«Det e langt inn t hjerta med klær på,» skriver Halvdan Sivertsen i visa si «Nordaførr.» Her setter han ord på trykket som vinteren skaper av «frosten som frys fast i åran,» og lengselen etter å være sammen med venner og oppleve at det «spire og gror i landet.»
Etter snart en måned med unntakstilstand i dette landet opplever jeg noe av det samme trykket. Av avstanden mellom oss, som skal være minst 2 meter. Og i stedet for å håndhilse blir det med et nikk. Det oppleves etter hvert tungt å se kollegaer bare på skjerm og sitte på hjemmekontor.
Lengselen etter å være sammen begynner å kjennes for alvor.
Det er som om vi bærer dette med oss fra fødselen av: Vi klarer oss ikke alene, vi er skapt til fellesskap. Noen kan framstå både som selvhjulpne og uavhengige. Men ingen av oss klarer seg helt selv. Alle trenger å bli bekreftet, tatt på, sett og elsket. Vi trenger fysisk nærhet for å føle oss som hele mennesker. Derfor går koronakrisen på dypt vann.
Det er Skjærtorsdag i dag. Jesus og disiplene holdt måltid sammen, nær hverandre, rundt samme bord. Da begynner Jesus å vaske disiplenes føtter. Jesu venn Peter protesterer på dette: Du skal ikke vaske mine føtter! Men Jesus svarer: Hvis jeg ikke vasker deg har du ingen del i meg (Joh 13,1-17).
Fortellingen minner oss om at Gud er fellesskap. I sitt vesen. Han lengter etter fellesskap med oss og etter at vi skal ha fellesskap med hverandre.
Jeg tror derfor Gud lengter sammen med oss i denne tiden, når vi opplever fortvilelsen over at det er «langt inn til hjerta med klær på,» når vi lengter etter at fellesskapene våre skal gjenopprettes.
La derfor oppmerksomheten vår være rettet mot han.
Nils Åge Aune
Prost i Heimdal, Byåsen og Strinda