HJEMMEGUDSTJENESTE
3.søndag i adventstiden
13.desember 2020
TENNING AV 3.LYS I ADVENTSKRANSEN
INNLEDNING
I Faderens og Sønnen og Den hellige ånds navn.
Herre, send ditt lys og din sannhet, la dem lede meg og føre meg til ditt hellige fjell, til dine boliger.
Gud, kom meg til redning! Herre, skynd deg til min frelse!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som i begynnelsen, nå og alltid og i all evighet. Amen.
EVANGELIELESNING
(1.lesning: Jes 40,1-5 og 2.lesning: Jak 5,7-8)
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 3.kapittel:
Mye folk dro ut for å bli døpt av Johannes, og han sa til dem: «Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den vreden som skal komme? Så bær da frukt som svarer til omvendelsen. Og begynn ikke å si til dere selv: ‘Vi har Abraham til far.’ For jeg sier dere: Gud kan reise opp barn for Abraham av disse steinene. Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden.»
«Hva skal vi da gjøre?» spurte folk. Han svarte: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme.» Det kom også noen tollere for å bli døpt, og de sa til ham: «Mester, hva skal vi gjøre?» «Krev ikke inn mer enn det som er fastsatt», svarte han. Også noen soldater spurte ham: «Hva skal så vi gjøre?» Og til dem sa han: «Press ikke penger av noen ved vold eller falske anklager, men nøy dere med lønnen deres.»
Folket gikk nå med forventning, og alle tenkte i sitt stille sinn at Johannes kanskje var Messias. Da tok Johannes til orde og sa til dem alle: «Jeg døper dere med vann. Men det kommer en som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å løse sandalremmen hans. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild. Han har kasteskovlen i hånden for å rense kornet på treskeplassen. Hveten skal han samle i låven sin, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.»
Dette og mye annet la han folket på sinne når han forkynte budskapet for dem. (Luk 3,7-18)
Slik lyder det hellige evangelium
PREKEN
Adventstiden er en tid som for mange vanligvis er preget av hygge, kos og forventninger. Det er julekalendere, alle forberedelsene til jul og vi begynner å glede oss til å feire julehøytiden med familie og venner. Det er nok hygge, forventning og kos i år også, men i år er det annerledes. Vi har nå i 9 måneder vært holdt i fangenskap av en verdensomspennende pandemi som har snudd opp-ned på hvordan vi lever.
Livets alvor er i år ingen fjern støy et sted langt i bakgrunnen av livene våre, som det nok vanligvis er for ganske mange mennesker. Nå skurrer brått livets alvor midt i synsfeltet, selv hos dem som vanligvis lever priviligerte og relativt beskyttede liv. Konsekvensene av pandemien og begrensningene den medfører berører nå på et eller annet vis så å si alle.
Nå skal ikke en farlig sykdom glorifiseres på noen som helst måte. Sykdom og elendighet er i seg selv alltid et onde. Allikevel er det en livets kunst å kunne hente noe ut av selv en dårlig og ond situasjon. Pandemien har bragt livets alvor i fokus for de aller fleste. Menneskets og samfunnets sårbarhet eksponeres for oss. Våre illusjoner om kontroll over livet og egen usårbarhet slås i stykker.
Dette har alltid vært illusjoner. Vi har bare stort sett sluppet unna med dem. Mange av våre brødre og søstre rundt omkring i verden, og enkelte også i våre velstående samfunn, opplever sjelden eller aldri disse trøstende illusjonene om kontroll og usårbarhet. Menneskers fantasier om absolutt kontroll og usårbarhet er til syvende og sist bare røyk og speil. Det kan være noe nyttig i at slike illusjoner kommer i fokus, selv om det som bringer de i fokus for oss nå er et onde.
Det gir oss en anledning til å granske våre egne liv: Til å stille spørsmål om hva som faktisk er viktig i livene våre? Hva er våre livs kall? Hva er er et menneske kalt til å være? Det er jo dette adventstiden i kirkeåret handler om dypest sett. Den handler om forventning og forberedelse. Forventningene og forberedelsene til julens glade budskap: Evangeliet om Gud som blir menneske i Jesus fra Nasaret. Guds Ord, Lys og Sannhet som kommer til verden.
Men det er en forventning som krever selvgransking og re-orientering av våre liv. Vi må granske livene våre og verden vi lever i for å vende oss mot og se Guds sannhet som åpenbares for oss i Jesus Kristus.
