Det er midt i den stille uke. Langfredagsfortellingen (Markus, 14,26 – 15,37) beskriver de siste timene Jesus levde, fra skjærtorsdags kveld til han dør dagen etter. Fortellingen er detaljert, full av mennesker og stedsangivelser.
Jesus strir med dødsangsten i Getsemane mens disiplene sovner. En væpnet flokk ledet av Judas tar ham til fange. Han blir forhørt og mishandlet, og Peter benekter at han kjenner ham. Han dømmes av religiøs og politisk myndighet, og korsfestes på Golgata mens kvinnene som fulgte ham står langt borte og ser på.
Vi har også mistet. Vi har fortalt detaljert om de siste dagene vår kjære levde, hva som skjedde, hvilken hjelp vi fikk, hvem som var der da døden kom.
Noe lignende skjer nå i koronatiden. Vi har mistet verden slik den var for noen uker siden. Mediene gir oss detaljerte meldinger om koronavirusets reise fra land til land, om episentre og antall døde. Og jeg uroer meg for verdens fattige, for flyktninger, og for de sårbare i egen familie.
Edvard Munch malte i 1900 et bilde av Jesus på korset som gir meg mange tanker (»Golgata», se https://foto.munchmuseet.no/fotoweb). I bakgrunnen av bildet ser vi Jesus på korset. Rundt korset står mange og strekker hendene mot han. I forgrunnen står mennesker vendt mot oss med ansikter preget av ulike følelser, ulike tider og kulturer. Bildet har gitt meg nye tanker denne påska. Jeg tenker på usikkerheten og hjelpeløsheten koronaen skaper. Jeg makter ikke å ta inn over meg alt verdens lidelse, jeg har behov for å snu ryggen til.
Langfredags budskap kommer fra fremtiden, fra oppstandelsen: Gud er i all menneskelig erfaring. Han omgir oss i utrygghet og fare, også når vi snur ryggen til. Om vi ikke ser håp, håper Gud for oss som en mor som ikke kan glemme barnet hun fødte.
Brita Hardeberg
Prost i Fosen