Når vi samles ved døpefonten er det i takknemlighet og glede over det barnet som er blitt født. Der står vi alle sammen omkring det lille barnet; foreldre, faddere, besteforeldre, familie, venner og menigheten. Vi nevner det lille barnets navn sammen med Guds navn. Vi ber sammen om at Gud må beskytte dette barnet. Presten tegner med hendene sine et korstegn over barnet. Det helles vann over barnets hode i den treenige Guds navn. Den lille gutten eller jenta blir presentert for menigheten. Til slutt tenner vi et lys for barnet. Alle handlinger som forteller oss noe om livets og kjærlighetens Gud. Midt i menighetens gudstjeneste, settes barna inn i en ny sammenheng som den del av den verdens vide kirke. I bønn, handling, symboler og fellesskap.
I dåpen nevnes vi ved navn
”Hva heter barnet?” spør presten. Den som bærer dåpsbarnet svarer, og hele menigheten får høre hva den lille jenta eller gutten heter. Vårt navn nevnes sammen med Guds navn.
Hvert eneste nyfødte barn er begynnelsen på en ny historie. Dåpen viser at barnet også har en del av en enda større fortelling. En historie om Gud som elsker. Derfor forteller vi i gudstjenesten også om Jesus, Guds sønn, som levde og ga sitt liv for oss mennesker.
”For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.” Joh 3,16
Gjennom alle livets dager bærer jeg med meg Guds navn. Gud lever livet sammen med meg. Både dagene som byr på glede og de som byr på sorger. Uansett hva livet vil gi meg, vet jeg at Gud aldri forlater meg.
Korset som den grenseløse kjærligheten
Ved dåpen tegner presten et korsmerke over barnet med hånden sin. Det viser oss at barnet hører til hos Kristus. Hele livet gjennom er barnet i Guds omsorg. Gud bryr seg ikke om hvem som er størst eller minst, men snur alle våre målestokker på hodet. Gud gir alle sin grenseløse kjærlighet og ønsker at vi skal ta imot. Barnet er Guds barn!
”De bar små barn til Jesus for at han skulle røre ved dem; men disiplene ville vise dem bort. Da Jesus så det ble han harm og sa til dem: "La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til. Sannelig, jeg sier til dere: Den som ikke tar imot Guds rike likesom et lite barn, skal ikke komme inn i det." Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.”
Mark 10,13-16
Vannet
I dåpen øses vannet over det lille barnets hode. Tre ganger – i den treenige Guds navn – i Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn.
Vi kjenner alle nødvendigheten av vann. Det er nødvendig for alt som vokser og gror. Vann er en kilde til liv. Det lille barnet begynte også sitt liv omsluttet av vann.
Vannet i døpefonten er en del av vannet i verden, men i dåpen blir dette vannet en nådens kilde. Dåpsvannet gir liv. I dåpen blir vi guds barn – født på ny til et liv sammen med Gud. Dåpsvannet renser. I dåpen blir det som skiller oss fra Gud vasket bort – vi får del i noe nytt. Dåpsvannet gir seier. I dåpen får vi del i Jesu seier over døden og det ødeleggende.
Lyset
Under dåpshandlingen tennes et lys for hver av barna som har blitt døpt. Vi leser ordene Jesus brukte om seg selv som verdens lys.
”Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.”
Joh 8,12
Vi ønsker alt godt for barna våre, vi vil gi dem trygghet og styrke på veien de skal vandre. Gjennom dåpen og ved å tenne lyset, spennes en himmel over barnets liv. En sammenheng. En trygghet. Vi blir båret av guds løfte om at vi aldri er helt forlatt. Lyset minner oss om dette.