DIGITAL GUDSTJENESTE FRA LILLESTRØM KIRKE
HJEMMEGUDSTJENESTE
INNLEDNING
I Faderens og Sønnen og Den hellige ånds navn.
Under korset, nær nagler og blod-
under korset, nær Gud forlatt av Gud –
under korset nær det bøyde hodet –
står vi, Frelser.
Vi ber deg: Forbarm deg over oss, du kjenner oss. Beskytt oss fra den onde, du kjempet for oss. Ta oss med i din fremtid, du favner oss fra korset.
EVANGELIELESNING
Dette hellige evangeliet står skrevet hos evangelisten Lukas:
Så gikk han ut og tok veien mot Oljeberget som han pleide, og disiplene fulgte ham. Da han var kommet fram til stedet der, sa han til dem: «Be om at dere ikke må komme i fristelse!» Han slet seg fra dem så langt som et steinkast, falt på kne og ba: «Far, om du vil, så ta dette begeret fra meg! Men la ikke min vilje skje, men din!» Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham. Og han kom i dødsangst og ba enda mer inntrengende, så svetten falt som bloddråper ned på jorden.• Da han reiste seg fra bønnen og kom tilbake til disiplene, fant han dem sovende, overveldet av sorg. «Hvordan kan dere sove?» spurte han. «Reis dere og be om at dere ikke må komme i fristelse!» Mens han ennå talte, kom det en stor flokk, og foran dem gikk han som het Judas, en av de tolv. Han kom bort til Jesus for å kysse ham. Men Jesus sa til ham: «Judas, forråder du Menneskesønnen med et kyss?» De som var med Jesus, skjønte hva som ville skje, og spurte: «Herre, skal vi gripe til sverd?» Og en av dem hogg etter øversteprestens tjener og kuttet av ham det høyre øret. Men Jesus sa: «La det være med det!» Og han rørte ved tjenerens øre og helbredet ham.
Så sa Jesus til overprestene og offiserene ved tempelvakten og de eldste, de som var kommet for å gripe ham: «Dere har rykket ut med sverd og stokker, som om jeg var en røver. Dag etter dag var jeg sammen med dere på tempelplassen uten at dere la hånd på meg. Men dette er deres time, nå er det mørket som har makten.» De grep ham og førte ham til øversteprestens hus. Peter fulgte etter, langt bak. Midt inne på gårdsplassen var det tent et bål, og Peter slo seg ned blant dem som satt omkring det. En tjenestejente fikk se ham der han satt i lysskjæret. Hun stirret på ham og sa: «Denne mannen var også sammen med ham.» Men Peter nektet og sa: «Kvinne, jeg kjenner ham ikke!» Litt etter var det en annen som la merke til ham og sa: «Du er også en av dem.» «Nei, det er jeg ikke», svarte Peter. Men en times tid senere var det enda en som slo fast: «Jo visst var denne mannen også med ham! Han er jo galileer.» Men Peter svarte: «Menneske, jeg skjønner ikke hva du snakker om!» I det samme, før han hadde talt ut, gol hanen. Og Herren snudde seg og så på Peter. Da husket Peter det Herren hadde sagt til ham: «Før hanen galer i natt, skal du fornekte meg tre ganger.» Og han gikk ut og gråt bittert. Mennene som holdt vakt over Jesus, hånte ham og slo ham. De dekket til ansiktet hans og sa: «Nå kan du være profet! Hvem var det som slo deg?» Også på mange andre måter spottet de ham.
Da det ble dag, kom folkets eldsteråd sammen; både overprester og skriftlærde var der. Jesus ble ført fram for Rådet, og de sa: «Er du Messias, så si oss det.» Men han svarte: «Hvis jeg sier det til dere, vil dere ikke tro meg, og hvis jeg spør, vil dere ikke svare. Men fra nå av skal Menneskesønnen sitte ved den mektige Guds høyre hånd.» Da spurte de alle: «Du er altså Guds Sønn?» Han svarte: «Dere sier selv at jeg er det.» Da sa de: «Hva skal vi nå med vitneutsagn? Vi har jo selv hørt det av hans egen munn.»
