At de er verdier, betyr at de er verdi-fulle. De er skatter i menighetens liv. De er også grunnleggende i kristen tro og bør være grunnleggende i vår menighet.
Dette er verdier vi også bør prøve oss selv og fellesskapet på.
TRO - til frelse og helse?
Preken av Rolf Erik Hanisch i temagudstjeneste i Søm kirke 23. april 2023
Dette er den første av fire prekener over fire kjerneverdier troen, forkynnelsen og fellesskapet: at det er sunt, at det er sant, at vi eier det sammen, at vi er sendt.
Evangeliet vi leste:
«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. 29 Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. 30 For mitt åk er godt og min byrde lett.» (Matt.11,28-30)
Å TRO PÅ JESUS GJØR MEG GODT
Jeg takker Gud for troen på Ham – og jeg takker mine foreldre og alle menneskene i mitt liv som har vært med å gi meg troen på Jesus og bekrefte for meg at den er troverdig. Å tro på Jesus, har gjort meg godt i livet, og gjør meg godt! Jeg tror det også det er sunt for meg at jeg tror på Jesus, – ja at det styrker min sjelelige helse.
Det er ikke alle som ser det sånn. Og det er ikke alle som har erfart det sånn. Det er også de som har brent seg på troen, kanskje fordi forkynnelsen eller miljøet har vært usunt.
Hva med deg?
Hva har det har gjort med deg og hva det gjør det med deg å tro på Jesus?
SKADELIG TRO?
Skepsisen til religiøse idéer rammer fort også kristen tro. Det er lett å harselere over det som ikke kan bekreftes av moderne vitenskap. Og kristen tro rammes sammen med alt annet av samme skjeve blikk.
Det som får oppmerksomhet i media om religion, er gjerne «skadevirkningene». Kritikken av det vi oppfatter som autoritær og undertrykkende religion, rammer fort «all religion».
Og også vi vet at tro kan gå feil. Som alt annet i menneskenes verden. Det er mengder av eksempler på at troende har tråkket på mennesker, eksempler på autoritær og ødeleggende forkynnelse og ødeleggende livsmiljøer. Det finnes både i menigheter og i samfunnet ellers. Der det er mennesker, der kan ting gå galt.
Mange av oss har møtt autoritær og villedende forkynnelse.
Noen er blitt pådyttet skyld for egen sykdom, som om den var en straff.
Noen er blitt fortalt at de ikke hadde tro nok, siden ikke bønnen om helbredelse ble hørt ...
HELSEFREMMENDE TRO?
Er troen helsefremmende?
Troen er ingen pille mot plager, ikke en resept for et smertefritt liv. Likevel: Den har en virkning! Den har betydning i alle livets dimensjoner – ånd og sjel og kropp og relasjoner. Den er også helsefremmende, vil jeg hevde. Selv om det ikke er derfor jeg tror.
Gud er ikke et middel vi bruker for å få et bedre liv eller lykkes i livet – Gud må aldri bli et middel for oss selv. Gud er Gud, ikke en gud som er til vår disposisjon.
Vi må heller ikke bruke Gud som trussel eller som maktmiddel overfor andre. Ikke skremme med helvete. Ikke fordømme. Nettopp dommen er tatt fra oss kristne. Vi henvises og henviser om og om igjen til Guds barmhjertighet. Nettopp barmhjertigheten gir mennesker mot til å komme ut, komme frem, komme til sannhet om sitt eget liv. Erfaring av lettelse i livet og fornyet håp og glede. Og en styrking av sinnets og kroppens helse kan vel også følge.
For mange i vår til er all religion forbundet med noe negativt, noe irrasjonelt og skadelig. De kommer til uttrykk i tradisjonelle medier og ikke minst på digitale plattformer. Oppfatninger som at religion er et oppkok av menneskelig fantasi og uten grunnlag i fornuft. Eller: «Kristne mennesker er fordomsfulle og dømmesyke» – (ikke så lite fordomsfullt, spør du meg).
Atle Roness, professor i psykiatri, viser til religionspsykologiske studier innenfor kristne samfunn, og hevder at «det finnes ikke holdepunkter for at kristne mennesker hadde dårligere psykisk helse enn andre». Tvert imot viser undersøkelser at «der hvor det dreier seg om en moden og integrert religion, såkalt inderlig tro, er den psykiske helsen gjennomgående bedre enn i befolkningen generelt.»[1]
Min erfaring er at det finnes virkelig mange liv-givende impulser i troen. Du har sikkert også erfart det, – hvordan troen kan fornye og styrke oss i livet.
La meg bare nevne et par eksempler.
BØNN
Bønnen er i min erfaring en av disse helsebringende siden ved troen.
Noen vil kanskje si at bønn bare er en barnslig måte å snakke med seg selv, at jeg lurer meg selv, at bønnen er en flukt, at jeg trøster meg selv med en falsk trøst ....
Noen vil kanskje hevde at vi legger på Gud det vi heller skulle ta ansvar for selv. Og om vi bruker bønnen til å legge fra oss ting hos Gud på en måte som «fritar» oss selv fra å engasjere oss, da er det vel det det blir: ansvarsfraskrivelse. Men han som sa: «Be, så skal dere få», han sa også: «Følg meg!»
Nei, bønnen åpner meg opp!
I bønnen åpner jeg mitt innelukkede jeg opp, åpner livet mitt opp og legger det bart for Gud. Jeg setter ord på ting i livet mitt – det som kjennes tungt og det som jeg kan takke for.
Der begynner det å skje noe!
Jeg trer litt ut av mitt innkrøkte selv, trer frem, blir tydelig for meg selv, får et «fugleperspektiv» på livet mitt, får et utenfrablikk på meg selv, og ser meg selv på nye måter
I bønnen skjer dette under Guds blikk.
