Han tok de tolv til side og sa til dem: «Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. Han skal overgis til hedningene og bli hånt og mishandlet og spyttet på, og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han stå opp.» Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke det han sa. (Luk 18,31-34)
PREKEN
Fastelavnssøndag er siste dag av karneval. Festen før den 40 dager lange fastetiden før påske. Karnevalet i sine mer ekstravagante former har dessverre forsvunnet fra vår del av verden.
Karneval var en overdådig overskuddsfest av mat og drikke, en livsnytelse og feiring av livets mer ekstravagante sider. Det er en pekepinn mot himmelrikets overflod og fest. Kristus og profetene bruker jo nettopp festen med overdådige måltider og drikke som bilder på Guds rike. Dessuten var karnevalet en festtid der samfunnets roller skulle snus fullstendig på hodet: Dårene ble kledd opp som konger, barn som biskoper, og man gikk med klærne på vrange og med buksene på hodet. Det er et grunnleggende evangelisk budskap i karnevalet.
Karnevalstradisjonene peker mot Guds rike der våre sosiale hierarkier skal snus og veltes om på: Der barna er de største, de fattige og ydmyke skal sitte øverst ved bordet, der syndere og urene tas imot av Gud med åpne armer. Det er Guds rike der kongen og Gud selv er en som ble korsfestet og forfulgt som en forbryter og blasfemiker.
Dette budskapet fra karnevalet kan være vår veileder til å forstå dagens tekster. For disse tekstene skal forberede oss på fastetiden. Fastetiden er tiden for å åndelig forberede seg på Guds rike. For vi vet at karnevalet til syvende og sist ikke er noe som kan opprettholdes i vår verdens virkelighet. Vi er smertelig klar over at Guds rike ikke er en realitet i vår verden enda. Det karnevalet er: er en smakebit på og et ørlite glimt av den himmelske festen.
Menneskers hjerter er ikke forberedt og klare for å kunne leve i en nestekjærlighetens fest i all evighet enda. Vi vender raskt tilbake til gamle vaner. Til våre hierarkier, til våre mer selvopptatte, fryktbaserte og opportunistiske veier som heller vil dominere enn å elske sine medmennesker og naturen vi lever i. Derfor har vi fastetiden til å forberede oss på Guds opp-ned rike som en dag skal fullbyrdes. Fastetiden er en tid der mennesker må se synden og dødskreftene i hvitøyet, og kjempe mot dem. Synden er det som krøker oss inn i oss selv, til selvopptatthet, selvhevdelse og maktsyke.
Det er det motsatte av den frie gudommelige nestekjærligheten. Det er den underlige veien til nestekjærlighet vi møter i dagens evangelietekst. Det er fort gjort å tro at vi, i motsetning til disiplene i fortellingen, forstår det Jesus sier i dagens tekst. Etter 2000 år med kristen tradisjon og kultur så har vi etter hvert fått med oss at Jesus sitt liv endte på korset som en slags kulturelt formidlet selvfølgelighet, og vi pryder oss selv med tanker som tilsier at vi forstår at slik måtte det skje.
Vi forstår fordi det har blitt vane. Vi er så preget av tradisjon og vane at vi nesten ikke klarer å se hvordan det skulle være mulig å se det på noe annet vis. Litt som de tegningene som du kan se som to forskjellige ting, for eksempel den som er et bilde av både en and og en hare avhengig av ditt perspektiv. Ditt sinn kan henge seg fullstendig fast i en av tolkningene hvis noen virkelig har innprentet i deg at det er den riktige måten å se det på. Da klarer vi ikke lenger å se det alternative perspektivet. Da må våre sinn ristes løs. Nye veier og perspektiver må åpnes.
En måte å gjøre dette på er å lese dagens evangelium tropologisk. Et komplisert og underlig ord. Det er en av kirkens tradisjonelle måter å lese skriften på. Det er å lese evangeliets fortellinger om Jesus som et moralsk forbilde til etterlevelse: Som et kall til å følge Kristus og hans vei. Det er jo en ting å forstå at Jesus Kristus måtte lide og dø. Det kan vi til en viss grad forsone oss med, spesielt etter 2000 år med religiøs vanetenking. Men hva med vårt eget kors? Forstår vi at det er veien til sant liv?
Det er et ubestridelige element av skriftens lære at Jesu etterfølgere kalles til å følge Jesus på korsets vei. Det betyr selvsagt ikke at vi skal korsfestes av det romerske imperiet bokstavelig talt. Skriftens hensikt er å formidle at veien til sant og evig liv går gjennom døden, gjennom ydmykelse og selvoppofring. Det er ikke bare at ting i Guds rike er opp-ned. Veien til Guds rike krever en fullstendig omveltning av våre perspektiver.
