VIDEOHILSEN
INNLEDNING
I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.
La oss be:
Jesus Kristus, barmhjertige Herre,
du lot blinde se og løste dem som var bundet av sykdom.
Vi ber deg:
Hjelp oss når vi roper til deg i vår nød,
så vi kan fryde oss over frelsen du gir,
du som med din Far og Den hellige ånd lever og råder,
én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen
EVANGELIETEKST
Da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind. Disiplene spurte da: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?» Jesus svarte: «Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham. Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt da ingen kan arbeide. Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys.» Da han hadde sagt dette, spyttet han på jorden, laget til leire med spyttet og smurte den på mannens øyne. Så sa han: «Gå og vask deg i Siloa-dammen!» Siloa betyr utsendt. Mannen gikk dit og vasket seg, og han kom tilbake seende.
Jesus fikk høre at de hadde kastet ham ut, og da han møtte ham, spurte han: «Tror du på Menneskesønnen?» Han svarte: «Hvem er han da, gode herre, så jeg kan tro på ham?» Jesus svarte: «Du har sett ham, det er han som snakker med deg.» «Jeg tror, Herre», sa mannen. Og han tilba ham.
Joh. 9, 1-7.35b-38
PREKEN
«Verken han eller hans foreldre har syndet,» sier Jesus. Dagens tekst er en av mine yndlings-fortellinger fra Bibelen. En av grunnene til dette, er at den tematiserer noe som er så utrolig viktig, nemlig forholdet mellom synd og lidelse, og forholdet mellom det som rammer oss i livet og hvem Gud er i dette. Hvorfor ble barnet mitt sykt? Hvorfor mistet jeg den jeg elsket? Dagens prekentekst viser så tydelig at det teologiske er personlig, og omvendt, at det personlige er teologisk. Den viser så tydelig at det vi tenker om Gud, er direkte relevant for hvordan vi tenker om og møter vår neste.
Hva er det viktigste – å overholde regler eller å ivareta mennesket? Og skal vi gidde å hjelpe andre mennesker som på en eller annen måte har det vanskelig, eller skal vi tenke at de er skyld i sin situasjon selv? Disse to spørsmålene ligger under fortellingen om Jesu møte med den blindfødte – om en leser hele Johannes 9. Forholdet mellom religiøse regler og menneskets beste tematiseres ved at den blindfødte blir helbredet på sabbaten, jødenes helligdag. Man skulle ikke arbeide på hviledagen, og dermed ble Jesus kritisert for at han helbredet denne mannen. Spørsmålet om lidelsens årsak, ligger under det andre spørsmålet. Slik berører dagens evangelietekst store, eksistensielle temaer som det ondes problem, lidelsens logikk og livets vilkårlighet.
Et annet stort tema som også berøres av dagens tekstrekke – det vi si de tre bibeltekstene som ville blitt lest om det ikke var corona og vi var i kirken i dag – er hvordan teologi og gudsbilder er i endring (se 2.Mosebok 3, 10-12; 4, 10-16 og Romerbrevet 9, 20-24). Hvordan skal vi forstå det vonde i verden? Hvorfor skjer det naturkatastrofer? Kan vi forhindre sykdom? Dette er spørsmål som er så sentrale at de har opptatt menneskene siden tidenes morgen. Bibeltekstene – som representerer årtusener med tro og livstolkning – og teologihistorien jobber kontinuerlig med disse spørsmålene, og både bibeltekstene og teologihistorien viser hvordan våre teologiske svar og gudsbilder er i stadig endring. Store spørsmål, som forholdet mellom lidelse og synd, og om hvem Gud er siden verden ikke bare er god, må fortolkes igjen og igjen, av hver ny generasjon. Dette er spørsmål vi aldri blir ferdige med.
