Her kan du lese søndagens tekster: 20.søndag i treenighetstiden 6.oktober 2024
«Det er ikke godt for mennesket å være alene»,
sa Herren Gud, og skapte en hjelper som mennesket kunne leve sammen med.
Skapelsesberetningene sier noe om menneskets grunnvilkår, at det er et sosialt vesen som trenger andre mennesker for å leve og overleve. Da må vi også tenke på samliv i vid forstand og ikke bare innenfor ekteskap og familie. Vi trenger å bli sett og anerkjent og mulighet til å vise vår sårbarhet.
Men siden prekenteksten (Mark 10,2-9) tar opp spørsmålet om skilsmisse, er det naturlig å fokusere på samlivet i mer snever forstand også.
"Mann og manninne" - ikke kjønn
I sin omsorg skapte Gud en som var lik mennesket. En som mennesket kunne speile seg i, finne støtte og glede i. På hebraisk er det isj som får sin isja. Det handler altså ikke om mann og kvinne i utgangspunktet, men at mennesket fikk sitt motstykke å leve sammen med. I en eldre norsk oversettelse prøvde de å få til denne språklige nyansen ved å skrive mann og manninne. Det klinger ikke så godt språklig på norsk, men det var et forsøk på få frem at det først og fremst ikke handlet om kjønn, men om å være menneske.
Så viser menneskets historie at å leve sammen ikke bare er lett. Allerede i tredje kapittel i 1 Mosebok begynner Adam og Eva å skylde på hverandre, da Gud oppdaget at de hadde spist av kunnskapens tre.
Det er ikke lettere i dag. Det kan man bare se på forsidene av avisene og ukebladene:«Sammen igjen for 5.gang», «Brudd rørte datteren», «Samlivet med Giske», «Slik er våre sex-liv», «Singellivets pris», «Jeg er en elendig partner.»
Pressen vet at dette er stoff folk er interessert i, fordi vi alle lever i en eller annen relasjon med de gleder og utfordringer som det medfølger, og vi er nysgjerrige på hvordan andre mennesker lever sine liv.
Et godt utgangspunkt
Men i utgangspunket er det noe godt som tar form, når mennesker søker hverandre.
Vi er biologiske vesener utstyrt med en kraft som gjør at vi søker hverandre. Seksualdriften i vid forstand gjør at vi søker ut av vår egen familie eller sammenheng og danner nye sammenhenger. «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor», står det i skapelsesberetningen. Det er slik livet går videre ved at mennesket finner et annet menneske og skaper nye mennesker.
Men seksualdriften er så sterk at alle kulturer har funnet måter å sette rammer for den på, for den har en tendens til å gå sine egne selvsentrert veier. I vår kultur har det historisk sett vært gjort gjennom ekteskapslovgivning, siden ekteskap og forplantning har vært knyttet så sterkt sammen. Nå er det andre lover som regulerer og setter visse rammer for konsekvensene av denne sterke driften.
Men hva med spørsmålet om skilsmisse som fariseerne tar opp med Jesus? Når man av en eller annen grunn ønsker å avslutte et forhold, har man noe grunnlag for det juridisk og moralsk sett i Jesu øyne? Det skal vi komme tilbake til.
Tre goder i ekteskapet
Først vil jeg trekke frem det store skiftet i synet på ekteskapet som kom med reformasjonen. I tiden frem til Luthers tid hadde synet på ekteskapet utviklet seg til å hegne om tre forhold – tre goder: å få barn, leve rent (altså holde seksualdriften innenfor de rette rammer) og at ekteskapet var et sakrament (altså at nåden også ble gitt til ekteparet og menigheten gjennom ekteskapet). Det medførte at ekteskapet ble sett på som uoppløselig etter kirkens syn.
Luther og reformatorene var enig i de to første punktene – om å få barn og å leve rent, men ikke at det var et sakrament. Ekteskapet var en verdslig ordning. Dermed ble lovgivningen i lutherske områder overført fra kirken til den verdslige myndighet.
Det tredje godet i ekteskapet hevdet Luther var kjærligheten. Ekteskapet er et personfellesskap basert på kjærlighet. Det er deg, hele deg, jeg vil ha. Det dreier seg ikke om sex, selv om sex er viktig nok. Det som må til i kjærlighetsforholdet er at partene er samstemte i levemåte og mentalitet. For Luther var ekteskapets kristelige betydning at det var et sted der menneskene kan tjene hverandre i kjærlighet.
Men Luther visste også at ekteskapet ikke bare handlet om kjærlighet, men også slit og strev. Derfor foreslo han at prestene kunne lese fra 1 Mos 3 under ekteskapsinngåelsen: kvinnen skal føde sine barn i smerte, og mannen skal spise brødet i sitt ansikts sved.
