Verden ble endra. Mye har skjedd i kjølvannet av den tomme graven: Mennesker har blitt forfulgt for sin tro, eller mangelen på den. Nestekjærlighet har blitt vist, kriger har blitt kjempet. Stor musikk har vokst fram, verdifulle maleri har blitt skapt, sterk litteratur har blitt til.
Men vi finner lite av dette heftige og spektakulære når vi leser søndagens evangelietekst.
Jesus oppsøkte disiplene som var ute og fisket. Dette var tredje gang de møtte ham etter oppstandelsen. Men hvor er alle hvorfor- og hvordan-spørsmålene? De som mennesker har stilt og forsøkt å besvare helt siden den gang?
Det er påfallende hvor lite oppmerksomhet oppstandelsen får, i alle fall det spektakulære ved den. Ekstra påfallende når vi leser alt annet forfatteren har tatt seg bryet med å fortelle:
… at Peter hadde tatt av seg kappen, og måtte ta den på seg igjen før han kastet seg i sjøen.
… at disiplene i båten befant seg ca. 100 meter unna land.
… at garnet hadde blitt fylt opp med 153 store fisker, og at det likevel ikke revnet.
Alle disse detaljene. Forfatteren haler og drar i oss, drar fokuset vekk fra det spektakulære og retter det mot hverdagen: Båten, bålet, fiskene, brødet.
«Kom og få mat!», sa Jesus, og ga dem brødet og fisken.
Jeg får assosiasjoner til en av julesangene våre: «Så enkelt og stille kom Gud til vår jord».
Også denne påsken har passert i det stille, i det mer stille enn vanlig i alle fall. Og litt etter litt skal også vi få den lenge etterlengta hverdagen vår tilbake.
Jeg kjente det sist helg, da jeg var på besøk hos foreldrene mine, og hørte mamma rope fra kjøkkenet: «Kom og få mat!»
Oftere enn man skulle tro vokser troen og håpet og kjærligheten fram i det stille, i hverdagen, i de tilsynelatende små og enkle tingene.
Ranveig Dahle Svanholm
Kapellan i Nidelven menighet