PREKEN
Tekster:
5.Mos 6,1-9
2 Tim 1,1-15;3,14-17
Matt 13,24-30
Såmannssøndag er dagen der vi skal stille oss selv spørsmålet om hva det er vi sår og lar gro i livene i våre. Dette spørsmålet spiller på en helt grunnleggende menneskelig innsikt. Det er loven om karma, eller som den er formulert i den bibelske litteraturen: «Du skal høste det du sår».
Meningen med denne livsvisdommen er at den skal innstille i oss et ansvar for hvordan vi lever livene våre. Hva slags såkorn sår vi i våre egne hjerter? Hva slags såkorn legger vi i våre barns hjerter? Hva slags såkorn sår vi i samfunnets jord?
Tekstene vi har hørt lest i dag skal hjelpe oss til å reflektere rundt disse spørsmålene, men de skal også gi oss et nødvendig kritisk blikk på visdommen om at vi høster det vi sår. Men la oss begynne med å anta at utsagnet om at vi høster det vi sår er sant. Hva skal vi begynne med? Hva slags visdom legger den kristne tro og skriften til grunn for vekst og gode frukter?
Vi må begynne med det vi hørte i dagens første lesning fra 5.mosebok. Dette er tekststedet for den jødiske trosbekjennelsen, kalt shema: «Hør Israel! Herren er vår Gud. Herren er en!» Dette er en bekjennelse av Guds virkelighet, men også et kall til å høre, til å følge Guds visdom og forskrifter for et godt liv. Nå følger ikke kristne de jødiske lovene og forskriftene, men i denne teksten finner vi oppsummeringen av hele den jødiske loven og visdommen, og dette oppsummerende budet har Jesus gitt videre til oss: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt».
Det å tro på og å elske Gud er visdommens begynnelse og grunnvoll. Det er det første som må sås ifølge den bibelske visdommen. Det er såkornet som alt annet skal spire ut ifra. Men hvorfor det egentlig? Hvilken forskjell gjør det egentlig om jeg tror på og elsker Gud eller ei? Kan jeg ikke være god uten at jeg eksplisitt tror på Gud? Jo, det kan man. Samtidig så må jeg være klar over at jeg sier det i en kultur som har et menneskesyn som har sine røtter i den teologiske tradisjonen som er grunnlaget for vår humanistiske arv og våre tanker om menneskers verdi.
Å tro på Gud eller det vi kan kalle en transcendent virkelighet. Det vil si å anerkjenne en meningsgivende dimensjon av virkeligheten som gir mål, mening og verdi til hele vår virkelighet. Virkeligheten er ikke som Shakespeare sin Macbeth sier: a tale told by an idiot, full of sound and fury, signifying nothing. Verden rundt oss er ikke bare en tilfeldighet fullstendig uten mål og verdi.
Det er derfor heller ikke vilkårlig hvordan du lever ditt liv og hvordan du behandler dine medmennesker og verden rundt deg, fordi de er på et eller annet vis villet av en evig og uendelig virkelighet, det vi kaller Gud Å tro at verden er skapt handler om å tro på og leve som om du og jeg, alt vi ser rundt oss og de naturprosessene som er vårt grunnlag skapes og opprettholdes av Guds vilje og derfor har mål, mening og verdi uavhengig av om vi anerkjenner det eller ikke.
Dette er så grunnleggende at det det i dagens første lesning oppfordres ettertrykkelig at denne grunnleggende trosbekjennelsen skal vi repetere for oss selv hver morgen og kveld og snakke om den om dagen, og vi skal lære den til våre barn. Jeg må hele tiden gjenta det for meg selv så det blir en vane for meg å se verden slik. Dette er en helt essensiell del av hva bønn er: Å lovprise og takke Gud handler i stor grad om å minne oss selv om akkurat dette.
Dette første budet om å elske og tro på Gud har et bud til knyttet til seg. Vi finner det i Det gamle testamentet, og vi har det i Jesus sin oppsummering av hele den jødiske lovens formål, og han sier dette er like viktig. Han gir oss dette budet umiddelbart etter det første budet om å tro på og elske Gud. Jesus sier: «Du skal elske din neste som deg selv». Å elske Gud og ikke å elske din neste er en umulighet, det er en selvmotsigelse i vår tro. «Den som sier: Jeg elsker Gud, men hater sin bror er en løgner», skriver apostelen Johannes.
