiske overbevisninger som det Europa vi lever i er bygget på. Å hevde at kristne verdier eller samfunn beskyttes ved å lukke ute de mennesker som søker tilflukt fra vold og lidelse, er uakseptabelt. Det underminerer det kristne vitnesbyrd i verden, og opphøyer nasjonale grenser til avguder.
EU er resultatet av et fredsprosjekt, og EU må fortsette med å være et fredsprosjekt. Vi kommer aldri til å kunne opprettholde sikkerheten i våre egne land, hvis ikke vi bidrar til å løse de situasjoner med konflikt, undertrykkelse, klimakrise og fattigdom, som tvinger mennesker til å flykte. Mottakerkrisen i Europa, i 2015, var et resultat av en lengre pågående flyktningekrise i Syria og Afghanistan og mange andre steder, hvor krig og forfølgelse river menneskers liv i stykker. Det verste ved situasjonen i Idlib i Syria, i Tyrkia og Helles er at den pågår, ikke at flere mennesker søker mot Europas grenser.
Vi vet at grensene ikke bare kan åpnes og vi taler ikke, hverken for en slik løsning, eller ubegrenset innvandring. Desto viktigere er det at våre land tar et juridisk, økonomisk og politisk ansvar. Vi er medansvarlige for at livet kan lykkes i de land som nå plages av krig og fattigdom.
Håpet er medmenneskelighet.
Faren for Europa kommer ikke først og fremst fra de tusener av mennesker på flukt ved kontinentets grenser. Den kommer snarere av bristen på tro på fremtiden, tap av universelle verdier og menneskelig verdighet, samt fra en kortsiktig politikk i alle leire. Faren er at vi, avstumpet, mister vår velles medmenneskelighet.
Men det er stadig håp. Erfaringene fra våre nordiske land viser at medmenneskeligheten og solidariteten med mennesker på flukt, lever. En opinionsundersøkelse som Røde Kors, Redd Barna og Svenska kyrkan nylig publiserte, bekrefter dette (les mer her). Denne folkeopinionen er, med forfatter Kerstin Ekmans ord, en humanistisk gullreserve. Det er nødvendig at den høres og får gjennomslag.
Å stå imot at de svake trampes ned og at de hjelpeløse trenges bort, og medvirke til at retten strømmer frem – det er å være menneske. Vi er tross alt en eneste Guds menneskehet, som lever sammen under samme himmel.
Antje Jackelén, Erkebiskop, Svenska Kyrkan
Bernt Eidsvig, Biskop, Oslo katolske bipedømme
Tapio Luoma, Erkebiskop, Turku
Atle Sommerfeldt, konstitueret Preses Den norske kirke
Anders Kardinal Arborelius, Biskop, Stokholms katolska stift
Czeslaw Kozon, Biskop, Københavns katolske bispedømme
Peter Skov-Jakobsen, Biskop, København
Dávid Tencer, Biskop, Reykjavik katolske bispedømme
Marco Pasinato, Apostolsk administrator, Helsinki katolske stift
Agnes Sigurdardóttir, Biskop, Reykjavik