Første nyttårsdag 2025 klokka 18:00 framføres Draumkvedet i Bergstadens Ziir av Synnøve Brøndbo Plassen og Alf Hulbækmo.
Dette er en av våre mest kjente middelalderballader, som har blitt framført utallige ganger i ulike drakter. Det blir den fortsatt. Igjen og igjen lar musikere seg inspirere av den episke fortellingen, der man i utgangspunktet har et knippe melodier til å synge versene med, men der potensialet for musikalsk fargelegging er uendelig stort. Som komponist eller utøver, arrangør eller improvisatør er det lett å bli inspirert, for mens sangen står fjellstøtt, kan verden rundt skifte form. Og i nettopp Draumkvedet så er kjernen, altså teksten og melodien, usedvanlig sterk. I spenningen mellom det faste og det frie utfolder dramaet seg: Dramaet som Olav Åstesån opplever, når han legger seg til å sove på julekvelden og faller i en dyp søvn, som han først våkner fra 13. dag jul. Med andre ord så drømmer han fremdeles når dette framføres i Røros kirke første nyttårsdag.
Medvirkende:Synnøve Brøndbo Plassen vokalAlf Hulbækmo kirkeorgel Konsertens varighet: ca 50 minutter
Billett kjøpes i døra: kr 200 for voksen
Om Draumkvedet:Tekst hentet fra Hanne Weisser’s bok «Følgesvenner» fra 2010.Draumkvedet handler om Olav Åsteson og hans ferd til dødsriket. Folkevisen er trolig fra middelalderen. Dengang hadde menneskene flere «hjem». Først var det fødesheimen, der man ble født og fant føden. Det var denne verden, eller dessom heime, som de sa den gang. Så fantes en annen verden, auromheime. Det var en lysfylt åndeverden, og dit vandret menneskene når livet var kommet til veis ende. Døden var en overgang til en ny tilværelse, en ny «heim»: Han gikk over broen, sa de i middelalderen, og tenkte seg at sjelen la ut på en lang reise til den andre heimen. Enkelte kunne også i levende live gjøre en slik ferd og bli rykket vekk som i en drøm, slik det hendte Olav Åstesån. Han la seg ned julekvelden, og falt i en dyp søvn som varte hele høytiden. Først trettende dagen, hellig tre kongers dag, våknet han. Da salte han hesten, red til kirken og fortalte om alt han hadde opplevd og sett. Olav forteller at han har sett livet «bakom graven». Han har vært i uteksti, første stedet på reisen ut av livet, der klær og negler rives av ham. Fremme ved Gjallarbrui ser han oksen stange, huden glefse, og ormen hugge. Ingen slipper over broen før de har lært seg å skille mellom godt og ondt og felle riktige dommer. Olav går over broen til dødsriket, med rapa mold i munn - han rapte jord, sa de om et gravlagt menneske. Dit han nå er kommet, i den andre verden, auromheime, møter han sæle gudmor mi - jomfru Maria. Han får se fagre sollyse enger i paradis, men også hardt prøvede sjeler som søker forsoning for sine synder. Til slutt veier Sankt Mikael sjelene, og alle føres til Jesus Kristus. Slik er det en lys tro som blir formidlet i denne sangen, som har vært sunget i lang tid i Telemark før den ble nedtegnet midt på 1800-tallet.