Hele forsamlingen brøt nå opp og førte ham til Pilatus. Der begynte de å anklage ham. De sa: «Vi har funnet at denne mannen fører folket vårt på avveier: Han vil hindre at vi betaler skatt til keiseren, og han gir seg ut for å være Messias, altså konge.» Pilatus spurte ham: «Er du jødenes konge?» «Du sier det», svarte Jesus. Da sa Pilatus til overprestene og folkemengden: «Jeg finner ingen skyld hos denne mannen.» Men de sto på sitt og sa: «Han hisser opp folket i hele Judea med sin lære. Han begynte i Galilea og er kommet helt hit.»
Da Pilatus hørte det, spurte han om mannen var galileer, og da han fikk vite at han hørte inn under domsmakten til Herodes, sendte han Jesus over til ham, for også Herodes var i Jerusalem i de dagene. Herodes ble svært glad da han fikk se Jesus, for han hadde hørt om ham og lenge ønsket å treffe ham. Og nå håpet han å få se Jesus gjøre et tegn. Han stilte ham mange spørsmål, men Jesus svarte ikke et ord. Overprestene og de skriftlærde sto der også og kom med sterke anklager mot ham. Herodes viste ham forakt og hånte ham sammen med soldatene sine. Han la en praktfull kappe om ham og sendte ham tilbake til Pilatus. Den dagen ble Herodes og Pilatus venner; tidligere hadde de ligget i fiendskap med hverandre. Pilatus kalte sammen overprestene, rådsmedlemmene og folket og sa til dem: «Dere har ført denne mannen fram for meg og sagt at han villeder folket. Nå har jeg forhørt ham i deres nærvær og kan ikke se at mannen er skyldig i noe av det dere anklager ham for. Det kan heller ikke Herodes, for han har sendt ham tilbake til oss. Altså har han ikke gjort noe som fortjener dødsstraff. Jeg vil derfor la ham bli pisket og så løslate ham.» *Men til høytiden måtte han gi dem en fange fri.• Da ropte de alle som en: «Bort med ham! Gi oss Barabbas fri!» – Barabbas var en mann som hadde blitt fengslet for opptøyer i byen og for mord.
Pilatus talte da igjen til dem, for han ville gjerne gi Jesus fri. Men de ropte tilbake: «Korsfest! Korsfest ham!» For tredje gang sa han til dem: «Hva ondt har han da gjort? Jeg har ikke funnet ham skyldig i noe som kan straffes med døden. Jeg vil derfor la ham bli pisket og så løslate ham.» Men de presset på og forlangte med høye skrik at han skulle korsfestes. Og skriket deres fikk overtaket.
Da felte Pilatus dommen; det skulle bli som de krevde. Han løslot den de ba om, han som var fengslet for opptøyer og mord. Men Jesus overga han, så de fikk sin vilje. Så førte de ham bort. På veien grep de tak i en mann som kom inn fra landet, Simon fra Kyréne. De la korset på ham for at han skulle bære det etter Jesus.
En stor folkemengde fulgte med, blant dem mange kvinner som jamret og gråt over ham. Men Jesus snudde seg mot dem og sa: «Jerusalems døtre! Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og barna deres. For det kommer dager da folk skal si: ‘Lykkelige er de barnløse, de morsliv som ikke fødte, og de bryst som ikke ga die!’ Da skal de si til fjellene: ‘Fall over oss!’ og til haugene: ‘Skjul oss!’ For gjør de slik med det grønne treet, hvordan skal det da gå med det tørre?»
Også to andre forbrytere ble ført bort for å bli henrettet sammen med ham. Og da de kom til det stedet som heter Hodeskallen, korsfestet de både ham og forbryterne der, den ene på høyre side av ham og den andre på venstre. *Men Jesus sa: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»• Så kastet de lodd om klærne hans og delte dem mellom seg. Folket sto og så på, men rådsherrene hånte ham. «Andre har han frelst», sa de, «la ham nå frelse seg selv dersom han er Guds Messias, den utvalgte!» Også soldatene hånte ham. De kom og rakte vineddik opp til ham og sa: «Er du jødenes konge, så frels deg selv!» For det var satt en innskrift over ham: «Dette er jødenes konge.»
En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!» Men den andre irettesatte ham og sa: «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.» Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.» Det var allerede omkring den sjette time. Da falt det et mørke over hele landet helt til den niende time, for solen ble formørket. Forhenget i tempelet revnet etter midten, og Jesus ropte med høy røst: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» Da han hadde sagt det, utåndet han.
