Pilegrimsleia gjennom Meldal er 25,5 km lang og går omtrent rett nordover. Fra Jorlia i Rennbu går leia over Galgberget, der en straks får fin utsikt nedover dalen ot Midtbygda. De store trekkene i landskapet er formet av innlandsisen, som lå kilometertykk her inntil for ca. 10.000 år siden. Seinere har elva gravd seg ned i løsmassene, og satt igjen de karakteristiske terrassene.
For pilegrimene som gikk her i middelalderen, var landskapsbildet et helt annet enn det dagens vandrere møter. Dalbotnen, som i dag er omtrent fullstendig oppdyrket, var bevokst med furu og krattskog av ulike løvtreslag den gangen. Grana hadde ikke innvandret enda.
Enkelte steder var det ryddet glenner i skogen. Der var det bosetting og det ble drevet jordbruk. Garder som Grut, Rikstad, Foss, Sten, Hol osv. var bebodd allerede på 11-1200 tallet. Trønderlåna eksisterte heller ikke enda - folk bodde i lave årestuer, lik den som er på Meldal Bygdemuseum.
Vi vandrer nordover fra Galgberget og nærmer oss Grutagrenda. "Grauten på Grut" er et kjent begrep, etter et måltid som Åsmund Olavson Vinje har beskrevet i boka Ferdaminne.
Vi fortsetter forbi Foss og Stene og tar av ned mot Rikstadgrenda. Like nord for gardene her, til venstre for leia, ligger en gravhaug fra yngre jernalder godt synlig på andre side av åkeren. Det er oppsatt ei tavle, der du kan lese om historia.
Fra Rikstad går leia et langt stykke langs Orkla-elva, en av landets beste lakseelver. Ulberget er en husmannsplass eid av historielaget. Her er det ikke bosetting nå, men stedet brukes til arrangementer av ulik type. Like opp for garden her er et nedlagt steinbrudd, der en kan studere sedimentære bergarter, blant annet et svært grovkornet konglomerat.
Resgrenda har et bygningsmiljø som kalles klyngetun. Rundt grenda er det funnet flere gravhauger, en del av dem godt synlige fra pilegrimsleia. Grenda er ellers kjent for den store kolonien med traner som kan observeres her om våren og spesielt i forbindelse med høsttrekket i september. Da er åkrene ned mot elva hvileplass for opp mot to hundre traner.
Noen få kilometer nord for Re ligger administrasjonssentret i kommunen. Skal en vestover mot Møre tar en riksveg 701 her.
Ved Meldal kirke og prestegård er det satt opp egne informasjonstavler. Prestegårdsanlegget er fredet. En tror at det allerede i middelalderen kan ha stått ei kirke her. Det er funnet en trestokk med innskrift "Eirikur Thossteinsson", som trolig stammer fra den gamle kirken. Forøvrig vet vi med sikkerhet at kirken på Lo var i bruk i middelalderen.
Meldal Bygdemuseum ble etablert i 1931 og har utviklet seg til et av de største i Trøndelag.
Etter å ha passert boligfeltet ved museet, går pilegrimsleia noen kilometer gjennom utmark. Den passerer Olskastet, der det er en vannkilde, som sikkert også pilegrimene kjente til. Et sagn om Olav Haraldsson (seinere den hellige) knytter seg til stedet. Det blir fortalt at hesten hans gjorde et kast her, slik at hoven satte spor i berget. For noen tiår siden ble avtrykket dekket av ei veifylling, men mange mener å huske hvordan det så ut.
Det er reist et "sælehus" ved Olskastet. I middelalderen var det mange slike enkle krypinn for de veifarende. Like nord for Olskastet tar vegen mot Gauldalen av fra riksvei 700.
Vi vandrer istedet gjennom et idyllisk sæterområde, før vi tar gang- og sykkelvegen videre.
Vi nærmer oss Løkken Verk, der bosettinga knytter seg i hovedsak til malmforekomsten som ble funnet her i året 1654. Gruvene var i mer eller mindre kontinuerlig drift frem til 1987. Nå satses det på reiseliv, og en kan besøke museumsgruva, bergverksmuseet eller Thamshavnbanen.
Etter å ha passert gardene Jordhus og Skjøtskift er vi straks ved grensa mot Orkdal kommune.
(Tekst er fra brosjyren "På pilegrimsvandring i Meldal og Orkdal")
Historien om pilegrimsleden
Ikke lenge etter at helgenkongen Olav Haraldsson falt i slaget på Stiklestad i 1030, ble Nidaros målet for dem som søkte sjelebot ved hans grav. Langs stier og veifar, gjennom ulendt terreng og høyt til fjells tok folk seg fram til Kristkirken, der skrinet med hans levninger ble oppbevart.
De fulgte samtidens ferdselsveger hvor det tidlig var en livlig trafikk. Allmannavegen gikk oppe i dalsiden mellom de største gårdene og fulgte ellers åser og tørre rygger. Der det var nødvendig å legge vegen over dalbunner og våtlendt mark, ble det lagt ned et dekke med stokker, kalt kavlebru eller klopper. Vegen var innrettet for gående og ridende og ikke beregnet for transport.
Pilegrimene holdt gjerne sammen i reisefølger, til hjelp og vern for hverandre. Dagsmarsjen kunne strekke seg til tre mil for dem som orket å gå så langt. Langs den lange og strabasiøse vegen lurte mange farer, i form av ransmenn og ville dyr. Men også onne makter, tusser og troll, sykdom og nød var trusler den vandrende kunne bli utsatt for.
Vegen var inndelt i roder på 8-10 kilometer, med hvilested og fribeite for hestene. Ved omtrent hvert annet hvilested lå vertshus og herberger. Langs vegen fantes også "spetaler" for pleie av syke. Andaktskors, pilegrimskapeller og hellige kilder markerte at dette var pilegrimsveger. Mange steder lever den dag i dag tradisjonene fra denne tida.
Gjennom århundrene som er gått siden pilegrimstrafikken tok slutt, er de gamle vegfarene ofte erstattet av nyere vegsystemer, terrenget er blitt oppdyrket eller sporene er grodd igjen. Ofte er bare landskapet det samme.
Tilrettelegginga av dagens pilegrimslei har som mål å gi vår tids vandrer et bilde av det middelalderens pilegrimer opplevde på sin ferd mot Nidaros. Derfor går ferden gjennom skog og mark og åpne landskap, langs gamle vegfar når disse lar seg bruke.
Langs leia lå det allerede i middelalderen vitnesbyrd om tidligere generasjoners bosetning i form av gravhauger og boplasser fra førkristen tid. Etter at pilegrimsvandringene opphørte, er det kommet til nyere kulturminner som ikke eksisterte i middelalderen. Disse er også avmerket på kartet og beskrevet. Likeledes er spesielle landskapsopplevelser og naturforekomster tatt med. På den måten vil vandringen få et innhold som spenner over flere tusen års historie, der minnene knyttet til pilegrimstradisjonene vil få en spesiell betydning.
Som vegvisere for dagens pilegrimer er leia merket med enkle trestolper. Disse er satt opp på de steder der leia skifter retning og ved severdigheter som er nærmere forklart i veilederen. På stolper som markerer minner knyttet til middelalderen og pilegrimstradisjonen er det festet en støpejernsplate med pilegrimssymbolet.
Andre minner som vil være av interesse for vandreren er markert med stolpe uten symbol. Mellom disse stolpene er det satt opp merkepinner som skal forsikre deg om at du er på rette veg. I hver kommune er det også satt opp en milestein som forteller hvor langt det er igjen til Trondheim og Nidarosdomen - det endelige målet for turen.