For hvis du anerkjenner og tror på Gud, den virkelighet som gir hele vårt kosmos mål, mening og verdi fordi det er skapt og villet av Gud med hensikt, da kan du ikke hate det gode Gud har skapt og behandle det som noe vilkårlig du bare kan bruke for eget selvbehag. Du kan ikke undertrykke eller fordømme mennesker eller være fullstendig skjødesløs i din behandling av natur og dyreliv.
Det er mer tro i en ateist som handler i verden med sann nestekjærlighet enn en religiøs som uten anger bedriver hat og sår splid, løgn og død i virkeligheten. Det er nestekjærlighetens lov grunnfestet i vår tro på Gud og vår visjon av vår verden som skapt og fylt av mål, mening og verdi som skal sås i våre hjerter. Sår vi i nestekjærlighet så skal vi høste liv, glede og sannhet.
Men denne visdommen «du skal høste det du sår» ser ikke alltid ut til å holde vann. Dette lærer Forkynneren i Det gamle testamentet oss. Han skriver rett ut: «Noen rettferdige får hva de urettferdige fortjener, og noen urettferdige får hva de rettferdige fortjener.»
Vår erfaring bekrefter vel hans lære. Hvem her har vel ikke smakt på erfaringen av å ha gjort noe godt og bare fått utakk og smerte som lønn? Derfor skal man heller aldri bruke denne generelle visdommen om at en høster det en sår til å dømme våre medmennesker basert på hva de høster her i livet.
Vi kan ikke nødvendigvis konkludere med at noen har vært ukloke eller onde hvis det går dem dårlig i livet. Iblant er verden og livet bare ødelagt, og fungerer ikke slik det burde og vi bør være forsiktige med å felle dom.
Det er dette kirken sikter til når kirken sier at verden er bundet av synd og dødskrefter. Det er som i lignelsen Jesus forteller i evangelielesningen vi hørte. Det er ugress i åkeren og ugresset kan kvele den gode hveten som sås og gror der, og dette ugresset er sådd der av en fiende, forteller Jesus.
Det finnes onde krefter, en fiende, i vår verden som står imot Gud og Guds gode vilje, for å si det med et mytologisk farget språk. Disse onde kreftene virker iblant i oss alle: Det er når vår nestekjærlighet svikter, når vi blir navlebeskuende og selvopptatte i stedet for å vende blikket ut mot vår neste og verden rundt oss. Derfor bekjenner vi våre synder i hver gudstjeneste, for å anerkjenne ugresset som kan gro i våre egne sjelers åkere, og som kveler det gode i oss.
Vi må ikke misforstå lignelsen Jesus forteller oss. Vi har så lett for å forstå den individualistisk: At det er noen mennesker som er fin hvete, mens andre bare er ugress, og at Gud en dag skal hive alle menneskene som er ugress i en eneste stor ovn vi kaller helvete. Lignelsen er en oppfordring til oss til å luke i egen åker. Det å være opptatt av alt ugresset i våre medmenneskers åkere advares vi sterkt mot. Da sår vi bare hovmodets og selvgodhetens ugress i vår egen åker, som kveler vår menneskelighet.
Så heller mildhet, ydmykhet og nestekjærlighet i egen åker og vis dine medmennesker nåde og støtte, slik Jesus Kristus har vist oss. Og iblant så erfarer du ingen frukter av dette med en gang. Men sann nestekjærlighet for verden og våre medmennesker er alltid til oppbyggelse, og det vil med tiden gi vekst. Som med all vekst så kan det ta tid.
For selv om du sår i dag, så er ikke nødvendigvis planten synlig i morgen. Akkurat som når vi sår planter og vekster, så er ikke resultatet synlig med en gang. Og om du ikke høster det som takk fra dine medmennesker og verden, så har ditt liv vokst mer sammen med Guds visdom og kjærlighet, og du har blitt mer den du er kalt av Gud til å være: et sant og helt medmenneske.
Ugresset i vår egen åker kan vi bekjenne for Gud, og Gud vil regne det som intet og brenne det opp i sin nådige kjærlighet. Ingen åker er for nedgrodd av ugress. Ingen synder er for syndig for Gud.
For selv hele verdens synder er som en liten neve med sand kastet i havet sammenlignet med Gud vår Fars endeløse tilgivende og nyskapende kjærlighet.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.