Lys i hverandres øyne
Hver gang vi tenner lys i hverandres øyne er vi med på å holde håpet ved like. Det er påskearbeid: Å gi lyset videre!
Det er en spesiell tid vi lever i.
«La ikke hjertet bli grepet av angst og uro. Tro på Gud og tro på meg», står det i Johannes 14.
Det er lett å bli grepet av angst og uro i våre dager. Det er så annerledes. Det er så usikkert.
Det vi før kunne gjøre uten å tenke oss om som å gå på besøk, gi hverandre en klem, kan vi ikke gjøre nå uten videre.
Ofte vet vi ikke hva vi har før vi mister det. Nå kjenner vi på det. Vi kjenner på savnet av mange daglige ting. Og vi gleder oss til vi kan gi hverandre klemmer igjen. Det vil ta noe tid.
Vi har påskens stille uke bak oss.
Litj`uka blir den kalt, men det er egentlig den store uka. En uke som rommer alt; liv og død, håp og tro. Fortvilelse og mørke, men ikke minst lys og håp.
For påskelyset begynte å skinne påskenatt.
Og påskelyset skinner fortsatt!
Påskelyset gir håp.
Påskeuka med all dets dramatikk rommer så mange følelser. Ensomhet, svik, fornektelse, men også fellesskap rundt et nattverdbord, og et gryende håp sent på natt, natt til 1.påskedag.
Da alt var som mørkest snudde det seg. Slik det står i Matteusevangeliet kap.28:
«Da det begynte å lysne den første dag i uken gikk Maria Magdalena og den andre Maria til graven. Med ett kom det et kraftig jordskjelv, og en herrens engel kom ned fra himmelen, og rullet steinene til side og satte seg på den. Vaktene ble liggende som døde. Men engelen sa: Frykt ikke! Jeg vet at dere søker Jesus den korsfestede. Han er ikke her. Han er stått opp slik han sa. Gå og si det til disiplene.»
Ordene fra engelen var sterke og håpsmetta.
Det kunne kvinnene trenge å høre. For alt var så rart og usikkert.
Det var fortsatt mørkt, vaktene var skumle, og en engel var ikke hverdagskost. Men den sa: Frykt ikke, håpet lever, Jesus lever. Det er en som har seiret over død og grav. Lyset skinner i mørket.
Gå og si det til disiplene: Del det! Hold det ikke for dere selv!
Ordene fra engelen henger i lufta. Og de påfølgende dagene og ukene fikk de møte Herren på ulike måter og ulike steder! Ved sjøen i Galilea, på vegen til Emmaus, og i et lukket rom i Jerusalem.
Undrene, glade, redde - men åpne for at det var sant! Øynene begynte å lyse!
Og lyset skinner fortsatt.
Hver gang vi tenner lys i hverandres øyne er vi med på å holde håpet ved like. Det er påskearbeid: Å gi lyset videre!
Påsken slutter ikke 1.påskedag. Det er da den begynner. Vi skal være Guds medarbeidere videre. Tenne lys i hverandres øyne, tenne håp, vise omsorg, gå på besøk når vi igjen får lov til det. Men inntil da kan vi vise omsorg på andre måter.
«La ikke hjertet bli grepet av angst og uro».
Gud er større enn vår uro, han omslutter oss med håp.
Vi er håpsarbeidere hver på vår kant! Det er våronn og såtid!
Jeg tror at små spirer av håpskorn kan bli til livskraftige håpstrær!
Trær som vi kan klatre i, og henge våre hengekøyer i, trær som gir oss røtter, trær som vi kan løfte våre blikk mot. Trær som vi hører den usynlige vinden suse i.
Håps-frø gir håpstrær. La oss plante, la oss så, la oss tenne lys i hverandres øyne!
Det er vårt vår-arbeid!
God påsketid! Hilsen Ingrid Bolstad Kunzendorf