PREKEN
På Langfredag så hører vi en av de tre synoptiske evangelistene, Matteus, Markus og Lukas, fortelle hele lidelsesberetningen. Alle evangeliene tråkker på bremsen til sitt fortellingstempo når de kommer til lidelsesberetningen: Fortellingen fra da Jesus blir arrestert i Getsemane-hagen, og til han dør på korset. Denne beretningen står som ubestridelig kjerne i alle fire evangeliene. Alt som er sagt og gjort forut for dette peker frem mot og opplyses av påskehendelsenes drama.
I år så er det evangelisten Lukas som får fortelle. Hvis man setter seg ned og leser hele langfredagens tekst med konsentrasjon og innlevelse, så tror jeg man vil se at dette er en umåtelig hard og tung fortelling. Lidelsesberetningen gir oss syv håp å gripe fast i underveis. De står som syv tente lys gjennom fortellingen. Men dette gjør egentlig bare fortellingen tyngre. For verre enn det monotone mørket er glimt av håp som stadig glipper og blir til intet.
For en etter en slukes disse håpene i nattens mørke. Deres flamme kveles av mektige og familiære krefter: menneskelig svik og svakhet, justismord, konspirasjoner, løgn, pøbelmentalitet og Guds stillhet:
Ett lys blåses ut når det er klart at det er Faderens vilje at Jesus drikker det begeret som er skjenket ham.
Ett lys blåses ut når Jesus finner disiplene sovende i stedet for våkende i nødens time.
Ett lys blåses ut når Judas gir Jesus et svikets kyss så Jesus blir arrestert, når Peter benekter at han kjenner Jesus og disiplene flykter.
Ett lys blåses ut når den jødiske domstolen står på sitt til tross for at Pilatus ikke finner noen skyld i Jesus.
Ett lys blåses ut når Jesus er tyst og Herodes ikke får noe tegn, men i stedet mishandler og latterliggjør Jesus sammen med sine menn.
Ett lys blåses ut når folkemengdene krever at røveren og den voldelige opprøreren Barabbas settes fri i stedet for fredsfyrsten Jesus fra Nasaret.
Ett siste lys! Ett håp står igjen og blafrer i det truende nattemørket. Jesus, den uskyldige Guds Sønn henger forslått og ødelagt på korset. Ett eneste håp: Vil Gud, himmelens og jordens skaper, til syvende og sist gripe inn og komme sin Sønn til redning?
Men ingenting skjer. Bare en hjelpeløshetens stillhet som ligger som et teppe over den støyende folkemengden som ser på, blod og smerte fra hans sår og den stekende solen kjenner mannen på korset i timevis. Jesus roper ut sine siste ord forvridd i smerte: Far, i dine hender overgir jeg min ånd. Det er ingen som svarer.
Det siste vi hører er at Jesus puster ut for siste gang. Denne såkalte frelseren er død. Det siste lyset kveles. Nå er bare det stummende dødens mørke igjen. Lukas forteller oss at selv solen ble formørket da Jesus døde. For hvilket håp var vel igjen nå?
Er dette noe mer enn en tragisk fortelling om en uskyldig mann sin henrettelse og død? Hvilken relevans har dette? Hva kan Langfredag si oss? Jeg vil driste meg til å sitere en av demonene Jesus driver ut i evangeliet etter Markus: «Hva vil du oss, Jesus fra Nasaret?»
Langfredagens beretning om Jesu lidelse og død, særlig slik vi finner den hos de tre synoptiske evangelistene, formidler den mest radikale følelsen av gudsforlatthet i måten de forteller på. Det er en fortelling som pirker på våre menneskelige nerver med sine negler.
For hvor er vel Gud når ikke engang Gud griper inn for å fri sin Sønn fra tortur og død? Han var jo det store håp: Jesus viste gjennom sitt liv og lære en nestekjærlighet og omsorg for mennesker som var så stor og uten fordommer og inndelinger i rang. Hans tilgivelse og nåde kjente ingen grenser, selv på korset tilgir han sine bødler. En slik kjærlighet måtte da være fra Gud, måtte den ikke? Han tente håp i de fattige, utstøtte, fortapte og undertrykte sine hjerter.