Jesus sier to ting i skriften som høres merkelig ut når man holder de sammen: Han forteller oss på den ene siden at vi alle skal ta opp vårt kors, bære det og følge ham. På den andre siden sier han at hans åk er godt, og hans byrde er lett. Hvis korset er det vi som kristne skal bære, hvordan kan da Kristus si at hans byrde er lett og hans åk er godt? Hvordan kan en livsvei som symboliseres med et kors noen gang være lett? Finnes det noe tyngre enn å måtte ydmyke seg selv og å gi seg selv og sitt liv i tjeneste for andre?
Men hemmeligheten er at dette dypest sett ikke er noen motsetning. Kirkens ørkenfedre la også merke til denne underlige kombinasjonen av utsagn, men de forstod hva det betød etter mye selvgransking på troens vei ute i ørkenen. Ørkenfedrene oppnådde gjennom sin strenge livsførsel dype psykologiske og åndelige sannheter om mennesket. Deres innsikter er til stor hjelp for oss til å forstå Jesu Kristi frigjørende budskap og kall.
Fra førstkommende onsdag, askeonsdag, går vi inn i fastetiden. En tid da vi virkelig skal bli klar over at vårt kall er å bære vårt kors. Men det er da viktig å være klar over at dette er et godt kall: et kall mot liv, og det er en byrde som er lett når visdommen i disse to tilsynelatende motsetningene kommer til lys. For faste og bot handler dypest sett om frigjøring til sann kjærlighet, ikke selvpining i et livsfornektende og selvhatende øyemed.
Ørkenfedrene hadde en sterk disiplin på livet sitt, men dette var deres måte å temme sitt sinn og hjerte på. Det å ta opp sitt kors og å følge Jesus handlet ikke om å lide fysisk smerte og bli forfulgt, selv om også dette kan være et kristent kall når vi utfordres til å stå opp mot urettferdighet og undertrykkelse av mennesker og ødeleggelse av vår verden.
Det å bære sitt kors må begynne med å se og erkjenne vår egen synd, vår egen selvopptatthet og det onde som går utover andre og vår verden det leder til. Det å leve i en slik erkjennelse av vår egen synd og begrensninger som menneske er for ørkenfedrene nøkkelen til sann frihet. Jeg tror de er inne på noe viktig. For ofte kan jeg se at jeg misforstår. Jeg kan handle på en måte der jeg heller anklager andre og ser andres feil og mangler, og på den måten prøver fremstå som rettferdig og god som en kontrast til menneskene rundt meg. Hvor ofte ser vi ikke religiøse mennesker gjøre dette?
Det er de andre som er problemet, de som er annerledes enn oss. Det er de andre som er problemet, og hvis jeg har gjort noe galt, så er det deres feil. Vi tror at veien til frihet ligger i å rettferdiggjøre oss selv, gjerne med bevisst eller ubevisst fordømmelse av andre, i et forsøk på å skille oss selv fra dem. Det er akkurat dette Adam og Eva gjør når de faller. De skylder på andre.
Det er sverdets vei, ikke korsets vei, og det er den virkelig tunge byrden: Å hele tiden måtte leve i selvrettferdiggjørelse og et forsvar av et falskt og oppblåst ego. Nei! Korsets vei som heller vil at vi skal ærlig granske våre egne hjerter er friheten. Da kan vi elske vår neste, for vi kjenner oss selv igjen i dem, og kanskje ser vi at det de sliter med ikke er noe annerledes enn det vi selv kan kjenne på. For gjenkjennelse hos hverandre er en nøkkel til medfølelse og omsorg for våre medmennesker. Vi kaller det empati og sympati.
Så det er nettopp erkjennelsen av våre egne mangler og begrensninger som leder til vekst i frihet og nestekjærlighet, ikke egoistiske forsøk på å framstå som hellig og feilfri og som bare leter etter feil hos andre. Denne korsets vei viser seg da som byrden som er lett, fordi vi kan gi slipp på dette jaget og de tusen løgnene vi forteller oss selv om hvordan vi er så mye bedre enn andre.
Det er derfor Gud i Jesus Kristus har gitt oss evangeliet om at Gud elsker synderen. Guds kjærlighet er ikke noe vi gjør oss fortjent til. Sen er gitt oss som gave. Synd og død har ingen endelig makt over oss, for Jesus Kristus bekjempet synden og døden på korset og i sin oppstandelse fra de døde. Vi kan stå trygt i våre egne begrensninger og mangler i møtet med Gud som elsker oss. For som Isak av Ninive sa: «Som en håndfull med sand kastet i det veldige hav, er all verdens synder i møtet med Guds nåde og makt».
Dette evangeliet frir oss fra å måtte rettferdiggjøre oss selv. Til å leve i ærlig selvgransking og medlidenhet med verden og alle mennesker og sådan speile Guds kjærlighet for dem. Det er veien som leder mot Guds store karnevalsrike.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.