Siden ekteskapet ikke er underlagt den kirkelige jurisdiksjon, argumenterte reformatorene for at det måtte være adgang både til skilsmisse og til gjengifte under bestemte forutsetninger. Selv om ekteskapet var ment å skulle vare livet ut, var det også forhold som kunne gi én eller begge parter gode grunner til å ønske ekteskapet oppløst. På den tiden var slike grunner utroskap, at mannen bare forlot hjemmet og impotens. Selv om vilkårene var strenge, åpnet reformatorene for en utvikling av dette ved å overføre lovreguleringen til de verdslige myndigheter. Og vi vet i dag at det har skjedd en slik utvikling.
Jesu svar til fariseerne
På Jesu tid var det diskusjon mellom flere lærde om hvor streng eller liberal man skulle være i åpningen for skilsmisse. Fariseerne lurte på hvilket standpunkt Jesus tok. Var han streng eller liberal? Men Jesus skjærer i gjennom hele problemstillingen: Dere er opptatt av lovens bokstav og glemmer lovens mening. Lovens mening handler om å ivareta Guds omsorg for mennesket: Det er ikke godt for mennesket å være alene.
Fariseerne var ute etter hvordan de kunne skille seg og samtidig beholde sin gode moral. Men Jesus setter det hele på spissen: Den som ser på en kvinne med begjær har brutt det 6. bud. For Jesus handler det ikke om de ytre ordninger, men den indre innstilling. For Jesus er det ikke en større synd å skille seg eller å gifte seg med en skilt enn det er for en mann å begjære en annen kvinne enn sin kone. Dermed er det ingen som går klar av loven.
Maktkritikk
Jeg leser Jesu ord som kritikk av menn som vil bruke sin makt til å gjøre som de selv vil og atpåtil hevde sin gode moral.
I ekteskapet var det på den tiden menn som hadde makten. Det Jesus tar dem for, er den hardhjertede og selvrettferdige måten de bruker makten sin på. Når skilsmissen først er et faktum, kan det sikkert være rett å utstyre konen med et skilsmissebrev, det bestrider Jesus ikke, men mannen skal ikke tro at han ikke begår ekteskapsbrudd, bare fordi han ikke skiller seg. Jesus argumenterer ikke for at ordningen med skilsmissebrev må avskaffes. Han slår ned på mennenes harde hjerter. Men harde hjerter finnes, og det må lovgivningen ta høyde for.
Fellesskap trenger ydmykhet og nestekjærlighet
Hvordan skal vi orientere oss i forhold til å leve sammen som mennesker?
Når vi leser Det nye testamentet ser vi at kjærligheten spiller en avgjørende rolle for etikken. Kjærlighet er ingen følelse, men holdning og handling konkretisert i ydmykhet og nestekjærlighet som grunnleggende praksis i den kristnes forhold til andre mennesker. Ingen skal sette seg spå sin høye hest, eller tenke bare på seg selv. Paulus beskriver i brevet til Galaterne hva som er Åndens frukter: kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Dette er grunnverdiene i en kristen samlivsetikk, som jeg også tror de fleste kunne slutte seg til uavhengig av tro og livssyn.
Vi kan ikke uten videre overta den ekteskapsordningen som rådet grunnen på Jesu tid. Vi er som kristne før oss, nødt til å ta stilling til hvilken ekteskapsordning som lar seg gjennomføre i praksis og vurdere om den ekteskapsordningen vi har og ønsker å ha, er til beste for de menneskene som lever i ekteskap og for det samfunnet ekteskapsordningen hører hjemme i. Under denne synsvinkelen er det sider ved de ekteskapsordningene vi finner i Bibelen som vi ikke kan overta fordi dette strider mot grunnprinsippene i den nytestamentlige etikken, slik de kommer til uttrykk i det kristne kjærlighetsbegrepet.
Derfor, når forhold oppløses, av ulike grunner, vil det etter min mening være urett å lukke mulighetene for at mennesker igjen kan finne mennesker å leve sammen med. For det er ikke godt for mennesket å leve alene.
Så må vi sette det hele i et større perspektiv. Vi er som kirke kalt til å være Guds barn uavhengig om vi lever i et parforhold eller alene. Slik lever vi som en stor familie hvor hver person er like viktig og har sin plass. I denne store familien gjelder også ordene om at det ikke er godt for mennesket å leve alene. I denne store familien som inkluderer hele menneskeheten – uavhengig av tro og livssyn, utfordres vi til å leve i lyset av nestekjærligheten.
Tore Hummelvoll,
sokneprest i Tanum og Kjose