Den gamle filosof Sokrates er kjent for ordene “Kjenn deg selv”. Som prest og veileder – og ikke minst som far og ektefelle er det mange gyldne anledninger til å få speilet seg selv: Er det sånn jeg er? Er det sånn jeg blir oppfattet? Noe er positivt og noen ganger må man innse at man har sider som man ikke liker. Intuitivt vil de fleste av oss fremme våre gode sider og prøve å skjule de dårlige. Som prest kan jeg i noen grad late som jeg ikke har disse dårlige sidene. Som veileder i en gruppe av kolleger, kan jeg i liten grad skjule dem. Som far og ektefelle er det ingen nåde: Der får jeg sannheten usminket.
Det hører med til utviklingen av et modent og klokt menneske å tørre å møte våre mindre tiltalende sider. Selv om det er tøft, så gir det gode frukter på flere områder. Ved å akseptere dine mindre tiltalende sider, vil du ta brodden av dem og gjøre de mindre. Du kan få den innsikt at når folk rundt deg holder ut med det, på tross av disse sidene, så er du faktisk omgitt av en raushet du kanskje ikke setter nok pris på. Og når du gjør denne oppdagelsen, så kan du kanskje være mer raus med de rundt deg. Raushet avler raushet. Men vi ser ikke det vi ikke ser.
Vi lever i en tid med polariseringer mellom mange grupper og dertil aggressive ytringer i media. Den amerikanske kristne forfatteren og aktivisten Brian McLaren ble så oppgitt av det som skjedde i USA under Trumps presidentperiode at han ba om artikler og forskning fra fagfolk han kjente. Etter å ha studert materialet, skrev han en bok hvor han presenter måter hjernen vår forholder seg til informasjon vi mottar. Gjennom menneskets utviklingshistorie har vi laget oss noen automatiserte måter (engelsk: bias) å motta informasjonen på. Det er for å være effektiv og rett og slett for å overleve. Men når disse måtene er automatiserte, da kan det være at vi skjalter ut informasjon som kan være nyttige for oss eller vi kan bli døve for argumenter som egentlige er gode. McLaren trekker frem 13 slike måter. Her skal jeg presentere èn: Bekreftelses-måten. Vi bedømmer nye ideer basert på hvor lett de passer inn med og bekrefter den eneste standarden (målestokken) vi har: gamle ideer, gammel informasjon og autoriteter vi stoler på. Som et resultat vil vår livsanskuelse, vår måte å se verden på ekskludere alt som ikke passer inn i den. Gjennom sitt prosjekt ønsker MCLaren å forstå den verden vi lever i og hvorfor vi kommuniserer slik vi gjør. Den som synes dette er interessant, kan høre på podkasten Learning how too see.
Jeg mener at vi som kirke bør strekke oss langt i å se det vi ikke ser. Vi bør bidra til en forsonlig og innsiktsfull dialog i samfunnet. Det gjør vi blant annet gjennom kunnskap om hvorfor vi mennesker kommuniserer slik vi gjør. Jesus refererte flere ganger til dem som “har ører, men ikke hører” og “har øyne, men kan ikke se”. Det er tungt å innse at man er en av disse. Men gjennom denne innsikten, kan vi lære å se det vi før ikke kunne se. Til glede for oss selv og andre.
Tore Hummelvoll