(Tanker om sist søndags prekentekst Joh 6,63-69 - 24.søndag i treenighetstiden)
Filosofen Henrik Syse er kjent som søndagsskolelærer i sin lokale menighet Fagerborg i Oslo. Han skrev en artikkel i Aftenposten hvor han tok utgangspunkt i at nordmenn ifølge en undersøkelse bruker ett minutt i gjennomsnitt pr. dag til religiøs øvelse. Han skriver:
”For meg selv gir livet i menigheten en enestående forankring i tro og tradisjon, en forankring livet ikke kunne ha vært foruten. Like fullt: For de fleste som bor i denne kirkens nærhet, er dens gjøren og laden fremmed. De føler åpenbart ingen grunn til å gå inn der. Den er en underlig anakronisme hvis kirkeklokker starter altfor tidlig søndagsmorgen.”
Når evangeliet eller kirken ikke gir mening
Jeg forfølge ansatsen til Syse og stoppe litt ved det litt såre spørsmålet Jesus stiller til sine disipler:
«Vil også dere gå bort?»
En ting er at man i utgangspunktet stiller seg likegyldig til det kirken holder på med - en annen ting er dem som har vært blant de trofaste, som kanskje gjennom mange år i sitt liv har kalt seg en troende, men som av ulike grunner ikke lenger finner seg til rette i menigheten sin eller ikke kan identifisere seg med kristendommen slik den blir presentert eller leves ut.
Teologen Dorothee Soelle skrev en trosbekjennelse hvor hun fletter inn mange skuffelser over kirken:
Credo Dorothee Soelle
Jeg tror på Jesus Kristus…
Hver dag er jeg redd for at han døde for ingenting,
fordi han er begravet i våre kirker,
fordi vi har forrådt hans revolusjon
i lydighet til og frykt for autoriteter.
Jeg tror på Jesus Kristus
som er oppstått inn i våre liv
slik at vi skal få frihet
fra fordommer og overmot fra frykt og hat
og drive hans revolusjon fremover…
Jeg tror på…
muligheten av et meningsfyllt liv
for hele menneskeheten. (Fra CREDO av Dorothee Soelle)
McLaren: Forblir jeg en kristen?
Det er tross alt noe håpefullt over Soelles trosbekjennelse.
Men det er akkurat som om hun sier: Jeg tror på deg Jesus Kristus, men disiplene dine gjør det vanskelig for meg…
En klok mann jeg har fulgt over tid, teologen Brian McLaren, ga for et par år siden ut boken Do I stay Christian.
Han har selv stilt seg spørsmålet mange ganger - og han har møtt mange pastorer og prester i amerikanske menigheter som har kommet til et punkt hvor de tenker at dette kan jeg ikke være med på lenger - i alle fall ikke slik vår menighet arter seg - hva skal vi gjøre?
McLaren presenter i boken sin 10 grunner til å si nei til kristendommen. Deretter 10 grunner til å si ja. Til sist beskriver han et hvordan man kan leve med det man kommer frem til.
Det han og flere påpeker er at slik vi går gjennom ulike utviklingstrinn fra barn til voksen, slik er det med vår tro. Vi sier om den protesterende toåringen eller ungdommen - det er bare en fase!
Hvorfor tenker vi ikke slik om vår tro? Vil det ikke være naturlig at troen vil bære preg av den livsfasen vi er i?
Et enkelt skjema kan være: orden-kaos-ny orden (Richard Rohr: order-disorder-reorder). Når vi er barn trenger vi tydelige svar, trygghet og rammer. I ungdommen har vi ofte behov for å sette spørsmålstegn ved det meste og som godt voksen lærer vi oss å leve med paradokser og se et større bilde.
En sunn tro utvikler seg også i en slik dynamikk. Men det kan være både ubehagelig og skremmende å være i en kaosfase – for troen er dypt knyttet til identiteten vår – og hvem er vi hvis troen vår forandrer seg eller den ikke lenger gir mening?
Kanskje har vi mer å hente hvis vi holder ut å være i en troskrise og si: dette er en fase. Dette er nødvendig for at troen fortsatt skal gi meg mening! Og man trenger ikke å forkaste det som har vært.
Naturen gir oss et bilde: Et tre som vokser får årringer - og årringene inkluderer de man hadde fra før - livet utvikler seg og tar med seg de tidligere erfaringene.
Mystikeren Hildegard av Bingen som levde på 1100-tallet har gitt oss et annet bilde:
Vi er alle født med et telt av visdom inne i oss. Når vi blir født er alt på plass, men det er foldet sammen slik at det passer inn i et lite spedbarn. Når vi vokser, folder vi ut teltet og lærer å sette det opp slik at mer og mer visdom kan finne sitt hjem inne i oss.
Et utvidet fellesskap
Til dere som måtte være i en fase hvor dere revurderer om dere kan være en del av kirken eller kristendommen - eller tenker at akkurat denne formen for kristendom som dere er eksponert for ikke er noe for dere - dere er ikke alene - men gi det litt tid og tenk etter - er det mulig å finne mening i troen på en ny måte som du kan stå innenfor?
Selv har jeg hatt mye nytte av å lytte til og lese både nåværende og tidligere mystikere i kirkens historie. De peker alle på en ting: Gud er uni-versiell. Gud er den som binder alt sammen. Søker vi Gud, vil vi til slutt se at alt og alle henger sammen. Mystikerne kaller dette å se på en ny måte. I stedet for å tenke i motsetninger - rett/galt, du/jeg - så handler det om å se helheten – at vi er en del av et større Oss.
Når du tror du har nådd så langt som kan i troslivet ditt, så har du så vidt begynt.
I vår søken mot Gud, søker vi egentlig det å være et sant menneske.
Derfor tenker jeg at jeg fortsatt vil følge Jesus Kristus.
Fordi jeg med det får hjelp til å åpne meg opp for verden slik den er, og bidra til mine fellesskap med tanker om å være menneske.
Dypest sett er det å leve sammen med andre mennesker å leve sammen med Kristus.
Sokneprest Tore Hummelvoll