Historien om Rånå skiller seg ikke mye fra andre fjellgrender gjennom århundrene: Oppgang og nydyrking, utvandring (høyeste befolkningstall her var 99 bosatte i 1865), avfolkning. Men også stolthet over sted og tradisjoner og et stort engasjement for å bevare Rånå som et sted å leve og bo.
En slik tradisjon er palmesøndagsgudstjenesten i skolehuset. Grendeskolen åpnet i 1919 og var i bruk til 50-tallet.
I dag, palmesøndag, skulle vi ha feiret gudstjeneste her, i den gamle skolehuset. Vi skulle hørt ord om Jesus, som forlater tryggheten og vandrer inn i Jerusalem, mot det ukjente. Vi skulle ha vandret et stykke ute på veien og sunget salmer og båret palmekvister. Og så skulle vi ha grillet pølser. Og to dyktige ungdommer skulle ha spilt. Men i dag er det tomt og stille her.
Vi går inn i skolestuen. På veggen henger det lett gulnede kartet over Det hellige land. Stedsnavnene lyser: "Jerusalem (El-quds)". Alt det verden vil vi skal lære.
Erik åpner det høye skapet bakerst i rommet. Der ligger barnas kladdebøker, fra førti- og femtitallet. De siste årskullene som kalte Rånå skule sin skule. Tegnebøker. Sirlig ordnet, bunke på bunke. Deres fantasiverden, deres gåter. En ulv som kjemper med en okse. En kråke som setter seg fast i saueullen. Kruseduller, farger. "Rånå skule", en tegning av det lille huset Erik og jeg befinner oss i. Med røyk fra pipa. Et skap som rommer barnas fantasier, drømmer. Skissene fra deres egen, forhåpentligvis trygge, lille verden.
Så gikk de ut herfra, vandret videre. Forlot alt det barnslige. Fra dette lille huset i Rånå går usynlige stier. De gikk over dørstokken en siste gang, ut i den store labyrinten. Til verdens alle kontinenter. Lukket døren bak seg. Noen så skolehuset hver dag. Noen så det kanskje aldri igjen. De forlot det trygge, vandret mot det ukjente. Forandret verden utenfor dørstokken, på usynlig, nesten umerkelig vis.
De stiene leder også tilbake hit. Til barnet som satt ved pulten her og stirret ut av vinduet på bjørkeskogen og fjellet. Til skapet hvor drømmene og fantasiene er bevart. Åpnes skapdørene, da er tiden ingenting. Og rommet er for et øyeblikk fylt av liv igjen.