Dagens bibeltekst går inn i denne tolkningstradisjonen og tematiserer og korrigerer indirekte et naivt verdensbilde – der det går den gode godt. I møte med en mann som hadde blitt født blind, spør disiplene om hvem det er som har syndet, mannen selv eller hans foreldre, siden denne mannen er født blind. Hvem har skylden? Mennesket har en tendens til å lete etter syndebukker, og vi tenker fort årsak-virkning. Gjennom vår evne til å studere årsak-virkning har mennesket gjort seg til herre over skaperverket, og slik har menneskeheten gjort stort det umulige mulig – legevitenskapen og naturvitenskapene er eksempler på det positive som har kommet ut av denne siden ved menneskets tankekraft. Men denne logikken har også sin bakside, og det er her vi ser arvesynden, de brutte relasjonene oss imellom, medmenneskeligheten som stadig må vike plass for likegyldighet og fordømmelse: Det må da være en grunn til at naboen er arbeidsledig på tredje året. Kollegaen som ble skilt kan ikke ha jobbet like mye med ekteskapet sitt som jeg har gjort. De fattige kan skylde seg selv for de tar så dårlige valg. Slik konstruerer vi en verden der livets vilkårlighet er tatt ut av regnestykket, og der nestekjærligheten og omsorgen må vike for en «lidelsens logikk» som legger stein til byrden for de som har det vanskelig, som skamlegger det å oppleve vanskelige ting, og som forsterker verdens urettferdighet heller enn å avhjelpe den. Og her har også vitenskapen sine svin på skogen: Det er for eksempel ikke lenge siden en diagnose som barneautisme ble forklart med at mødrene hadde vært for lite oppmerksomme når ungene var små, og fortsatt bidrar begrepet «livsstilssykdommer» til stigmatisering av visse lidelser. Selv om vi i dagens samfunn ikke tenker at sykdom nødvendigvis er straff fra Gud, er vår tenkning om både sykdom, fattigdom og lidelse for øvrig fortsatt dominert av kategorier som skyld, straff og fortjeneste.
En slik tankegang forutsetter en lidelsens logikk, der verden dypest sett er rettferdig, og der syndefallet aldri har funnet sted. Derfor er også en slik tankegang uforenlig med et kristent verdensbilde. For i kristen teologi og tankegang så representerer ikke verden Guds gode skapervilje. Det er ikke en mening med alt som skjer. Tvert imot, så er menneskets utilfredshet med verdens tilstand og menneskets lengsel etter en mer rettferdig verden, den erfaringen som kristen tro næres av og gir gjenklang i. Verden er ikke rettferdig. Sykdom, død og urettferdighet rammer vilkårlig. Og det skulle ikke ha vært slik.
Spørsmålet om lidelsens årsak stilles gjennom hele Bibelen på ulike måter: I Salmenes bok finnes både salmer som representerer den naive troen på at Gud sørger for den gudfryktige, og at det derfor vil gå den rettferdige vel, og klagesalmer der salmisten på ingen måte sparer på kruttet i sin klage til Gud over livets urettferdighet. Fremfor alt, tar Jobs bok i Bibelen et kraftig oppgjør med et slikt naivt verdensbilde, da den rettferdige og gudfryktige Job utsettes for utallige prøvelser på tross av at han er god. I dagens tekst dukker tematikken opp igjen, og Jesu ord er et motsvar til spørsmålet om årsak: «Verken han eller hans foreldre har syndet,» sier Jesus. På mange måter kan en si at hele Jesu liv representerer et oppgjør med en slik lidelsens logikk: For når Gud selv kommer til verden, må han lide og dø. Gud er god, men blir ikke tatt imot av sine egne. Gud er rettferdig, men blir korsfestet som en forbryter.
Livet er urettferdig fra starten av: Noen av oss fødes med evner som verden vil lovprise, noen fødes med et utseende som vil vekke sympati, men som også vil gjøre dem ekstra sårbare i andre sammenhenger, noen av oss fødes med friske kropper, og andre fødes med funksjonsnedsettelser som i verdens øyne blir konstituert som feil og mangler. Noen av oss blir født inn i kjærlighet, mens andre av oss vil vokse opp, lære og til slutt tro selv, at vi er feil. Noen vil få venner i skole og barnehage, mens andre i ung alder vil erfare ensomheten. Livet er urettferdig, og menneskets lengsel har alltid vitnet om dette – om at ting skulle ha vært annerledes, bedre. Og kanskje ser vi Guds bilde i oss også her – i menneskets lengsel etter en verden som er god.