Han som var deres håp fra Gud mishandles, latterliggjøres, forlates og slås i hjel, og hans ødelagte kropp legges nå i en gravhule for å råtne og gå tapt i historiens virvlende støv. Og kanskje det mest smertefulle er Guds stillhet. Det er ingen stillhet som forstyrrer eller bråker mer.
Hvor er Gud når mennesker lider? Hva for en Gud griper ikke inn engang når Guds uskyldige Sønn lider? Hva lags Gud lar sin trofaste Sønn rope hjelpeløs i smerte fra romernes mest grusomme torturinstrument: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» mens han henger der som et grotesk vitne om det undertrykkende romerske imperiets makt: En makt som kanskje er sterkere enn Guds Sønn og Messias?
Denne hellige fortellingen tar opp helt grunnleggende spørsmål og en eksistensiell angst som jeg tror vi kan så absolutt kjenne oss igjen i dag. Den knytter spørsmålene om lidelse og en dyp eksistensiell angst til spørsmålet om Gud.
Jeg tror ikke man trenger å strekke seg veldig langt for å kjenne på følelsen av gudsforlatthet denne påsken. Det er en gang tidligere vi ikke har kunnet feire påske i kirken siden svartedauden, og det var i fjor. Samfunnet er nå inne i en tredje nedstenging etter over ett år med pandemi. Det er naturlig å føle på en gudsforlatthet og et meningstap i sykdom, i tapet av en man er glad i, i isolasjon og ensomhet, i frykten for smitte, i tap av levebrød og i at lysglimtene av håp om at det snart skulle bli bedre stadig har blitt slukket. En kan føle på gudsforlatthet i en overveldende klimakrise og en verdenssituasjon som på mange måter er svært prekær. Og dette er alt i tillegg til alle menneskers sosiale, relasjonelle og egne problemer, utfordringer og lidelser.
Hvor er Gud i alt dette? En kan ikke klandres hvis en kjenner på en dyp meningsløshet og forlatthet når vår tilværelse formørkes. Det kan føles som om vi stirrer opp i nattehimmelens mørke, og at virkeligheten stirrer nærmest hånlig og kaldt tilbake på oss fra sin livløse, tomme øyenhule. Hvor er vår himmelske Far? Hvor er Guds kjærlige, nådefulle og levende blikk som kan se og møte vår lengsel etter et vanlig liv. Et liv i frihet fra ensomhet, sykdom og katastrofer? Et fredfullt liv i en rettferdig verden?
Er denne nattens himmel vi stirrer inn i og det uendelige store universet den maler for våre øyne intet annet enn en stormende virvelvind av kaos og ingenting? Hvis verden har noen stemme i det hele tatt, er det en hånlig latter? Vår Gud, vår Gud, hvorfor har du forlatt oss?
Dette er jo ikke særegent for vår tid, for pandemien eller for klimakrisen selv om verden virkelig er i en dunkel situasjon globalt nå. Lidelsens og urettferdighetens dunkelhet finner vi gjennom hele historien, i alle menneskers liv, både i liten og stor skala. Og jorden har kjent katastrofer mangfoldige ganger før mennesker begynte å trå på jordens overflate. Døden har svingt sin ljå over jorden mange ganger. Mørket og ondskapens gåte er så gammel som mennesket selv.
Nå kan Langfredag høres ut som en håpløshetens og meningsløshetens dag. Er dette et tilfelle av at en religiøs tekst har en slags freudiansk glipp, som i at en tekst som i utgangspunktet skal formidle det hellige og gode lar menneskets dyptsittende følelse av hjelpeløshet og meningsløshet skinne gjennom?
Påskefortellingen slutter jo på ingen måte på eller har sitt høydepunkt i Langfredag, men samtidig er det sann innsikt å hente i det å våge å være i de ulike påskedagenes særegenhet i påskefortellingens drama. Vi bør ikke foregripe det som ligger foran, men våge å kjenne på denne Langfredagens dype mørke. Til å tilnærme oss Jesu disiplers og etterfølgeres følelse av at alle drømmer og håp blir nådeløst knust og slukt av verdens og ondskapens mørke.
Men er det et evangelium, noen gode nyheter, i Langfredagens fortelling når den får stå alene slik?