I dagens evangelietekst så tordner ordene til Johannes døperen i våre ører. Han som er røsten som roper i ødemarken. Hans tordnende røst var det som skulle rydde vei for Herren og gjøre hans stier rette. Hans profetiske oppdrag var å forberede folket på det som skulle komme.
Ordene og fremtredningen til Johannes vekker oppsikt for å si det sånn. Det er lite som tyder på at han har brydd seg om å ta kurs i public speaking. For for en hilsen det er de blir møtt med, disse menneskene som har kommet ut i ødemarken for å se og høre denne profeten:
Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal unnslippe vreden som kommer?[...] Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden.
Det er så altfor lett å avfeie Johannes døperen som en barbarisk skikkelse fra en primitiv tid. Og da avfeier man stort sett alle av Israels profeter med ham. Du skal heller ikke lese veldig langt i evangeliene før du enser den sylskarpe profetiske tungen og det profetiske raseriet i Jesu ord heller. De kan være ganske så grove i kjeften disse profetene. De maler i blant bilder som kan få det til å grøsse nedover ryggen på folk. Men hva om nettopp det er poenget?
Jeg synes det er for lettvint å avfeie dem. For å ikke snakke om at jeg tror ikke at vi som kirke har noen som helst rett til å fullstendig avfeie profetene. Ikke minst så er profetene interessante skikkelser som kan lære oss om sann tro og religion hvis vi setter oss inn i deres måte å tenke på og det de faktisk presenterer for oss. De kan kalle oss til sant liv.
Vi må spørre hvorfor profetene og Jesus i blant taler slik. Vi må ikke være så sikre på at vi har forstått alt med våre forsiktige talemåter og rosemalte ord. Samtidig må vi heller ikke glorifisere trusler og grove anklager. Det er jo ingen tvil om at slikt kan misbrukes på det groveste til de mest avskyelige formål. Vi må se på profetenes unike ord og tale. Vi må gi profetene en sjanse og forstå hva de formidler til oss.
Det er ikke bare i våre moderne tider at profetenes ord oppleves som skarpe og ubehagelige. Her må en bare minne om at opprinnelsen til uttrykket «hode på et sølvfat» er Johannes døperen. Han ble kastet i fengsel for sin kritikk av kongens urettferdighet, og hans hode ble servert på et sølvfat til Kong Herodes sin hustru Herodias. Det vitner vel ikke akkurat om begeistring for profeten.
Profetene i Det gamle testamentet, Johannes og Jesus er kjennetegnet ved at de har ører og øyne som trenger gjennom sine samfunns ytre skjønnhet og stolthet. De ser og hører urettferdigheten bak det mektige og skjønne ytre. De hører de fattige og undertrykte sine skrik. De ser at samfunns og kulturers storhet og stolthet så altfor ofte er bygget med blod og hviler på urettferdighet.
Profetene ser og hører verden med Guds øyne og ører og formidler dette gudommelige perspektivet til oss i poetiske bilder og forestillinger og symbolske handlinger. Deres raseri og skarpe ord er Guds hellige raseri og avky over hykleriet, uretten og den hule tilbedelsen i verden. De roper ut uretten, ondskapen og hykleriet mange andre mennesker bare fortrenger. De roper høyt og med sterke ord for å vekke mennesker opp fra sin døsige hverdag. Og hvis vi tar mot til oss og ikke avfeier profetene på grunn av deres sterke ubehagelige ord med en gang, så kan vi se hva som er årsaken til dette hellige raseriet. Vi kan se hva de ønsker av oss.
Johannes døperens og profetens krav til mennesker er jo ikke urimelige. Bær frukt som svarer til omvendelsen!, sier Johannes. Hva er frukten han ber om? De som har mye skal dele med de som ikke har nok. En skal ikke bruke sin autoritet til egen fortjeneste og ikke bruke vold og trusler om falske anklager til å presse til seg penger. Det er da ikke et urimelig krav fra Gud dette? Han er jo alle menneskers himmelske Far, og raser når mann eller kvinne gjør urett mot sin søster eller bror.
Men dette krever at vi gransker våre liv og våre samfunn. For ikke all urett er ting enkeltmennesker gjør åpenlyst og bevisst. Den verste urett kan være vanskelig å se og høre. Den er skjult i systematisk undertrykkelse og utnyttelse. Å virkelig granske oss selv som mennesker og samfunn er ubehagelig. Et rikes grunnmur støtter seg ofte og hviler på mye urett, vi står på ryggen til våre brødre og søstre rundt om i verden.
