Oppdag påskefortellingen

Jesus, slik gikk det til at du ble dømt
til døden som en vanlig forbryter.
Du var bare 30 år gammel,
og du skulle møte døden –
du som elsket alt som lever,
alt som er skapt,
du som holdt av din mor,
dine venner og alle barn.

Sann Gud og sant menneske;
takk at du sa ja til det som skjedde
– for vår og alles skyld.
Lær oss å godta døden,
også når det er våre som dør,
også når det er vi selv som skal dø.

Jesus, ved dette kors bar dine skuldre
hele menneskehetens tunge byrde.
Du bar våre synder, våre svakheter.
Du bar vår nød og vår angst.
Fordi du elsket oss.

Lær oss å godta vårt kors –
den byrde, de vanskeligheter eller
lidelser våre liv fører med seg.
Vi forener vårt kors med ditt.
Vi gjør det etter fattig evne,
men vi gjør det med kjærlighet.

Korsets byrde var tung, du snublet
og du falt, utmattet til døden.
Du som er den sterke Gud,
du falt, og vi kan tydelig se
at du også er et menneske,
som vi.

Dersom du ikke hadde falt,
ville vi da hatt mot
til å søke tilflukt hos deg?
Nettopp i din avmakt kjenner vi
deg igjen som vår bror.
Det kostet deg å vise oss din kjærlighet.

Jesus Kristus, du som var uten synd,
redd oss ved din avmakt
fra selv å falle.

Han er dømt til å dø.
Skritt for skritt bærer han
sitt dødsredskap, korset.
Ved et veikryss står hans mor.
Mellom dem er
en avgrunn av lidelse,
en avgrunn av kjærlighet.

I din avmakt lar du deg
trøste av din mors ømhet.
I sin kjærlighet viker hun
ikke tilbake for smerten.

Lær oss, som Maria,
å møte Jesu lidelse
og våre medmenneskers lidelse
– uten å vike tilbake.

En mann kom inn fra markene –
en av disse trauste, ydmyke menn
som vi alltid setter til tunge oppgaver.
Simon, ante du
hvem det var du hjalp?
Forsto du storheten i det du gjorde?
Visste du at det var Frelseren
du hjalp å bære korset –
det kors som skulle gjenløse verden?

Takk for den tilliten du viser oss, Gud,
at vi alminnelige mennesker
kalles til å arbeide sammen med
deg for verdens redning.

Blod, svette, spytt og slag
vansirer ditt ansikt, Jesus.
Veronika ser dine lidelser
og soldatenes brutalitet.
Hun bryr seg ikke om
hva folk vil tenke,
men trenger seg fram til deg
i håp om å kunne lindre din smerte.

Våger vi å vise medlidenhet?
Kjenner vi deg igjen der du venter
på oss i den som lider –
i ham eller henne som i sin smerte
ikke har noen glans eller skjønnhet?

Vi ber om kjærlighetens klarsyn
som ser ditt smertefylte ansikt
i andre, så vi, lik Veronika,
bevarer ditt bilde i våre hjerter.

Din utmattelse og dine smerter
blir stadig større.
Du faller igjen.
I det du faller, gjør du deg til ett
med alle oss som gjentatte ganger
faller på vår vei.
Med store anstrengelser reiser du
deg for å fullbyrde ditt offer.

Herre, ditt annet fall minner oss om
at vi aldri behøver å bli liggende,
uansett hvor tung motløshetens
byrde er.

Du vil alltid reise oss opp igjen
når vi overgir oss og vår byrde
i dine hender.

Ved veien står kvinnene
og gråter over dine lidelser.
Men i din omsorg for dem tenker
du på de ulykker som skal komme
over dem og deres barn.
Ja, gråt over det uskyldige offeret.
Men gråt mer over bøddelen;
over konsekvensene av all
ondskap i verden.

Vi ber om den slags tårer
som kommer fra et angrende hjerte,
og som er et uttrykk for
oppriktig medlidelse.
Og vi ber om styrke til å
vende om fra det onde.

Utmattet faller du sammen
under vekten av korset.
Med dine siste krefter reiser du deg
for å fullføre ditt verk.
Tre ganger segnet du under korset,
tre ganger reiste du deg.

Jesus Kristus, du krever ikke av oss
at vi aldri skal kjenne svakhet,
men at vi – med deg – stadig på ny
reiser oss igjen.

Ånden er nok villig,
men kroppen er skrøpelig.
Vi bønnfaller deg at du vil gi oss
styrke til å bære vårt kors
sammen med deg.

Du har nådd fram til Golgata.
Soldatene river av deg klærne
foran alt folket.
Sårene dine blør på ny. Tilgi dem!

Å bli ribbet, avkledd, betyr noe mer
enn en frivillig forsakelse.
Det er en krenkelse
av oss selv, vårt innerste vesen.
Hvor ofte krenker ikke vi andres
verdighet. Når vi ser på et menneske
med forakt og overser det gode
i den andre. Tilgi oss!

En dag skal også vi ribbes for alt –
på kroppen, i hjertet, i vår bevissthet.
Hjelp oss å forstå at vi da
blir likedannet med deg,
at bare når hvetekornet faller
i jorden og dør, kan det bære frukt.

Soldatene kaster deg til jorden.
De gjennomborer
dine hender og føtter
og nagler deg til korset.

Så reiser de det opp.
Nå går dine ord i oppfyllelse:
– Når jeg blir løftet opp fra jorden,
skal jeg dra alle til meg.

Herre Jesus Kristus, dette skulle
din kjærlighet til oss koste deg!
Hjelp oss å fatte rekkevidden
av din kjærlighet.

Du er naglet til korset.
Gjennom dine siste ord lar du oss
få se inn i ditt hjertes helligdom.

– Far, tilgi dem,
for de vet ikke hva de gjør.
– Sannelig, jeg sier deg: I dag
skal du være med meg i paradis.
– Kvinne, dette er din sønn.
Dette er din mor.
– Min Gud, min Gud,
hvorfor har du forlatt meg?
– Jeg tørster.
– Det er fullbrakt.
– Far, i dine hender overgir jeg min ånd.

Når vi lider, kan vi vite
at selv inn i det mørkeste mørke,
ned i den dypeste avgrunn,
har du, den korsfestede, gått foran.

Jesu lidelser er endt. Han er død.
Han blir tatt ned av korset
og overgitt til sin mor.

Maria holder ham i sine armer.
Hos henne er bare kjærligheten
og smerten tilbake.
Hun forstår ikke,
men kanskje håper hun fortsatt
på at Gud er trofast,
at hans rike er uten ende.

Vi møter stadig døden.
Vi vet at vi selv skal dø.
Herre, vær du lyset i dette mørket

Alt er fullbrakt.
Jesus kropp blir svøpt i et linklede
og lagt i graven.
En stor stein blir rullet fram
foran inngangen til graven.

Du er lagt i graven,
men døden kan ikke holde deg fast.
I dåpen er vi blitt gravlagt
med deg i din død,
for at vi skal bli gjort levende i deg.
Derfor skal vi ikke sørge
som om vi ikke hadde noe håp.

Herre Jesus Kristus, gi at din død
må trenge så dypt inn i våre hjerter
at vi kan dø bort fra vårt gamle liv
og bli født på ny til et liv
i din oppstandelse.