Det er mye velsignelse og glede i en vedstabel! Gleden over å tynne en skogkrull, få det pent og velstelt. Kjenne hvordan hvert treslag kløyver seg på hver sin måte. Den lyse, lette ospa, den knallharde, glassaktige asken, bjørka som sevja så vidt har gått i, og den seige rogna som lukter litt stramt. Solenergi på lager. Forunderlige skaperverk! Ømme sener og muskler som sjelden blir brukt, en hel dag ute i vårværet.
Fellesskapet med bønder som kan motorsag og vedhogst bedre enn meg. Noe å snakke om, kjenner meg som en av dem da. En god kjensle det. Og når stabelen er på plass, skakke på hue og se på det jeg har gjort. Å se, det er godt!
Takk, gode Skaper!