Men profetene raser ikke uten også å gi håp og trøst. Johannes døperen er jo der for å forberede verden til å ta imot det store håpet og den store trøsten: Frelseren, Gud som kommer som menneske i Jesus Kristus. På elegant vis så ytrer Johannes det som både er en fordømmelse og et håp i samme ytring.
Og begynn ikke å si til dere selv: ‘Vi har Abraham til far.’ For jeg sier dere: Gud kan reise opp barn for Abraham av disse steinene
Det er en fordømmelse og en advarsel mot å tenke at det å være medlem i riktig gruppe, identitet eller nasjon er tilstrekkelig. Sann religion og tro skal ikke handle om dette. Det er ikke engang tilstrekkelig å bare tenke de riktige tingene. Det leder så raskt til rettroenhetens kognitive dissonans: En kan forsvare de riktige læresetningene med nebb og klør, uten at de har noe liv i ens væremåter i verden. Denne kognitive dissonansen advarer Jesus i Lukasevangeliet mot igjen og igjen: [...]mine søsken, det er de som hører Guds ord og gjør etter det.
Tro og sann religion er alvor. Alt står på spill. Vi konfronteres av Guds virkelighet, kall og ord i profetene og i åpenbaringen av Guds ansikt og vesen i Jesus Kristus. I disse møter vi Guds kompromissløse og endeløse kjærlighet for oss, men i de kvasse profetiske ordene så skal vi vekkes og alvoret i troen og det å være menneske påpekes.
Guds kjærlighet omfatter alle mennesker og hele skapelsen. Vi kalles til å være sanne medmennesker, søstre og brødre, som ser og står opp mot urett som rammer våre medmennesker og ødeleggelsene og rovet som rammer hele skapelsen. Da lever vi i advent. Da vender vi våre blikk og sinn så vi kan se Guds sannhet som kommer som menneske i Jesus Kristus. Guds endeløse visdom og kjærlighet som fødes av jomfruen og legges i krybben og vi kan tilbe Ham med sann tilbedelse og han kan skape liv i oss.
Og der er håpet i Johannes døperen sin ytring. Gud kan skape Abrahams barn av steinene, så han kan skape liv i oss. Han kan skape bankende hjerter av kjøtt, blod og Ånd av våre hjerter av stein med sin Hellige ånd. Så vi kan elske Herren vår Gud av hele vårt hjerte og av hele vår sjel og av all vår kraft og av all vår forstand, og vår neste som oss selv.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.
FORBØNN
Herre Gud, himmelske Far, du som har gitt din Sønn, Jesus Kristus, til verden for å fri oss fra mørkets makt, vi ber deg: Åpne våre hjerter ved din hellige Ånd, så vi tar imot ham som vår frelser, rydder vei for hans rike på jorden, og får være med ham når han kommer i sin herlighet, ved din Sønn, Jesus Kristus, vår Herre.
Amen.
HERRENS BØNN:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde.
For riket er ditt, og makten og æren i evighet.
Amen.
VELSIGNELSE
Velsign oss, Gud Fader.
Velsign oss, Guds Sønn.
Velsign oss, Gud, du Hellige Ånd. (+)
Amen.
SALME -nr.247: Tal vennlig til Jerusalem
(https://tv.nrk.no/serie/salmeboka-minutt-for-minutt/sesong/1/episode/10/avspiller#t=15m8s)
1. Tal vennlig til Jerusalem,
Johannes, Herrens røst.
Når solen går med blod i hav,
/:skal dagen gry i øst.:/
2. Når verden står ved dødens tre
i anger, gråt og skam,
kan troens folk i Ånden se
/:Guds rene offerlam.:/
3. Tal vennlig til Jerusalem,
ja, trøst den dømte by,
hvor slektens synd på dommens tre
/:ble løftet høyt mot sky:/
4. Et ord ble sådd i hjertet ditt,
et sverd lagt i din hånd.
De sår du åpner, skal til sist
/:bli salvet av Guds Ånd.:/
5. Tal vennlig til Jerusalem,
Johannes, Herrens røst.
Snart stiger Frelseren av grav,
/:og dagen gryr i øst!:/
6. Jerusalem, se løftets Sønn!
Han bærer all din nød.
Med naglemerket hånd han gir
/:deg glede, vin og brød:/
Tekst: Eyvind Skeie 1978,2006
Melodi: Norsk folketone (Stangvik)