EVANGELIETEKST
Om noen da sier til dere: ‘Se, her er Messias’ eller: ‘Se, der er han’, så tro det ikke! For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre tegn og under for om mulig å føre de utvalgte vill. Vær på vakt! Jeg har sagt dere alt på forhånd. Men i de dager, etter denne trengselstiden, skal solen bli formørket og månen miste sitt lys.
Stjernene skal falle fra himmelen,og himmelrommets krefter skal rokkes.Da skal de se Menneskesønnen komme i skyene med stor makt og herlighet. Han skal sende ut englene og samle sine utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra jordens ytterste grense til himmelens ytterste grense. (Mark 13,21-27)
PREKEN
Det får en si! Det er litt trøkk i dagens tekster. Men det er egentlig en god ting at vi har fått servert så krevende tekster på denne søndagen. For i dagens gudstjeneste skal konfirmantene få utdelt Det nye testamentet.Det gir meg en anledning til å si noe om hvordan slike tekster bør leses. Å lese og tolke religiøse tekster er faktisk noe man skal gjøre i dypt alvor, med selvgransking og ettertenksomhet.
Bibelen er Guds ord, sies det. Men et raskt blikk rundt i enkelte typer religiøse miljøer gjør at man må si at Bibelen også raskt kan brukes som et våpen og bli til djevelens ord. Bibelen i seg selv er faktisk ikke Guds ord. Bibelen kan bli Guds ord. For kirken så er det personen Jesus Kristus som er Guds Ord. Det er når vi erfarer den oppstandne, levende og frigjørende Jesus Kristus gjennom Bibelens ord. Det er når vi hører ordene på en måte som gjør at vi kjenner igjen den Gud Jesus Kristus har vist oss at det kan bli Guds frigjørende ord til oss.
For det er han som har vist oss hvem Gud er og hva Guds visdom er. Det er kirkens grunnleggende tro.Dette betyr at Bibelen skal leses forsiktig og meditativt. Den må leses og tolkes med en kropp og et sinn fylt av Guds kjærlighet og visdom. Det betyr at den svært ofte ikke skal leses bokstavelig, og at ikke alle tekster er like nyttige.
Dette er ikke noe jeg finner på. Dette forteller for så vidt Bibelen oss selv. I boken Apostlenes gjerninger er det en fortelling om apostelen Filip som møter en etiopisk hoffmann som sitter og leser en skriftrull med profeten Jesaja sine profetier. Filip sin kommentar til hoffmannen er ikke: «Så fint! Leser du Bibelen?», som om det bare var det at han leste som var viktig. Filip spør han derimot: «Forstår du hva du leser?»
Jeg kan stille dere et tilsvarende spørsmål om evangelieteksten dere hørte lest i dag. Teksten om Kristus som forteller oss lyttere at solen skal formørkes, månen skal miste sitt lys. Stjernene skal falle fra himmelen og himmelrommet skal rokkes. Da skal de se menneskesønnen komme i skyene med stor makt og herlighet:
Forstår dere det dere har hørt?
Det er ikke ment som et belærende spørsmål stilt av en arrogant prest. For tro meg, også jeg må hele tiden stille meg selv det samme spørsmålet når jeg leser tekster som denne:
Forstår jeg det jeg har lest?
Det jeg har lært av å lese mye i Bibelen er at jeg må stoppe opp å reflektere over det jeg har lest hvis det skal være til noen som helst nytte. Hvis jeg leser rett fram i rasende tempo uten å reflektere over teksten i lys av Jesus Kristus og hvem han er. Da blir det ofte til at jeg misforstår. Det kan til og med hende at jeg da forstår teksten på en problematisk og destruktiv måte.
For da er det fort gjort at jeg legger min forståelse av disse voldsomme bildene Jesus bruker i denne teksten inn i ordene og skaper en avgud i mitt eget bilde. En falsk gud som bare blir en refleksjon av mine så altfor menneskelige ideer om hva Gud og hvordan Guds makt burde være i stedet for å la disse ordene og bildene belyses av hvem Jesus viser meg at Gud er og hva slags makt Gud har.
Vi mennesker har ofte en tendens til å tenke om Gud som bare et veldig stort menneske. Vi skaper en gud i menneskekongers bilde. Veien er kort derifra og til det å tenke om Gud på en måte som gjør at Gud egentlig bare blir som en allmektig rampete 7-åring med forstørrelsesglass, og de Gud ikke liker, som så svært ofte har en tendens til å sammenfalle med de vi selv ikke liker, skal bli som stakkars maur på en solfylt dag.
Trenger verden egentlig et slikt bilde av Gud? Gud som en allmektig tyrann som på det mest smålige vis skal straffe de han ikke liker med voldsomme ulykker og evig fortapelse? Hva slags mennesker blir vi egentlig hvis slikt er gudsbildet som skal forme oss? Nei! Vi har nok menneskelige tyranner som følger sverdets visdom. Hvis Gud finnes så kan han umulig være som dem, bare uendelige mye større og mer ufordragelig.
