Og alle som stod langs veien ved Avdem, håpefulle, hilste en ny vår for Norge velkommen. Et overveldende flertall hadde sagt ja til den danske prins Carl som konge av Norge.
I aprildagene 1940, 34 år senere, for Haakon gjennom bygdene for andre gang, forfulgt av fiendestyrker. Maud var gått bort noen år tidligere, sønnen Olav var blitt voksen og fulgte ham på ferden mot eksil i London. På Stuguflotten ble det holdt statsråd 22. april. Noen uker senere befant de seg på Trangenhytta i Balsfjord i Troms. Der ble radiotalen den 17 mai spilt inn.
34 år skilte de hastige gjennomfartene i Lesja. I alle disse årene bar Haakon på en drøm om å samle, ikke splitte. Fra kroningen i 1906 til sin død i 1957. Stilt overfor vanskelige valg og beslutninger som påvirket tusener av menneskers liv, vender han seg til alle de som stod langs veien der i 1906, i håpefull spenning. Alle som hadde levd gjennom gode og onde tider, prøvelser og oppofringer. Alle menneskene langs veikanten. Nå lå nye prøvelser og ofre foran dem. Mange stilte fortsatt sitt håp til Kongen i en fortvilt situasjon. Og uten dem, deres vilje og seighet, ville ikke en seier være mulig. Jeg siterer fra Kongens tale den 17. mai 1940:
"Vi ble stillet overfor valget mellom ettergivenhet og underkastelse, eller forsøk på å forsvare alt det som vi anser som hellig og verd å leve for, For bevarelsen av vår selvstendighet og vår selvrespekt som nasjon var det kun én vei å velge. Vi valgte så langt det lot seg gjøre å sette alt inn på å bevare selvstendigheten. Det har allerede kostet betydelige ofre, …".
Kongen takker for de ofre som er gjort. Alle som stoppet opp i sine liv i aprildagene 1940 og brydde seg mer om fellesskapet. De skulle bli mange i årene mellom 1939 og 1945 – her og over hele jordkloden. Alt fra husmødre og sykepleiere til grenseloser, fiskere og bønder. Uskyldige sivile. Menneskene langs veikanten, alle de som virket i det stille. Det store, tause offeret.
Og mennesket led. Mennesker ble drept for sin tro, sin "rase", sin annerledeshet. Hatet mot folk og individer som ble ansett som mindreverdige, fikk herje fritt.
"Jeg takker alle som i de forløpne krigsuker har gjort sitt til å stanse og oppholde den inntrengende fiende. En særlig takk ønsker jeg å uttale til marinen for dens innsats, ... [j]eg takker hæren for hva den til tross for de mest fortvilte mobiliseringsforhold har kunnet utrette.
Videre uttrykker jeg en takk til alle som på forskjellig vis har hjulpet militærvesenet i disse vanskelige dager, som f. eks. telegraffolk, jernbanefolk, arbeidere som under luftangrep og mitraljøseild har arbeidet med å holde våre kommunikasjoner i orden lengst mulig.
Sist, men ikke minst, en hjertelig takk til sivilbefolkningen i alle deler av landet for den beherskelse, offervilje og resignasjon som er vist, til tross for at så mange har måttet se sine hjem og sitt livsverk ødelagt."
Og ja, prisen for denne kampen vil bli enorm. Likevel finnes det ingen tvil om at alt må settes inn for å seire:
"Til landsmenn i det besatte område vil jeg uttale det håp at dere ikke må tape motet, at det om ikke altfor lenge må lykkes å skaffe deres frihet tilbake, og jeg ber dere ikke å oppgi troen på og håpet om at dere skal befries.
Vær forvisset om at det for de kommende slekter, som skal bygge landet opp igjen etter all ødeleggelsen, vil være av avgjørende betydning at dere setter alt inn for å bevare Norge som et fritt, selvstendig land. Ser vi slik på det, vil prøvelsens tid kanskje falle lettere".
Og Haakon avslutter med ord fra Bjørnsons "Jeg vil verge mitt land" og "Gud signe vårt dyre fedreland!"
Talen den 17 mai 1940 ble holdt ikke i seierens stund, men i prøvelsens. Den gir et øyeblikksbilde av den kaotiske situasjonen i april 1940. Sindige ord om de ofre som er gjort og de prøvelser som venter. Ord om hvorfor den kampen vil være verdt å kjempe. Og ja, offeret ville bli enormt. Men alternativet var å underkaste seg en totalitær ideologi som forkastet menneskeverdet, demokratiet og friheten.
I Haakons store tanke om å samle, ikke splitte, ligger også et ønske om ikke å hevne, ikke å gjengjelde urett med urett. Freden må bygge på sindighet, på dom og rett, ikke blind hevn. Hevn føder bare hevn.
Men tanker og idéer er ikke evige, og lever ikke sine egne liv, selv om festtalene gjerne omtaler dem slik. Intet av dette kan leve uten oss og vår vilje og våre liv, at vi gjør dem til våre. Det visste Haakon da han passerte her i gledens stund i 1906. Det visste Haakon da han talte den 17. mai 1940.
Og menneskene i veikanten samlet seg for å "… å forsvare alt det som vi anser som hellig og verd å leve for", som Haakons store tanke lød. Det store, tause offeret. Slik ble kampen vunnet.
Våren 2020 minner oss igjen om betydningen av samhold og fellesskap. Kampen er en annen. Men også denne våren erfarer vi hva vi kan utrette sammen, hva samhold kan bety. La oss inspireres av Frigjøringsdagen den 8. mai til å fortsette arbeidet med å samle og bygge. Les hele talen her.