Feiret 150 år i Moe kirke

Da Moe kirke ble innviet i 1867, var det så folksomt at talglysene sluknet. 150 år senere kunne menigheten feire 150 år for ei kirke som fremdeles samler bygdefolket på Svorkmo.

Selv om elektrisiteten i dag sørger for at lysekronene tåler fullsatte kirkerom, er kjærligheten til den lokale kirken fremdeles fullt tilstede. Det ble understreket med jubileumsgudstjenesten i 150 år gamle Moe kirke, søndag 19. november.

Orkdal blandakor deltok, det samme gjorde trompetist Mari Røtterng og kantorene Barbara og Piotr Wróbel. Biskop Herborg Finnset, nåværende og tidligere kirkeansatte i området og frivillige og folkevalgte dannet prosesjonen inn til høytidsmessen.

- En flott feiring, som var Moe kirke verdig. Alt gikk som vi ønsket. Og det var veldig hyggelig at biskopen deltok i feiringen, det var det mange som satte pris på, sier sogneprest i Orkland, Åse Rugland.

Under jubileumsfeiringen fortalte hun om kirkens historie på Svorkmo. Om Moe kirke som ble innviet 28. desember 1867, og om tilstrømningen som ble beskrevet slik: «Jo nærmere vi kom Kirken, desto større og tættere blev Strømmen af Kjørende og Gaaende. Idethele var der omtrent 3000 Mennesker. Af disse slap dog kun omtrent 2000 inn i Kirken.»

De siste årene har Moe kirke vært igjennom utbygging og restaurering, og fremstår i dag som et praktbygg og som den eneste kirken i Orkland sogn.

Omslutter oss

I sin preken, understreket også biskop Herborg at Moe kirke gjennom 150 år har bidratt til tro, håp og fellesskap i bygda. Hun brukte dette som utgangspunkt da hun talte over teksten i Matteus 18, der spørsmålet stilles om hvem som er den største.

- Jesus utfordrer oss på hvordan vi ser på hverandre, på hvordan vi tenker om menneskets verdi. «Hva er da et menneske»? Når vi ser inn i et annet menneskes øyne, ser vi speilingen av Guds eget blikk- en avglans av Guds herlighet og Guds skaperglede. Ethvert menneske har en uendelig og umålelig verdi, sa biskopen fra prekestolen i Moe kirke, og fortsatte:

- Kirka er både en organisasjon og en levende organisme. Kirke blir det ikke av bygninger og organisasjoner. Kirke blir det der hvor nåden finnes, der hvor evangeliet blir forkynt, der hvor nattverden blir delt ut med rund hånd, mennesker blir døpt, hvor nåde og barmhjertighet finnes, hvor rettferdigheten skjer, hvor de små får sitte øverst ved bordet, og flyktningen finner vern og redning, og den fattige ikke blir sett ned på. Der er Guds kirke. Der finner vi vår plass. Der er det plass til oss og.