Men hvordan skal vi lese bibeltekster som dette på en reflektert måte? Et godt utgangspunkt er selvsagt tanken om at man ikke trenger å finne opp kruttet selv. Kirken har en stor mengde åndelige lærere, levende og døde, som kan hjelpe oss med å forstå. Men et sted man kan begynne er å prøve å forstå teksten man har lest i sin sammenheng. Evangelieteksten vi hørte lest i dag står skrevet i Markusevangeliet. Hva slags bilde gir han av Guds makt?
En av særegenhetene ved Markusevangeliet er at Markus til stadighet fremstiller både Jesus sine disipler og folk han møter som mennesker som aldri helt forstår det Jesus sier og gjør. De vil bare ha mirakler og makt. De vil ha lyn og torden fra himmelen. De vil at Gud skal være som dem selv hvis de hadde hatt all makt i himmel og på jord.
Jesus vil faktisk ganske sjeldent gjøre mirakler i Markusevangeliet. Han utøver mirakler stort sett bare når han ser noen som har det vondt og han får medfølelse med dem. Så forbyr han dem å fortelle andre om det. Er ikke det litt rart? Vil ikke Jesus la det bli kjent hvem han er? Men det er ikke ved slike maktdemonstrasjoner han vil bli kjent. Det er ikke en slikt makt han vil gi oss del i. Det er en annen og mer gudommelig makt han vil vise oss og kalle oss til.
Dette blir enda tydeligere når like før dagens tekst Jesus sine disipler begynner å krangle seg imellom om hvem av de som skal bli Jesus sin nr.2 når Jesus omsider skal få ut fingeren og gripe sin gudommelige makt og sende sine engler og knuse alle Guds fiender, som de åpenbart tror skal skje snart. Men Jesus bare rister oppgitt på hodet. For det er ikke slik Gud er. Så når de ber om å være nr.2 og å være så nær Guds sanne makt, så vet de ikke hva de ber om. De ber om noe de nå på ingen måte er i stand til å bære med slike holdninger som de har nå. Jesus setter de på plass:
«Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være alles slave. For heller ikke Menneskesønnen er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.»
Disse disiplene og folkene som hele tiden misforstår skal minne oss på hvor lett vi selv har for å misforstå når det kommer til Gud. Det er derfor Jesus hele tiden ber oss om å vende om. Metanoia på gresk, det betyr bokstavelig talt å tenke nytt og se verden på en annen måte. Det er faktisk Jesus sine første ord i Markusevangeliet: «Tenk nytt! For Guds rike er nær!»
Gud er ikke som menneskelige herskere og ledere. Slik makt undertrykker og styrer med hard hånd, sier Jesus til disiplene. Slik makt går bare i hodet på oss, og vi blir så raskt mer og mer opptatt av å hevde oss selv enn å hjelpe og løfte opp de som vi er satt til å tjene. Det er en slikt makt djevelen frister Jesus med i ødemarken, men Jesus avslår. For det er ikke Guds vilje og Guds makt. De som formidler at Guds makt er svovel og ild, de er de falske messiaser som Jesus advarer mot.
Guds makt er noe annet. Den består i ydmykhet og tjeneste for våre medmennesker og for verden. Guds makt er nestekjærlighet. Den Gud vi møter i Jesus er den korsfestede frigjøreren som ikke er som de som undertrykker og hevder seg selv. Den korsfestede Guds solidaritet er med de som er undertrykt, alle de som på ulike måter bærer et kors i denne verden. Han er deres bror.
Han svarer ikke på vold med vold. Det er da Guds makt skinner for verden som solen for den som vil se det. Han er nestekjærlighetens tjener som tilgir sine voldsmenn. Det er den tilgivende og lidende nestekjærlighet som er Guds sanne makt. Det er bare den som i sannhet kan bringe Guds rike. Kun den makten som smir sverd om til plogskjær og spyd om til vingårdskniver er Guds makt. Det er veien vi må gå på hvis vi vil følge Gud.
Den tjenende nestekjærlighetens vei kan være hard og vanskelig, for verden vil stå imot den som går på den. Det vil være som om solen blir formørket og stjernene faller til jorden. Det kan virke for dem som om livet går i oppløsning Men det er det ikke Gud som gjør. Det er de som står imot Guds sanne makt som skaper mørket. Men vi tror at selv i lidelser og i forfølgelse så er den korsfestede Gud med oss og gir oss nytt mot og liv. Vi vet at dødskreftene til syvende og sist ikke kan seire mot nestekjærlighetens makt.
For kirkens glade budskap er at den korsfestedes grav er tom, dens stein er rullet til siden. Døden har ingen endelig kraft over Guds kjærlighet.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.