Hvordan kan det onde skje når jeg gjør det gode? Hvordan kan Gud være god når det likevel skjer det vonde ting? Dagens tekst er relevant også for våre gudsbilder. Kanskje frykter du en Gud som straffer? Men livet er ikke slik – de som gjør onde ting rammes ikke av lynet, slik jeg en gang trodde da jeg var barn. Fra feminismen har vi lært at det personlige er politisk. Fra feministisk teologi lærer vi at det teologiske er personlig, og at det personlige er teologisk. Hva betyr det? Dagens tekst illustrerer dette i aller høyeste grad: Om jeg tenker at min syke nabo lider som følge av et syndig liv og at hennes sykdom er en rimelig straff fra Gud, så vil en slik teologi ødelegge min medmenneskelighet. Om vi tenker at Gud gjennom lidelsen skal lære oss noe, så kan en slik teologi på «mikronivå», i det enkelte liv, virke passiviserende og forhindre at den enkelte tar nødvendige grep for å få det bedre. Og om vi tenker at det å få et sykt barn er en straff fra Gud, så vil det medføre en enorm tilleggsbelastning i form av skam og skyldfølelse. Slik blir det tydelig at læren om hvem Gud er, har betydning for hvordan vi mennesker fortolker våre liv, og for hvordan vi møter andre mennesker. Derfor trenger vi dagens bilde av Gud – av den Jesus som i møte med den blindfødte avviser «lidelsens logikk», og som med hele sitt liv motbeviser at lidelse er straff fra Gud. Og derfor trenger vi bildet av den Gud som på korset lider med denne verdens lidende og korsfestede, og av den Gud som sørger over det meningsløse sammen med oss.
I kristen teologi er det ikke en mening med alt som skjer, i den forstand at alt som skjer representerer Guds vilje. Lidelsen er ikke Guds straff, og den er heller ikke et pedagogisk prosjekt der en lunefull guddom skal lære oss ett eller annet. Gud er den som gir lys på jorden og lys over vår sti – som det står i vers fem, «jeg er verdens lys». Når tanker om logikk og straff er lagt bort, kan også skammen slippe taket, og vi kan vende oss til den oppgaven det er å godta det livet gir av utfordringer. Hvordan skal jeg tørre å kjenne på eller lære meg å bære min egen smerte? Med Guds lys på vår vei er det kanskje mulig – om ikke annet i glimt – å oppnå en nådefull forsoning med våre sår og arr, med vår lidelse og med vår glede.
Vår alles blindhet er denne: De gangene vi ikke ser vår neste for våre fordommer, de gangene vi fordømmer der vi burde forbarme oss, og at i våre egne liv har en tendens til å se fortjeneste der det vi burde se er Guds gaver og nåde. At alt er oss gitt. Kun med et slik verdensbilde – og tilsvarende gudsbilder – som utgangspunkt, kan vi som kristne leve ut det som er vårt kall og vårt oppdrag: Å leve ut nestekjærligheten og nåden, og å kjempe for rettferdigheten. Eller som dagens salme sier det så fint, slik kan «våre liv få bære frukt til legedom for andres sår».
FORBØNN
Evige Gud, kjærlighetens kilde,
vi ber deg for alle som på ulike måter er rammet av livet,
av sykdom og død, av urettferdighet,
og av vår fordømmelse og likegyldighet.
Gud, vi ber i dag spesielt for de som av omgivelsene speiles som skyldig i sin egen skjebne.
Vi ber for fattige, for arbeidsløse og for ensomme,
og for alle som frykter morgendagen og fremtiden.
Amen
HERRENS BØNN
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen
VELSIGNELSE
Velsing oss, Gud Fader.
Velsing oss, Guds Sønn.
Velsign oss, Gud, du Hellige Ånd.
Amen
Salme nr.678 Vi rekker våre hender frem
(https://tv.nrk.no/serie/salmeboka-minutt-for-minutt/sesong/1/episode/25/avspiller#t=1t1m57s)
1. Vi rekker våre hender frem som tomme skåler.
Kom til oss Gud, og gi oss liv fra kilder utenfor oss selv.
2. Alt godt, til vårt og andres vel, er dine gaver.
I svakhet fremmer du ditt verk, vår bare kvist skal skyte knopp!
3. Vi løfter våre hender opp i bønn for verden.
La dem som lider, finne vern mot kalde hjerters is og sne!
4. Lå våre henders nakne tre få blomst og blader.
La våre liv få bære frukt til legedom for andres sår.
5. Vi venter, efter smertens vår, - din nådes sommer.
Og sorg og glede blir til vekst – med frukt vi ikke selv kan se.
6. Din nådes skaperverk skal skje – i tomme hender.
O Gud, all godhets giver: Kom. – ta bolig i vår fattigdom!
Tekst: Svein Ellingsen 1975
Melodi: Trond H. F. Kverno