Men så oppdaget misjonærene noe spesielt. Enkelte ganger inngikk nemlig stammene en slags våpenhvile – på helt spesielle betingelser. De ble enige om å overlate ett av sine egne barn i de andres varetekt. Så lenge barnet var friskt og hadde det bra, holdt de fred med hverandre. Barnet var en garanti for freden. Men hvis barnet ble sykt og døde, kunne feiden blomstre opp igjen. Dette barnet gikk under det talende navnet Fredsbarnet.
I denne stammeskikken fant misjonærene et tilknytningspunkt for evangeliet. Gud sendte sin sønn til jorden som det virkelige fredsbarn. Stammenes fredsbarn kunne naturligvis bli syk og dø, og freden var derfor ganske skjør. Guds egen sønn, derimot, har overvunnet døden, og hans død og oppstandelse gir vår fred med Gud og vår neste et sikkert fundament.
Budskapet om dette virkelige fredsbarnet åpnet veien til stammefolkets hjerter. De tok imot Guds gave i Jesus og lot seg døpe. Så ble de svært opptatt av hvordan de kunne bygge bro til sine tidligere fiender. Ved juletider innbød de nabostammen til en stor fest. Disse var usikre på om det var en felle, men valgte å ta imot innbydelsen. Overraskelsen var stor da de ble møtt med sang og gaver. Etter måltidet stod en av vertsstammens menn fram og leste ordene fra profeten Jesaja:
«For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Han har fått navnet: Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. Så skal herreveldet være stort og freden uten ende.»
I en verden full av krig og hat og uro og fiendskap lyder på nytt denne julen budskapet om fredsfyrsten som vi knytter vår lengsel og vårt håp til. Dette budskapet mister aldri sin aktualitet. La oss be om fred og framtid for alle som lider og lengter og kjemper for en slutt på krigens herjinger.
Biskop Jan Otto Myrseth