Jeg tror det på sett og vis er det, men ikke i form av bastante og triumferende proklamasjoner og lovprisninger. Jeg tror at på Langfredag så gis evangeliet oss med ett spørsmålstegn. Ett spørsmålstegn vi skal grunne på og leve med frem til påskedag.
Spørsmålet som blir hengende som den svakeste og mest skjøre hvisking i den drønnende stillheten da Jesus utåndet og var død på korset er: Kan Gud være i dette gudsforlatte, korsfestede og ødelagte mennesket?
I tro kan en ense og bevitne den gudommelig kjærlighet og Guds rike gjennom hele Jesu liv. En kan kjenne tilstedeværelsen av det hellige i hans uhørt og skandaløst inkluderende fellesskap, i hans mektige ord om nestekjærlighetens kraft og pirrende lignelser om Guds perspektiv på verden og i hans helbredelser.
Kan vi i tro vende blikket mot den korsfestede og ødelagte Kristus og våge å stille spørsmålet: Er dette Guds hellige?
Hvis dette forkastede, utfryste og ødelagte mennesket er Gud så sier det noe helt grensesprengende om Guds vesen. Da har ikke Gud bare identifisert seg med de utstøtte, fattige og de undertrykte og med syndere og de urene i de fellesskapene han skapte i sitt liv. Det ville bety at Gud identifiserer seg med og har fellesskap med de forfulgte, de henrettede, de forkastede og de foraktede. Et fellesskap som deler menneskers og verdens skjebne, som vandrer med oss i mørket, inn i det dypeste mørket. Guds medlidende kjærlighet for sin skapelse strekker seg helt inn i lidelsens, syndens og dødens absolutte mørke. Det ville i så fall være en Gud som stiger ned for å bære hele verdens byrde og mørke på seg selv og identifiserer seg med alle mennesker som lider under syndens og mørkets makt. Ordene som den stakkarslige «Crazy Jane» formidler til den arrogante og moralistiske biskopen som ser på henne som et forkastelig og nedrig menneske i William B. Yeats sitt dikt kan gi noen svake antydninger til hva for en Gud det ville være:
Men kjærligheten har slått opp sin herregård i
avføringens plass.
For ingenting kan bli ett eller helt,
som ikke har blitt revet i stykker.
På Langfredag så rives Jesus fra Nasaret i stykker av verdens og menneskers synd, sønderknuses av ondskap og død som følge av den han var og det han gjorde for verden. Vi må vende våre blikk mot den korsfestede og døde Kristus nå og stille spørsmålet: Er dette Gud? Er det slik Gud skal triumfere?
Bare forslaget er et evangelium. Et evangelisk spørsmål å ta inn i sitt hjerte. Det er et spørsmål å dvele ved. Et stjernelys i dødens natt.
FORBØNN
Vi priser deg du Guds Sønn, som gav ditt liv I døden for vår skyld. Vi ber deg i ydmykhet: Må din lidelse bli vår frelse, dine sår vår legedom, ditt kors vår gjenløsning, din død vårt liv. Amen
HERRENS BØNN
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen
VELSIGNELSE
Velsing oss, Gud Fader.
Velsing oss, Guds Sønn.
Velsign oss, Gud, du Hellige Ånd.
Amen
SALME nr.176: «Å løft Ham sakte»
Tekst: Arnold Eidslott 1980 Melodi: Eilert Tøsse 2008
(https://tv.nrk.no/serie/salmeboka-minutt-for-minutt/sesong/1/episode/7/avspiller#t=1t48m59s)
Å løft Ham sakte, løft Ham sakte ned
1. Du smertenes mann
Mitt hemmelige alter.
2. Hugget i dødens marmor
lyser du i verdens mørke
3. Svøp ham i det dyre lin
Vær varsom løft Ham sakte.
4. Hans dyre lemmer
i vår hånd Hans dyre lemmer.
5. Høy er hans fred
Høyt lyser nattens stjerne.
6. Nå synker vindene
Nå segner tall og tegn.
7. De bleke lemmer
Hans pannes skumrings lys.
8. Å svøp Ham i det dyre lin
Han er vår fred løft sakte.
9. Å løft Ham sakte ned
Vår Herre og vår Gud vår bror.
10. Min Jesus løft Ham
Løft ærens konge sakte ned.
11. Å løft ham brødre
Guds frø er sådd i Adams jord.
Å løft Ham sakte. Løft Ham sakte ned.