VIDEOHILSEN
INNLEDNING
I Faderen og Sønnen og Den hellige Ånds navn, vår Skaper, Frigjører og Livgiver.
Evige Gud, vi står på terskelen til påskedagene.
La oss følge din sønn Jesus Kristus på hans vandring opp til Jerusalem, inn i mørket og ut i nytt lys. Han som ga sitt liv på korsets tre, for alle og for oss.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som i begynnelsen, nå og alltid og i all evighet. Amen.
PREKEN
Palmesøndag - i dag dras forhenget til side for påskedagens fortellinger og drama. Vi kan gå inn i dagene og fortellingene, la dem minne oss om livet i alle det avskygninger, om Jesu vei opp til Jerusalem, og svik, smerte, lidelse og død. Om kjærlighetens nærvær og kraft og det nye som vil vokse frem.
Vi kjenner historien. Samtidig er den ny hver gang den kommer oss i møte. For vi er ikke der vi var i fjor, eller i forfjor eller året før der. Livet er stadig i endring. Det er menneskenes livsvilkår.
Vi går vår andre koronapåske i møte. I fjor var landet vårt nylig nedstengt. Kirkens dører ble ikke åpnet i påskedagene. Vi fikk ikke feiret gudstjenester. Da viste det seg at kirken sentralt og menigheter over hele landet fant andre kanaler og plattformer som det heter. Innspilte gudstjenester, videohilsener, skrevne bønner og ord som legges ut på nettet. Korsvandringer ute, påskestier for familier. For selv om vi ikke kom inn i kirkene, var ikke påsken avlyst.
Denne påsken blir like nedstengt i den forstand at kirkens dører ikke kan åpnes for gudstjenester. Men det blir påske, og det er et uttall av digitale tilbud nasjonalt og lokalt. Det er ikke det samme som å møtes, istemme påskens salmer, si trosbekjennelsen sammen, be Herrens bønn, motta nattverd. For mange er det et savn de kjenner i kropp og sinn, kildene til å få styrke til å leve livets dager er ikke der på samme måte. Men det blir påske, og sammen er vi med på å bekjempe smitten av et dødelig virus når vi nok et år feirer den som vi gjør.
Palmesøndag har navnet sitt fra Jesu inntog i Jerusalem hvor folket tolket den ridende mannen på eselfolen som kongen som skulle komme. Han som skulle frelse dem. Jublende gikk de ham i møte mens de ropte ”Hosianna! Velsignet er han som kommer i Herrens navn, Israels konge!” De tok palmegrener og viftet med dem, mens de ropte.
Vi hører ikke om palmegrener og hosiannarop på palmesøndag i år, men om en kvinne som har skjønt hvem Jesus er, og som salver hodet hans med kostbar salve.
Evangelisten Matteus forteller:
Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske, kom det en kvinne bort til ham med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords. Disiplene så det og ble forarget. «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.» Men Jesus merket det og sa til dem: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd. Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.» (Matteus 26,6-13)
Matteus forteller at rundt et bord i et hus i byen Betania, et par kilometer øst for Jerusalem, ligger noen menn til bords. Skikken var slik den gang for 2000 år siden. Husverten og gjestene hans. Simon den spedalske og Jesus fra Nasaret, samt disiplene hans. Det er noen dager før påskehøytiden. Jesus og vennene hans har tatt inn hos Simon på veien opp til Jerusalem.
Inn i dette rommet av menn kommer en kvinne. Hun er navnløs, men ikke rådløs. I hånden sin holder hun en liten alabastkrukke. Det var det materialet som ble brukt den gangen til krukkene som inneholdt salve som man brukte til å smøre slitne føtter med etter vandringen eller til å salve mennesker med.
Kvinnen vet hvem hun skal salve og hvor hun skal salve han. Ikke på føttene slik skikken var når en gjest kommer inn i huset, men på hodet. Han hun vil helle den dyrebare salven sin utover er Jesus. Han som har vandret på veiene i Galilea, forkynt at Guds rik er nær, som har helbredet syke, gitt motløse nytt mot og en ny fremtid, som har vist at kjærligheten er sterkere enn alt, at den har forvandlingens kraft i seg.
Hun gjør det hun har bestemt seg for. Går målbevisst bort til Jesus og heller salven over hodet hans. En handling som viser at hun ser og skjønner hvem Jesus er. Han er Messias den salvede, Guds Sønn. Men disiplene som har vandret sammen med han, sett alt han har gjort forarges over det de nå er vitne til. De kommer med høylytte protester, og lurer på hva denne sløsingen skal være godt for. Den ressursen som den dyrebare salven er kan omsettes til penger som så kan gis til de fattige.
Deres læremester hører hva de sier og spør hvorfor de plager kvinnen. Hun som har gjort en god gjerning mot ham. Den navnløse kvinnen er en profet, hennes handling peker fremover på det som skal skje med Jesus. Da hun salvet kroppen min, salvet hun meg til min gravferd sier Jesus. Det hun gjorde, skal fortelles til minne om henne.
Til minne om henne. Slik karakteriserer Jesus den navnløse kvinnen og hennes handling. Det er hun som ser. Det er hun som handler. Det er hun som peker på hvem Jesus er. Slik løftes hun opp og frem av ham som så alle, som velsignet de barna mødrene bar til han, men som disiplene ville vise bort.
”Til minne om”. Jesus bruker senere i påskedagene de ordene om seg selv. Nemlig på den siste kvelden han var sammen med vennene sine. Da lå de også til bords og feiret det jødiske påskemåltidet sammen. Mot slutten av måltidet tok Jesus brødet og vinen som var igjen. Han sa at dette er ikke bare brød og vin. Det er hans kropp og hans blod, som de skulle spise og drikke til minne om han. ”Gjør dette til minne om meg”, sa han. Han sier det ikke bare en gang, men to ganger.
