Prekenteksten for Kristi forklarelsesdag står skrevet hos evangelisten Lukas.
Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette, tok han med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be. Og mens han ba, fikk ansiktet hans et annet utseende, og klærne ble blendende hvite. Med ett sto det to menn og snakket med ham; det var Moses og Elia. De viste seg i herlighet og talte om den utgangen livet hans skulle få, om det han skulle fullføre i Jerusalem. Peter og de andre hadde falt i dyp søvn. Nå våknet de og fikk se hans herlighet og de to mennene som sto sammen med ham. Da mennene skulle til å forlate ham, sa Peter til Jesus: «Mester, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia» – han visste ikke selv hva han sa. Mens han talte, kom det en sky og skygget over dem, og da de kom inn i skyen, ble de grepet av frykt. Det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» Og da røsten lød, var det ingen annen å se, bare Jesus. Disiplene tidde med dette. På den tiden fortalte de ikke til noen hva de hadde sett. (Lukas 9,28-36)
I forrige århundre, da jeg på 1970-tallet gikk på naturfaglinjen på gymnaset, lærte vi i kulturgeografien at Norge er et utpreget fjell-land. Men at bare 5500 kvadratkilometer, hvorav to tredjedeler i de fylkene som den gang het Sogn og Fjordane og Oppland, er over 1500 meter over havet. Jeg er glad i fjellet. Det har jeg vært siden barndommen. Og jeg var veldig stolt da jeg sommeren 1971 besteg Galdhøpiggen fra Spiterstulen sammen med min Far. Det var en bratt oppstigning, men å komme opp på Norges tak og skue utover Jotunheimens fjelltopper var en spektakulær opplevelse.
Flere av Bibelens fortellinger foregår på et fjell. I dagens lesning fra Det gamle testamente hører vi om Moses som kommer ned fra Sinai fjellet med tavlene med budene på.
I dagens prekentekst tar Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes opp på et høyt fjell for å be. Der oppe skjer det at de tre disiplene får se et glimt av den skikkelse Jesus også bærer, den som til daglig var skjult for dem under hans jordiske kappe.
Men hva var det egentlig de opplevde der oppe? Jo, at Gud sier til dem, at den Jesus som de kjenner, som står midt i blant dem, er hans sønn. Mens Jesus ber forandres ansiktet hans og klærne hans blir blendende hvite. Disiplene ser at Guds herlighet stråler ut av og om ham. Og etter hvert er det ikke er noen annen å se, bare Jesus.
I tillegg blir Jesus bekreftet av to skikkelser til der oppe på fjellet. To personer som i Det gamle testamentet selv taler med Gud, Moses og Elia. Alt dette uventede, uvanlige og underfulle disiplene opplever oppe på fjellet, gjør at de skjønner at Gud er på ferde. Gud er kommet nær i Jesus. Nå skjer det at Guds løfte oppfylles, håpet og lengselen står inkarnert foran dem i Jesus. Guds løfte om frelse, om at det skulle komme en Messias, er oppfylt. Det skjer nå.
Denne skjellsettende opplevelsen oppe på fjellet har himmelske perspektiver. Disiplene er midt i et stort og hellig drama. Og midt i dette underfulle og grensesprengende vil disiplene også bygge hytter, en til Jesus, en til Moses og en til Elia. Et forslag som ikke er tatt helt ut av løse luften. Et forslag som heller ikke handler om at de ikke vil gå ned igjen fra fjellet for å slippe hverdagens strev og konflikter, og bli værende i Guds nærhet og stråleglans.
Ideen om hyttebyggingen har sitt utspring i at de med ett skjønner at Messiastiden har begynt. Messiastiden ble også kalt en løvhyttefest, en jødisk høytid hvor man i syv dager bor i løvhytter. Løvhyttefesten feires til minne om at innhøstningen er over og til minne om israelittenes opphold i ødemarken etter flukten fra Egypt. Mens man spiser og sover i løvhyttene skal man også lese fra Guds lovbok, Thoraen og fra Sakarjas bok, med profetiene om den Messianske konge som skal komme ridende på et esel.
Når det nå går opp for disiplene at nå, akkurat nå, er Messias her, så melder trangen til å bygge hytter seg for fullt. En trang som springer ut av at disiplene har forstått hvem Jesus egentlig er. Det er kun denne ene gangen i løpet av hele sitt jordiske liv at Jesus bryter ut av sin jordiske kappe, ut av dens skjulthet, og åpent trer frem som den han er. Omkranset av Guds herlighets strålende glans.
Det var kun ett glimt, og det var kun tre som fikk lov til å se det. Men til gjengjeld glemte de det aldri. Øyeblikket som fikk betydning for resten av deres liv. Johannes skrev mange år senere: ”Vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne har fra sin Far full av nåde og sannhet.” Ja, hele evangeliet etter Johannes er skrevet for at vi skal tro at Jesus er Guds sønn.
Og da den aldrende Peter satt og skrev sine brev til menigheten, tok han frem denne opplevelsen for å understreke og vise at alt dette han nå skrev ikke var noe han satt og fant på, men noe han selv hadde sett med egne øyne den gangen oppe på fjellet. Peter hadde sett Jesu majestetiske, guddommelige skikkelse og med egne ører hørt Guds røst: ”Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!” Derfor skriver han: ”Vi hørte selv denne røsten fra himmelen da vi var sammen med han på det hellige fjellet.”
I Johannesevangeliet kalles Jesus for Ordet. Derfor er ordene ”Hør ham” helt i hjertet av dagens tekst. Etter at disiplenes øyne hadde sett det strålende synet av den himmelske Jesus så forbinder disse to små ordene ”Hør ham” det korte glimtet av Jesu herlighet med hele hans øvrige og fremtidige virke.
Selv om det først senere, etter Jesu død og oppstandelse, kunne sies helt klart og tydelig, at dette er Jesus Kristus, han dere skal høre, slik røsten fra skyen proklamerer. For tilbake på fjellet står Jesus med sin menneskelige skikkelse, og disiplene må igjen forholde seg til ham i tro. Men røsten fra himmelen sa ikke: legg merke til ham. Røsten sa: ”Hør ham”. For i hans ord er alt hva som er sant om Guds rike og Guds kjærlighet.
Disiplene så Jesu herlighet på fjellet. Deres øyeblikk der tid og sted ble opphevet og de erkjente mer av hvem Jesus var. Noen har kanskje som disiplene hatt store og erkjennende øyeblikk på en fjelltopp, på stranden med bølgene rullende mot land, eller i møte med et annet menneske. Øyeblikk av erkjennelse av noe større og mer enn det vanlige. Øyeblikk som ga tolkning og retning til nye dager.
Vi er ikke på noen fjelltopp nå, men i vårt kirkerom her på Skjetten. Gudstjenesten med sin liturgi, med sine ord og toner har en oppfordring til oss, en oppfordring som røsten fra skyen hadde til disiplene: ”Dette handler om min sønn, den utvalgte. Hør ham.”
Selv om vi kanskje ikke blir like berørt hver søndag så er gudstjenestens time en stund på forklarelsens berg. Det er Frelseren som kommer til oss, i ord, i toner og i nattverdens brød og vin som vi får ta i mot i dag. Han som er fra evighet og til evighet og som er full av nåde og sannhet. Vi kan få høre ham og ta i mot ham. Og hans nærvær og kjærlighet gir oss kraft og mot, fremtid og håp til å leve i de dagene som ligger foran oss.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet.