VIDEOGUDSTJENESTE FRA SKEDSMO KIRKE
HJEMMEGUDSTJENESTE
INNLEDNING
I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.
La oss be:
Jesus Kristus, oppstandne Herre og Frelser,
vi takker og lovpriser deg.
Du har brutt dødens lenker og knust djevelens makt.
Vi ber deg:
Fyll vårt hjerte med glede ved det levende håpet du har gitt oss,
så vi som kvinnene ved graven kan vitne om din oppstandelse,
du som med din Far og Den hellige ånd lever og råder,
én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen
PREKEN
Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det.»
Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.»
Matt 28, 1-10
Hva betyr dette? er spørsmålet jeg har stilt meg igjen og igjen nå som jeg – for første gang på syv år – skal preke over påskebudskapet. Hva betyr det for meg? Hva betyr det for menneskene som sitter i stuene sine og leser hjemmegudstjeneste – mens smittetallene stiger og døden går fra hus til hus i verden? Hva betyr det for de som er på hytta, for de som jobber på landets sykehus nå i påsken, for syke, for alle som rundt omkring i verden daglig kjemper en kamp for et verdig liv? Død og liv, fortvilelse og glede, forvirring og tro, mørke og lys, synd og kjærlighet – påsken rommer så mye. Når jeg tenker på oppstandelsen, så tenker jeg på barnesoldaten hvis korte liv var preget av hat, frykt og vold. Jeg tenker på tenåringen som ikke orket mer, på spedbarnet som druknet sammen med sin familie på flukt over havet, på rusmisbrukeren som har fått kropp og sinn, relasjoner og livsverk, ødelagt. Jeg tenker på moren som har knust relasjonen til ungene sine, og på det voksne barnet som må bære byrden av en barndom. Jeg tenker på foreldrene som mistet barnet sitt, på den gamle som gjerne ville leve lenger – jeg tenker på alle disse menneskene som lever med sorg og savn fordi noe ikke ble fullendt, fordi døden eller dødskreftene i vid forstand rev i stykker eller rev ifra. Hjertet vet, for hjertets logikk er en annen enn verdens logikk – hjertet vet at det kan ikke være slik, det kan ikke være slik at det som bryter ned har det siste ordet i våre liv.
«Den som har lengselen i seg, er aldri fattig,» skrev Hans Børli. «Kristen teologi er fra begynnelse til slutt, håp, eskatologi,» sa Jürgen Moltmann, håpets teolog, som – by the way – fyller 95 år i morgen, andre påskedag. Moltmann reagerte på at eskatologien, læren om de siste ting, ofte ble presentert som et vedheng til dogmatikken/den kristne læren for øvrig. Moltmann minnet oss om at håpet skal gjennomsyre alt vi er, gjør og lærer som kristne.
Moltmann har en spesiell livshistorie: Han var i tenårene under andre verdenskrig. Som 16-åring ble han utskrevet til krigstjeneste, og i to år var han soldat i tyske Wehrmacht. Da han var 18 år ble han tatt til fange av engelske soldater, og satt i krigsfangenskap i Skottland. Der fikk han kjennskap til utryddelsesleirene, brutaliteten og de voldsomme overgrepene som tyskerne, hans egne, stod bak. Moltmann hadde ikke noe særlig kunnskap om kristen tro, men en feltprest i fangeleiren gav ham en Bibel. Der oppdaget Moltmann Jesus som en som selv led og var forlatt av Gud, men som midt i lidelsen gir håp om en ny fremtid. Moltmanns håpsteologi må forstås på denne bakgrunnen. Krigens moralske sammenbrudd er dens bakteppe – og kanskje også drivkraften i den. Jeg tenker slik, jeg synes det er en logikk i det, at når en må ta innover seg slik ufattelig ondskap og brutalitet – at en var med på det, var vitne til det, på sett og vis delaktig, det skjedde i din nærhet, du kunne ha forhindret det og på samme tid var du avmektig – så er det bare håpet som gir mening. Midt i det mørkeste blir håpet og kjærlighetens logikk så soleklar, fremstår med ett så tydelig. I et slikt bekmørke blir håpet det eneste som «makes sense»; i det dypeste mørke skinner lyset desto klarere og det finnes ikke noe alternativ til å søke det.
Den kristne tro er oppstandelsestro. Bibeltekstene om påsken forutsetter at syndsforlatelsen, det at Gud regner menneskets synd som tilgitt, i seg selv er en oppstandelseshandling. Slik blir det tydelig at oppstandelse og tilgivelse hører uløselig sammen, nyskapelsen og syndsforlatelsen hører sammen, for synden har ikke noen plass i nyskapelsen. Dagens evangelietekst forteller detaljert om Maria Magdalena og «den andre» Marias opplevelser og observasjoner da de kommer til Jesu grav tredje dag Jordskjelvet, engelen, den tomme graven, vaktene som hadde voktet graven og som nå blir slått i bakken, og til slutt kvinnenes møte med den oppstandne – alt er utførlig beskrevet. I samtlige evangelier har fortellingen om oppstandelsen ett «hull»: Ingen av Bibelens tekster sier noe om hvordan oppstandelsen skjer, de beretter kun om hva vitnene, kvinnene ved graven og disiplene, så og erfarte. Selve oppstandelsesøyeblikket er det ingen som er vitne til.
Ingen av evangelistene forklarer tydeligere enn Matteus, og hans fremstilling er også preget av de teoriene som presenterte alternative fortolkninger til oppstandelsen: Matteus forteller om vaktene, ergo kan ikke kvinnene ha gått til feil grav, for graven var bevoktet. Forklaringen på den tomme graven kan heller ikke være gravrøveri, for graven var beseglet og bevoktet.
For oppstandelsen har alltid vært vanskelig å tro på, og Matteus’ beretning er preget av disse alternative forklaringene som også den gang forsøkte å så tvil om legitimiteten til kristen tro. Dette betyr ikke at Matteus og evangelistene ikke er troverdige, for ingen av evangelistene forsøker å tette «hullet» ved å si noe om selve oppstandelsesøyeblikket. Ingen av evangelistene forsøker heller ikke å bytte ut kvinnene ved graven med mer troverdige vitner – kvinner hadde jo ikke status som troverdige vitner på Jesu tid, og kunne for eksempel ikke vitne i rettsaker. Til forskjell fra apokryfe evangelier som ble forkastet da Bibelen ble samlet, har evangelistene bevart oppstandelsens «vaghet». (Det apokryfe Peters evangelium, for eksempel, tetter hullet og forteller detaljert om oppstandelsesøyeblikket. En annen apokryf tekst skriver at hele byen var vitne til selve oppstandelsen. Bibelens evangelier derimot, er tydelige på at det ikke fantes vitner til selve oppstandelsen.) Derfor forteller tekstene om oppdagelsen, frykten, gleden, tvilen, forvirringen: Frykt ikke! Han er ikke her.
Oppstandelsen er ikke lett å gripe, fatte – det var den ikke for 2000 år siden, og det er den heller ikke i dag. Men jeg kan knapt tro på døden heller, den sjokkerer meg like mye hver gang, dens realitet er umulig å fatte. Oppstandelsen er ikke mer uforståelig enn at et menneske som en gang var fullt av livskraft og virketrang, drømmer og lengsler, med ett kan opphøre å eksistere. Oppstandelsen er ikke mer ubegripelig enn at det har levd horder av mennesker som meg før meg, og at de nå er borte. Oppstandelsen er ikke vanskeligere å gripe enn at fire mennesker kunne vokse i min kropp, og at de nå går rundt og er store mennesker og små mennesker med egne ønsker, fremtidsplaner, meninger og personligheter som kom som en overraskelse. Jeg tror ikke på det heller, for det er ikke til å fatte, det er ikke «logisk» og tanken kan ikke gripe det.
Oppstandelsen er også være vanskelig å begripe fordi den bryter så radikalt med de løgnene som verden forteller oss, med de løgnene vi er fostret på og vant til å høre: At vi er udødelige, at vi skal dø og at alt er meningsløst, at mennesket ikke er hellig, at vår lengsel og vårt håp er umoden tankeflukt, at drømmen ikke bærer Guds stempel, at din neste ikke bærer Guds bilde, og at det ikke finnes større lykke enn det vi oppnår her og nå. Uten troen på Gud som Livgiver forledes vi til å tro at vi må skape oss selv, og at om vi ikke skaper oss selv, så er vi verdiløse og uten betydning. Vi forledes til å tro at vi lever forgjeves, at vi ikke er elsket, og at karriere, nyttetenkning og økonomisk vinning er alt. Slik kan oppstandelsestroen og skapelsestroen – to sider av samme sak – frigjøre oss vårt strev med å skape oss selv, befri oss fra oss selv, sette oss fri til å tjene andre.
