Det var en tid da døden var en naturlig del av et lokalsamfunn. Når noen døde, kom naboer med mat, praktisk hjelp og trøstende nærvær. Vi hører om folk som snekret sin egen kiste som stod klar på låven og at de atpåtil kunne prøveligge i kisten og reflektere over sin egen forgjengelighet. Min farfar var lærer og fungerte som bedemann i bygda. Det vil si å lede det som ble kalt utsynging fra hjemmet før gravferden i den lokale kirken. Familie og naboer samlet seg i hjemmet, det ble lest fra bibelen og sunget salmer. Det var et rituale som sa: Dere er ikke alene i sorgen - og nå skal vi overgi den døde til Guds omsorg.
Noe skjedde etter 2.verdenskrig. Døden ble mer gjemt på aldershjem og profesjonelle tok seg av det meste rundt gravferden. Det må sies at det gis mye god hjelp og omsorg gjennom de profesjonelle hjelperne, men lokalsamfunnet har nok blitt mer fraværende, særlig i byene.
Å bygge gode forhold til naboene rundt oss, er en god ting i seg selv. Men det gir også en trygghet og styrke når vanskelige ting skjer. Da en av våre gode naboer døde for en tid tilbake, var det naturlig å dele dette med naboer rundt oss. Men vi fikk kjeft fra en som mente vi ikke kunne si slikt, for en av naboene hadde blitt lei seg! Vi reagerer ulikt rundt døden og mange synes det er vanskelig å forholde seg til at noen sørger. Men vi må tørre å strekke ut en hånd, for når ingen tar kontakt, vil den som har mistet noen føle seg enda mer alene.
Vi har vår postkasse sammen med flere litt lengre inn i gaten der vi bor. På mange av mine morgenturer for å hente avisen, la jeg merke til et par som hver morgen satt ved kjøkkenbordet og tok seg en røyk.
En morgen satt de der ikke lenger. Grunnen til det skjønte jeg noen dager senere da jeg så deres nærmeste nabo stå og holde rundt kvinnen i forholdet. Da var det åpenbart at noe var skjedd. Da tenkte jeg; så fint!, her er det naboer som kjenner hverandre nok til å dele det triste og gi hverandre en klem.
Har du en nabo du ikke kjenner så godt, men som du aner er i sorg, bryt barrieren og ta kontakt. "Har det skjedd noe?" kan du spørre. "Kondolerer", kan du si når du vet. "Det var trist å høre". "Hvordan går det med deg?". Du trenger heller ikke si så mye, men stikke innom og si hei. I stedet for å si "bare spør om det er noe", så tilby deg å klippe plenen eller måke oppkjørselen. Å sørge er tungt arbeid som gjør oss sliten. Praktisk hjelp kan være en god avlastning. Og del gjerne fortellinger om den døde om du kjente hen. For den som bærer sorgen, vil alltid bære på savnet - og for de fleste er det godt å høre at også andre tenker på deres kjære.
I forbindelse med Allehelgensdag og minnegudstjenester, har vi disse tilbudene:
Åpen kirke - Tanum kirke 3.november
Tore Hummelvoll
sokneprest i Tanum og Kjose