Og hva er Guds blikk på meg og deg?:
Sett, villet, ønsket, tatt imot, akseptert, elsket – og ikke lenger alene med livet mitt.
Salme 139,23-24 gir oss en utmerket hjelp til å komme dit:
«Ransak meg, Gud, og kjenne mitt hjerte. Prøv meg og kjenn mine tanker. Se om jeg er på den onde vei, og led meg på evighetens vei.» (Bibelen 85). En utmerket hjelp til å se meg selv «utenfra» og sammen med Gud. Hjelp til å skjelne det gode fra det som er vondt og usunt og uhelsebringende og tar fra meg fred i sjelen og fred med de andre.
Og når jeg nevner en andre i bønnen, fremstiller jeg dem for Gud og meg selv på samme tid, øver meg i å se den andre med Gud blikk – villet – ønsket – elsket ...
Om jeg strever med forholdet til andre – i bønnen ser jeg oss begge og vår relasjon «utenfra» og «ovenfra» - får hjelp til å se klarere og med større forståelse. Det kan være begynnelsen på en vei tilbake til gjenopprettelse og en endret relasjon.
For det er noe allmennmenneskelig: Det skjer ting mellom oss mennesker som forvansker livet og relasjonene våre. Ting vi sier eller gjør – eller aldri sa eller gjorde. Vi opplever alle at vi såres, rammes, at forholdet til andre skades eller går i stykker. Da har vi en impuls i kristen tro til oppgjør, – til å finne tilbake til oss selv og hverandre og det gode vi egentlig søker i livet.
NÅDEN. SKRIFTEMÅLET.
I kristen tro finnes denne livgivende dimensjonen som vi kaller nåde.
Den handler om at du er elsket før alt og på tross av alt og alltid kan komme tilbake til deg selv og din Gud og vite at du er blir tatt imot på nytt. På nytt akseptert som den du er med det du bærer på og bærer med deg. Og derfra har mulighet til å gå videre, komme videre i livet, bevege deg i retning av den dype gleden som finnes der for deg, om du bare vil tro det, tro Gud, tro Jesus og hans ord.
På en eller annen eller mange måter har jeg brutt alle budene i katalogen («Dekalogen» - de ti bud).
Disse budene er gode, og når jeg holder dem opp for meg, stiller jeg meg i deres avslørende lys.
Hos Jesus, i troen på Guds nåde i Jesus Kristus, får jeg mot, mot til å se meg selv sant og bli ærlig med meg selv og Gud. Jeg får håp. Blir oppmuntret til å snu om. Ta initiativ til å be om tilgivelse og gjøre mitt til å reparere det som er galt.
Vi har et særskilt virkningsfullt sted for dette i vår tro. Det kalles for skriftemålet. Der kan jeg snakke sant med en annen om det som gjør vondt i samvittigheten og livet, og høre det sagt av en bror eller søster i troen: Tilgitt! Etter Jesu ord og løfte til-sies du tilgivelsen for alt dette som formørker livet og sinnet ditt.
Omvendt har du vel også erfart at du har stått på valg og valgt lydigheten mot Guds bud og din samvittighet, at denne lydigheten gir lyst til å leve enda mer forpliktende og fortrolig med Gud (jfr. Salme 25,14) – og kjent at det gir glede og nytt mot og nye krefter.
Jeg vet med meg selv at det er kamper i livet jeg ikke ville stått i, men flyktet fra, om det ikke var for troen på Jesus. Det er veier tilbake til min neste, som jeg ikke hadde gått, hvis ikke jeg hadde fått mot og veiledning av Jesus og Bibelens Gud.
NATTVERDEN
Vi skal om et øyeblikk finne sammen i et helt spesielt fellesskap. Det er Jesus selv som inviterer.
Konfirmanter! – vi hadde om nattverden i siste timen. Vi snakket om hvem de er, de som satt til bords med ham den siste kvelden Jesus var sammen med disiplene. De var menn som trodde godt om seg selv. Men alle feiget ut når frykten tok tak. Jesus så det komme, men satt like fullt til bords med dem og gav dem løfte om vennskap og plass ved bordet i Guds fremtid. Alle flyktet og Jesus gikk den siste mila mutters alene. Det han gjorde, det var for dem og for alle. Han gjorde det alene, for at vi ikke lenger skal bygge på noe i vår egen vilje og menneskelige makt, men bare på Jesus og Guds nåde.
JEG SKAMMER MEG IKKE ...
Jeg skammer meg ikke over evangeliet, sier Paulus (Rom.1,16f) – det er en Guds kraft – til frelse – for hver den som tror, – tilgjengelig for alle!
Skam deg ikke for at du er troende.
La oss holde fast som en skatt – en verdifull og umistelig skatt – at det er frelse i troen på Jesus, og at troen gjør godt for deg og meg, at vi i den finner hvile for sjelen og håp for fremtiden, Guds og vår.
Og la oss prøve oss selv og fellesskapet vårt på denne kjerne-verdien – at det er sunt, dette vi har sammen i troen på Jesus. Og spørre videre, spørre oss selv og hverandre:
- Blir mennesker tatt imot med åpenhet i våre fellesskap?
- Finner mennesker trygge rom i våre fellesskap? (liten og stor, ung og gammel, uansett legning, kjønn, situasjon i livet).
- Er det trygt å tre frem med livet sitt sånn som det er? (også med skrammer og sår).
- Finner folk vennskap og ekte fellesskap her?
- Er det trygt å stille spørsmål til troen, forkynnelsen og fellesskapet her?
[1] Bergens Tidende (2006):
https://www.bt.no/btmeninger/kronikk/i/oK4zj/religioesitet-og-psykisk-helse