Mens jeg gjerne snakker varsomt om det kristne håpet, har jeg møtt mennesker som har en sterk, frimodig og klokkeklar tro på oppstandelsen og på at vi en gang skal møte våre kjære. Disse menneskene har gjerne andre opplevelser med seg enn det jeg har – de har erfart å miste det umistelige. Mens jeg tror og håper, så vet de – de vet at det må være slik, kjenner med hele seg at vi skal få møte igjen de som er mistet, og bærer på en nærmest kroppslig visshet om at døden ikke har det siste ordet. De har erfart noe som gjør at dette er det eneste som virker logisk – selvsagt må det være slik. Og ett sted i meg så vet jeg det, jeg også, det hender jeg kjenner denne vissheten velle opp i meg, at noe som skjer spiller på denne strengen av lengsel, den som er Guds bilde i oss. Døden skal ikke være mer. Det er det eneste som gir mening, når jeg tar innover meg all verdens urettferdighet og lidelse. Ikke forgjeves, det kan ikke være forgjeves. Det må finnes noe mer, det er noe mer, dette er håpets og livets sannhet, at lyset skal overvinne mørket, at kjærligheten er sterkere enn døden, at livet spirer frem, at Guds kjærlighet en dag skal trumfe det meningsløse. Og jeg siterer fra Gustav Mahlers symfoni nr.2: Ha tro, mitt hjerte, ha tro: Intet skal fattes deg! Det du har lengtet etter, er ditt, ja ditt; ditt er det du har elsket og kjempet for. Ha tro: Ikke forgjeves ble du født! Ikke forgjeves har du levd eller lidd!
Oppstandelsestro er skapelsestro. De hører sammen, disse to, selv om skapelsen for noen kanskje kan være lettere å tro enn oppstandelsen. De hører sammen, for Guds seier over døden viser oss at Gud står ved sin skapelse. Slik uttrykker oppstandelsestroen den dypeste anerkjennelse av skapertroen. Skapelsesmyten i Første Mosebok forteller at mennesket skapes av støv og livspust: Støvmennesket er støv som lengter etter herlighet. Et menneske er støv kalt til herlighet, støv skapt i Guds bilde, støv som har kjent Guds henders vare berøring. Også evigheten har han lagt i våre hjerter. Gud har kalt støvmennesket til å gjenkjenne evigheten som sitt hjem, og oppstandelsen bekrefter dette – av evigheten er lagt ned i hele Guds skapelse.
Et avgjørende spørsmål en bør stille seg for å kunne skjelne mellom sunn og usunn teologi, er om det vi lærer og tror gjør oss i stand til å forholde oss til virkeligheten eller ikke: Kristen tro er håp, men dette håpet må ikke forveksles med den suksessfulles overfladiske optimisme, og det er heller ikke et håp som skal virke passiviserende eller isolerende. Vårt håp er ment å forvandle oss og vår verden nå. Vi lever allerede i Guds løfterike fremtid, og vi skal leve i verden. Det håpet vi har fått del i skal gjøre oss våkne, elskende, kritiske – det er et håp som kaller oss til handling og aktiv tilstedeværelse. Det er dette håpet som gjør kristen tro relevant – at det er håp for verden, og ikke et håp om et utenomjordisk etterliv hvor verden ikke er med.
Jesu oppstandelse gir ikke mening med mindre den varsler alle menneskers oppstandelse og hele verdens nyskapelse, poengterte Moltmann. Oppstandelsen er Guds løfte om en ny fremtid for de gudløse og for alle som stirrer ned i avgrunnen. Oppstandelsen er Guds løfte om en ny fremtid for verdens ofre, for de gudsforlatte, for de døde. Det er først og fremst historiens ofre som drømmer om og bærer håpet om en annerledes verden, skrev Moltmann. Moltmann var tydelig på at det kristne håpet er troverdig og autentisk bare når det uttrykker deres håp, og at vi som kristne skal håpe i solidaritet med historiens ofre. Slik får han frem at det kristne håpet er et solidarisk og kritisk håp, og et håp som er mer radikalt enn det sekulære håpet om en bedre verden.