”Til minne om meg”. Å gå inn i påskedagene, å feire høytiden slik vi kan gjøre det akkurat dette året, gjør vi til minne om alt som skjedde den gang for snart 2000 år siden. For den navnløse kvinnen i huset til Simon peker på hva som skulle skje med Jesus noen dager senere. Hun har salvet meg til min gravferd sier han som visste hva som ventet ham. Han som har vist mennesker til alle tider at livet rommer sorger og gleder, latter og tårer, lidelse og død, ble lagt i en grav langfredag. Men fortellingen om han slutter ikke i graven, men i lyset som er sterkere enn alt mørke.
Fortellingen om lyset som er sterkere enn mørket minner oss om at vi aldri er forlatt, at Jesus holder det løftet han ga oss i vår dåp, om at han er med oss alle våre dager. Han ble salvet av en navnløs kvinne i kjærlighet. Hans kjærlighet bærer og rommer oss på vår livsvandring.
Nå dras forhenget til påskens fortelling til side. Nok en påske kan vi la fortellingen ta bolig i oss, fylle oss og utfordre oss. Vi hører den til minne om han som ga sitt liv for oss. Den minner oss om at vi kan elske vår neste og gjøre gode gjerninger mot hverandre fordi Gud elsket oss først. I år gjør vi det paradoksalt nok ved å holde avstand og fortsatt vaske og sprite våre hender godt. Slik viser vi solidaritet med hverandre og med de sårbare slik preses i bispemøtet biskop Olav Fykse Tveit sa på det digitale allmøte for ansatte i kirken tidligere denne uken. Og så minnet han oss om den solidaritet og nestekjærlighet det er i å både ta en telefon til noen og å folde våre hender i bønn. For det blir påske i år også, understreket biskopen. ”No når vi ikkje skal møtast fysisk med kvarandre minner påskeevangeliet oss om at Jesus når inn til oss der vi er – likevel.”
I dag dras forhenget til side. Vi går opp til Jerusalem. Amen
FORBØNN
Dagens forbønn er hentet fra Kirkens Verdensråd, fra bønneheftet Voices of Lament, Hope, and Courage A Week of Prayer in the Time of the COVID-19 Pandemic
https://www.oikoumene.org/sites/default/files/2021-03/VoicesOfLament_Eng_MedRes_spreads_2.pdf
Denne bønnen som er skrevet av prest Richard Bott fra og Canada tar utgangspunkt i det vi gjør flere ganger om dagen når vi tar på oss et munnbind.
A Prayer as I Put on My Mask
Creator, as I prepare to go into the world,
help me to see the sacrament in the wearing of this cloth
let it be “an outward sign of an inward grace”
a tangible and visible way
of living love for my neighbours, as I love myself.
Christ, since my lips will be covered,
uncover my heart, that people would see my smile
in the crinkles around my eyes.
Since my voice may be muffled,
help me to speak clearly, not only with my words,
but with my actions.
Holy Spirit, as the elastic touches my ears,
remind me to listen carefully – and full of care –
to all those I meet.
May this simple piece of cloth be shield and banner,
and each breath that it holds,
be filled with your love.
In your Name and in that love, I pray.
May it be so. May it be so. Amen.
Her er bønnen i norsk oversettelse av teologistudent Maryam Trine Skogen
En bønn for å ta på munnbind
Gud, vår skaper,
når jeg nå forbereder meg på å gå ut i verden,
hjelp meg å se det hellige i å bære dette ansiktsdekket.
La det bli en håndgripelig og synlig måte å praktisere nestekjærlighet for mine naboer,
slik jeg også forsøker å vise omsorg for meg selv.
Velsignede Jesus, siden mine lepper er tildekket, avdekk mitt hjerte,
så folk kan se mitt smil i linjene rundt øyene.
Siden stemmen min kanskje blir dempet,
hjelp meg å snakke klart, ikke bare med mine ord,
men også med mine handlinger.
Hellige Ånd, når jeg fester munnbindet rundt mine ører,
minn meg på å lytte nøye og omsorgsfullt til alle de jeg møter på min vei.
Må dette enkle munnbindet være et skjold og banner,
og må hvert åndedrag det tar imot bli fylt av Din kjærlighet.
Det er i ditt navn jeg ber og i ditt navn jeg elsker. Amen.
HERRENS BØNN
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde.
For riket er ditt, og makten og æren i evighet.
Amen.
VELSIGNELSE
Velsign oss, Gud Fader.
Velsign oss, Guds Sønn.
Velsign oss, Gud, du Hellige Ånd. (+)
Amen.
SALME
Nr. 141 – ”Han gikk den tunge veien”
(https://tv.nrk.no/serie/salmeboka-minutt-for-minutt/sesong/1/episode/6/avspiller#t=1t17m16s)
T 1975 Britt G. Hallqvist O 1976 Svein Ellingsen M 1975 Egil Hovland
1 Han gikk den tunge veien opp til Jerusalem.
Han gikk med sine venner,
med dem som skulle svikte ham.
Han gjorde det for dem.
Han gjorde det for dem.
2 Han gikk den tunge veien opp til Jerusalem.
Der ble han tornekronet
og skamslått under mengdens hån.
Han led, han led for dem.
Han gjorde det for dem.
3 Han gikk den tyngste veien, der bar han selv sitt kors.
Han bad: «Min Gud, forlat dem.»
Han ga sitt liv på korsets tre,
han gjorde det for oss,
for alle og for oss.