Kirken har en lang historie med nedturer og oppturer. Kirken er stadig levende og aktuell - og du og jeg kalles til å delta - fylt av Kristi Ånd som kom og som stadig virker.
Vi feirer ikke pinse som et historisk minne, bare. Ikke bare for å minne hverandre om hva som skjedde den gangen
- da er det ikke pinse vi feirer!
Vi feirer pinse og «holder pinse» …
- ved å minne Jesus på hva han har sagt: at han skulle sende sin Ånd,
- og så ta imot hans oppdrag – her, på vårt sted, i vår tid.
- og vente at han fyller oss med sin Ånd og kjærlighet og kraft til å være kristne i vår tid.
Første lesning: 1.Mos.5,1-5 I begynnelsen
Andre lesning: Apg.2,1-11 Pinseunderet
Evangeliet: Joh.14,15-21
«Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. Og jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve. Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere.
Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.»
PINSEN FORTSETTER
Pinsepreken av Rolf Erik Hanisch 21.mai 2021
I tre år har de gått sammen med ham.
Det var han som samlet dem.
Han var hjertet i fellesskapet deres.
Nå skal han forlate dem, sier han.
Vi er i avskjedstalen i Johannes-evangeliet.
Det er spennende lesning – om vi bare tar oss tid til å være i den og kjenne på det som sies og skjer der.
- Lytte etter hva som ligger Jesus på hjertet når han skal ta avskjed, kjenne den inderlige kjærligheten i alt han sier, behovet hans for å trøste og styrke dem.
- Oppfatte forvirringen hos disiplene, uroen som brer seg og ligger under gjennom samtalen, uvisshet blandet med frykt og sorg,
Han sier at de ikke skal la hjertet bli grepet av angst (14,1).
Er det rart de blir urolige?
Og spørsmålene trenger seg på:
- Hvor skal du hen, Jesus?
- Vi vet ikke hvor du går hen – hvordan kan vi da vite veien?
- Vis oss Far, i det minste. De trenger Far, trenger å kjenne den himmelske Far som Jesus kjenner.
Og Jesus svarer: Jeg etterlater der ikke som foreldreløse, jeg kommer til dere.
Kristi himmelfart kom. Og han ble borte for dem.
Det er en truende situasjon
Når den sentrale personen i fellesskapet blir borte, kan lett hele fellesskapet gå i oppløsning.
Og når han som har vært deres alt, han som de har fulgt i tykt og tynt, nå glimrer med sitt fravær, sitter de tilbake utlevert til verden og til hverandre.
Men før han forlater dem overøser han dem med løfter:
- Far skal gi dere en annen talsmann, sannhetens Ånd.
- Han skal være hos dere for alltid:
- Han blir hos dere og skal være i dere.
- Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn.
- Jeg kommer til dere.
Ser du: Han etterlater dem ikke bar i uro. Han etterlater dem i forventning!
Så kommer pinsedagen (Apgj.2) - og de blir underfullt berørt.
Og i stedet for uro og fravær fylles deres fellesskap med kraft,
og mennesker rammes av ordet om Jesus,
og mange trekkes mot dette forunderlige og vidunderlige som skjer i Jerusalem den dagen.
Et nytt fellesskap oppstår: Kirken!
Og i det nye fellesskapet samles de fremdeles om Jesus og minner hverandre om alt det han sa mens han var sammen med dem, minner de hverandre om alt det han sa mens han var sammen med dem. Også dette fra den siste kvelden, i vår tekst:
«Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.»
Så er altså ingenting slutt. Det Kommer mer!
Mot slutten av avskjedstalene sier han: «Ennå har jeg mye å si dere.»
Og dette er så spennende. I dette nye fellesskapet om Jesus, legger han ned en ny forventning. Og denne forventingen må vi vende tilbake til og vinne tilbake.
I vår lutherske tradisjon dyrker vi «Skriften alene» som norm for troen og Jesus er Guds endegyldige ord til verden.
Men har vi så kommet i skade for å lukke Gud og Jesus inne mellom Bibelens to permer? Hvor blir det av vår personlige erfaring med Gud?
JA: Jesus er Guds endegyldige ord til verden! – men ikke slik å forstå at han ikke har mer å si og mer å vise og mer å ville mellom menneskene og med oss …
Og nye vekkelser har trengt seg frem: Pinsevekkelsen, «Jesusvekkelsen» ...
Og mennesker har på nytt kjent ordene hans brenne i hjertet og hørt ham tale direkte til deres liv.
Dette er da spennende, er det ikke?
Jesus, den oppstandne som sitter ved Fars høyre, er samtidig hos oss med sin Ånd, han kommer til oss og han vil oss noe. Vil noe med deg og meg og oss. Det bringer en helt ny forventning inn i livet, gjør det ikke? Og legger en lengsel i hjertene og bønn på leppene:
- Hva vil du i vår tid, Jesus?
- Hva vil du med meg i dag, Jesus?
- Hva vil du med oss på vårt sted?
- Gode Herre Jesus, gjør oss til redskap for Deg og gjør vår menighet til bolig for din Ånd!
MER ENN ET MINNE
Dere: VI feirer ikke pinse som et historisk minne, bare. Ikke bare for å minne hverandre om hva som skjedde den gangen - da er det ikke pinse vi feirer!
Vi feirer pinse og «holder pinse» …
- ved å minne Jesus på hva han har sagt: at han skulle sende sin Ånd,
- og så ta imot hans oppdrag – her, på vårt sted, i vår tid.
- og vente at han fyller oss med sin Ånd og kjærlighet og kraft til å være kristne i vår tid.
Pinsen fortsetter når vi tror Jesus på hans ord og løfte: at der vi er samlet i hans navn, om så bare to eller tre, der er han selv midt iblant oss.
Og i dette fellesskapet fortsetter han å tale til hjertene, ved Den hellige Ånd, vår Talsmann, og «han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.» (14,26).
Å feire pinse, det gjør vi når vi åpner oss for dette underet, at Jesus lever og kommer til oss med sin Ånd og er hos oss i alt som skjer med sin kraft.
Å holde pinse, det gjør vi når vi lever dag for dag med forventning om at han er i den og skal gi seg til kjenne også for oss, når vi følger ham.
Slik han lovet det den gangen, og løfter det frem for oss i dag:
«Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.» (14,21)