Det kristne håpet er et håp som setter fri. Det kristne håpet frigjør oss fra tilpasning til verdens «sannheter» og logikk. Vi settes fri fra å tilpasse oss verden, så vårt håp kan forvandle historien gjennom å være en kilde til konstant forstyrrelse av samfunnets vedtatte sannheter. Vi er settes fri fra tilpasningen, så vårt håp kan forvandle verden gjennom å være kilde til stadig nye impulser til rettferdighet, frihet, menneskelighet, kjærlighet.
Så hva betyr dette? Det betyr at du er skapt og elsket, du trenger ikke å skape deg selv, du trenger ikke bli noe, behøver ikke bevise din verdi gjennom strev og prestasjoner. Du kan leve uten å frykte at du ikke hører til, leve uten å søke tilhørigheten på feil måter og feil steder. Du er noe, du er skapt og du er elsket, og du trenger ikke å passe inn. Det var aldri meningen at du skulle passe inn, du hører til blant de som ikke passer inn, du er skapt til noe større, du er skapt til evigheten, håpet og lyset.
Forbønn
Livets Gud, i begynnelsen skapte du mennesket i ditt bilde. Vi takker deg for løftet om verdens nyskapelse! Vi legger i dine hender de livene som ikke ble fullendt, drømmene som brast, og alt som er istykkerrevet og knust. Vi ber deg: Omslutt oss med din kjærlighet, så vi kan åpne oss mot verden, menneskene og din fremtid. Gi oss øyne som ser lys i mørket, håp der fortvilelsen råder, det vakre i det ødelagte, og gudbilledligheten i det fordervede.
Rettferdighetens Gud, på korset gjorde du deg til ett med alle som lider. Vi takker deg for kjærligheten som er sterkere enn døden. Vi legger i dine hender det som ble ødelagt av mistillit, løgn og feilslåtte forsøk på å finne tilhørighet. Vi legger i dine hender det som forble uforløst på grunn av selvforakt og mørke. Vi ber deg: Led oss på livsveien, så vi ikke lar oss villede av løgner om tomhet og tilfeldighet. Gi oss å søke tilhørighet hos Deg, og lær oss å gjenkjenne evigheten som vårt hjem.
Håpets Gud, du er like nær oss nå som på skapelsens dag. Vi takker deg for vårt levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. Vi legger i dine hender alle som lever i frykt og smerte, alle som stirrer ned i avgrunnen og er i dødskreftenes vold. Vi ber deg: Lær oss ekte solidaritet i møte med alle som lider. Gi oss mot til å søke rettferdighet heller enn tilpasning, kjærlighet mer enn trygghet og komfort. Velsing din kirke på jorden, og fyll oss med håp så vi og din verden kan bli forvandlet.
HERRENS BØNN
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen
VELSIGNELSE
Velsing oss, Gud Fader.
Velsing oss, Guds Sønn.
Velsign oss, Gud, du Hellige Ånd.
Amen
SALME Deg være ære
1 Deg være ære, Herre over dødens makt
Evig skal døden være Kristus underlagt
Lyset fyller haven, se en engel kom
Åpnet den stengte graven
Jesu grav er tom
Deg være ære
Herre over dødens makt
Evig skal døden være
Kristus underlagt
2 Frykt ikke mere! Evig er han med
Troens øye ser det; Han gir liv og fred
Kristi navn er ære, seier er hans vei
Evig skal han regjere, aldri frykter jeg
Deg være ære
Herre over dødens makt
Evig skal døden være
Kristus underlagt
3 Se, Herren lever! Salige morgenstund
Mørkets makter bever. Trygg er troens grunn
Jubelropet runger; Frelseren er her
Pris han, alle tunger, Kristus Herre er
Deg være ære
Herre over dødens makt
Evig skal døden være
Kristus underlagt