“At foråret blir til efterår,
det kommer av, at tiden går.
At også vinter blir til sommer,
det kommer av at tiden kommer.”
Tid er så mangt.
Tiden er kort. Tiden er lang. Tiden er vanskelig. Tiden er tung. Tiden er spenende. Tiden er ussel, sa Kierkegaard, den er uten lidenskap. Tiden flyr. Tiden står stille. Tiden er inne! Tiden er ute. Tiden er nå! Tiden er noe som var, og noe som kommer. Fortid, nåtid, fremtid.
Vi beveger oss mot “den hellige time”.
Timen da Mesteren ble født.Hellig time. Er ikke tiden vår for det meste hverdagslig. Vi skal stå opp til en bestemt tid. Være på skolen eller jobben til en bestemt tid. Hente barna på en bestemt tid. Dra på konfirmantundervisning til en bestemt tid. Dra på treninga. Dra på ditt. Dra på datt. Og når jula nærmer seg ser det ut til at alt går så mye fortere. Vi kjemper med klokka. Vi kjemper mot tiden. Vi skal rekke noe hele tiden, i tide. Tik, tikk, tikk, tikk. Stopper det aldri. Hvor blir den hellige time av, midt i alle de hverdagslige øyeblikk?
Vi har atomur til å måle tiden med i vår tid.
Men vi er ikke de første til å måle tid.
Fra tidenens morgen har menneskene laget seg systemer for følge med i tiden.
De som skrev Det nye testamentet brukte tre ord for tid:
Kronos – Det er den tiden som kan deles opp i like lange biter, som kan måles i nøyaktige enheter, i klokker og kalendere. Lengden på vårt liv er en kronos-tid.
Kairos – bruker “de om den rette tid”. Det er et helt spesielt tidspunkt som vi må være våkne for. “Min tid, min kairos, er ennå ikke kommet”, sier Jesus i Johannesevangeliet (7,3). Og i jula hører vi om: “da kom tiden da hun skulle føde”.
Det tredje er aion, æon, som betyr et bestemt avgrenset tidsavsnitt. Det er også det som brukes om evigheten, når tiden ikke skal være mer.
Tid rommer så mye. Forventning og glede: Kommer han ikke snart. Utålmodighet: Kommer han ikke snart. Kjedsomhet: Det tar så lang tid. Morro: Er det ferdig alt!
Selv i vår tid med mye tidspress, har vi evnen til å oppleve tid som noe mer enn det vi måler i minutter og sekunder. I tiden ligger også håp og forventning: Det kan skje noe snart – senere.
Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dørar skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um
Olav H. Hauge
Hva ligger i fremtiden?
Vi kan regne oss frem til mye som sannsynligvis vil skje. Sannsynligvis vil det være mørkt ute når vi går ut av kirken etterpå. Sannsynligvis vil sola komme opp over horisonten i morgen å gjøre det lysere for oss. Sannsynligvis vil det komme snø i løpet av vinteren og sannsynligvis vil det bli varmere igjen til sommeren.
Dette kan vi regne med fordi vi har opplevd det før. Det er slik vi kan si noe om fremtiden. Vi baserer den på det vi vet har skjedd gang på gang. Fremtiden. The future. Futurum.
Det finnes en annen type fremtid. Den kaller vi advent.
Den bringer oss noe nytt. Noe vi ikke kan vente oss. Noe vi ikke kan slutte oss til. Det er kairos-tid. “Den rette tid”. “I tidens fylde (kairos), sendte Gud sin sønn, født av en kvinne...”, skriver Paulus. Advent er en tid, en fremtid, som vi kan ha positive forventninger til. Det er en fremtid med håp. Det er en fremtid uten frykt. Det er en tid som kommer til oss, ikke en som løper fra oss. Det er Guds tid. Kairos.
Lukasevangeliet kap.4:
14 Så drog Jesus tilbake til Galilea, fylt av Åndens kraft. Ryktet om ham spredte seg over hele området. 15 Han lærte folket i synagogene og fikk lovord av alle.
16 Han kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen som han pleide. Da han reiste seg for å lese av Skriften, 17 rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant det stedet der det står skrevet:
18 Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg til å forkynne
et gledesbudskap for fattige.
Han har sendt meg for å kunngjøre
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
19 og rope ut et nådens år fra Herren.
20 Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til tjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham. 21 Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.» 22 Alle roste ham og undret seg over de herlige ord som kom fra hans munn.
I dag er dette skriftordet blitt oppfylt...
Advent bringer med seg det uventede. Jesus brakte Guds fremtid inn med sitt liv. Det var det som skjedde i synagogen. Guds fremtid ble brakt inn der og da. Og undret seg over de herlige ord som kom fra hans munn.
I dag. Nå.
Vi snakker om å leve i nået. Dagen i dag er din.
I nået har vi med oss vår fortid og samtidig vår fremtid.
I visse stunder oppheves all tid. Det skjer gjennom våre hellige handlinger i kirken. Gjennom mysteriene, gjennom sakramentene. Når vi feirer dåp, feirer vi sammen med alle døpte til alle tider. Når vi feirer nattverd, feirer vi nattverd sammen med Jesus og disiplene den første kvelden og sammen med alle som har feiret nattverd gjennom tidene – og samtidig det fremtidige måltid når Guds rike kommer for fullt – i advent.
La oss be:
Herre, du har vært en bolig
for oss fra slekt til slekt.
2 Før fjellene ble født,
før jorden og verden ble til,
ja, fra evighet til evighet er du, Gud.
3 Du lar mennesket bli til støv igjen
og sier: «Vend tilbake, menneskebarn!»
4 For tusen år er i dine øyne
som dagen i går da den fór forbi,
eller som en nattevakt.
12 Lær oss å telle våre dager,
så vi kan få visdom i hjertet!
Tore Hummelvoll