Det skjer noe der Jesus kommer. Og nå kommer han over tempelplassen. Disiplene er med ham. Og mange andre. Ryktet har gått foran ham og merkelige ting skjer der han går frem.
Og sånn som han kan tale til mennesker. Og han taler med myndighet. Ikke som deres skriftlærde og fariseerne, de som veier for og mot og frem og tilbake og trekker opp linjer og streker så folk skal vite om de er innenfor eller utenfor.
Jesus taler til hjertene, og mennesker trekkes mot ham, små og store.
Det er barn der på tempelplassen. Barn liker å være der det skjer. Lekende og lystige til stede. Jesus har sans for barna, vet vi – og de har sans for ham! Jeg ser dem for meg – hvordan de svermer rundt Jesus og disiplene. Aner også barna at han representerer noe annerledes og spennende, og at noe uhørt er på gang?
Tempelplassen – der er det et gjennomprøvet system som legger til rette for gudsdyrkelsen med de rette offer og for veksling til rette myntsorten. Du kunne ikke kjøpe offergaver eller gi gaver til templet med hvilken som helst mynt, med keiserens bilde eller hva det nå var for mynt som de kom med fra fjern og nær …
Når Jesus ser all denne handel og kommers på helligstedet, blir han sint og begynner å velte bord og benker så duer flyr og duehandlere og pengevekslere flykter til alle kanter.
De religiøse lederne blir opprørte og konfronterer ham:
- Med hvilken myndighet gjør du dette? spør de ham.
Men han svarer med ord fra deres egne hellige skrifter:
- Mitt hus skal være et bønnens hus, - for alle folkeslag, tilføyer
Markusevangeliet og fullfører sitatet fra Jesaja-boka.
«Mitt hus,» sier han og mener visst Gud og seg selv på samme tid.
Og som om ikke dette er nok:
Blinde og lamme, som pleide henge der dag ut og dag inn, utlevert til å tigge for det daglige brødet, de søker til ham. De var dømt utenfor av de religiøse reglene. Men Han helbredet dem og reiste dem opp så de fritt kunne tre inn i helligdommen og ta del i gudsfolkets fellesskap.
Og presteskapet opprøres, - både av denne krenkelsen av helligstedet og av den religiøse orden. Og de irriteres over helbredelsene og alt oppstusset og føler autoriteten sin truet.
Og de legger hodene i bløt for å få ham bort.
Men barna synger og roper i helligdommen: Hosianna, Davids sønn!
De religiøse lederne finner det formastelig og opprørende og konfronterer ham igjen:
- Hører du hva de sier?
- Hvem tror de at du er?
- Og tar du ikke avstand fra det?
Men Jesus fryder seg – og viser igjen til Skriftene og sier:
- Har dere aldri lest: «Fra småbarns og spedbarns munn har du latt lovsang lyde!» (salme 8,3)
Og uten å si det, har han likevel sagt det:
- Ja, jeg er Han som skal komme!
Tre ganger sier han det her:
- Helligdommen, den er Guds og min, sier han, og sier i det samme:
Jeg er Han, den som skal komme.
- Helbredelsene: Han reiser opp mennesker og sier med dette igjen:
Jeg er Han.
- Hosiannaropet: Han tar det til seg, og sier i det samme:
Ja, jeg er Han som skal komme! - Og om ikke barna ropte, «skal steinene
rope», sier han (Luk.19,40).
…
Hva er det som skjer der han kommer, der han inntar rommet?
Den gangen og i dag og over alt der han inntar våre rom og fellesskap …
Jo:
- At hindringer og gjerder rives, at rommet åpnes opp så mennesker fritt kan tre frem for Gud!
- At mennesker blir møtt, tatt imot, omsluttet og reist opp!
- Og at lovsang lyder fra mange munner.
Å VÆRE KIRKE I VÅR TID
I år har vi markert 1000 år med kristendom i Norge.
I to tusen år har denne stemmen fra himmelen fått tale liv til menneskeheten.
I 20 år har dette helligstedet stått her og gitt rom for mennesker.
Hva skal menigheten være de neste 20 årene?
Hva er det å være kirke i vår tid?
Hva er det dette fellesskapet omkring Jesus skal kjennes på?
Er det ikke fremdeles dette:
- At hindringer og gjerder rives, at rommet åpnes opp så mennesker fritt kan tre frem som den de er, fritt kan tre frem for Gud med alt sitt liv!
- At mennesker blir møtt, tatt imot, omsluttet og reist opp!
- Og at takk og lovsang lyder.
Og hvis ikke dette skjer, da er Han kanskje ikke her?
Så fri oss fra å bli dette andre:
- En menighet og mennesker som stenger
- Et fellesskap som trykker ned
- Som får munner til å lukke seg og menneskebarna til å tie.
For om ikke barna våre får være seg selv her, går de andre steder.
Om ikke menneskene får være ærlige om livet her, lærer de bare å forstille seg og trekker seg unna.
Om ikke de blir holdt om av troens folk, tror de ikke på kjærligheten vi snakker om og heller ikke på den Gud vi bekjenner.
Om ikke de kjenner igjen Jesu stemme og den guddommelige barmhjertigheten i våre ord til hverandre, så lytter de heller til andre røster og sine egne indre stemmer, som ofte er ubarmhjertige og dømmer hardest og i verste fall lar mennesket fortvile.
IBELIN
Jeg så en vakker film. Den rørte meg.
Ibelin, heter den. Om en gamer. Mats Steen, het han. Han levde med en sykdomstilstand som langsomt frarøvet ham muskelmasse, funksjoner og etter hvert livet.
Han finner glede i gamingen. Det blir hans tilfluktssted, hans «sanctuary».
Der beveger han seg uhindret inn i det virtuelle rommet gjennom sin avatar – Ibelin – spillfiguren hans. Og gjennom avataren samhandler han og snakker med andre lys levende mennesker gjennom deres avatarer.
Men han holder seg selv tilbake, lar ikke de andre vite at den virkelige gutten bak avataren Ibelin er bundet til en rullestol og vet ikke hvor lenge han får å leve. Så han trekker seg tilbake fra de andre.
Så får han spørsmålet:
- Hva er du redd for?
Han er redd for å dø. Men mer:
- Jeg er redd for at jeg ikke betyr noe.
- I can’t go on and die without having mattered to anyone.
- Jeg kan ikke gå bort å dø uten å ha betydd noe for noen.
Han så det ikke selv og kunne ikke si det til seg selv.
De andre måtte vise ham det: At han virkelig betydde mye og hadde gjort en forskjell for mange.
Er det kan hende en skjult frykt i mange, uansett førlighet? - frykten for at vi aldri egentlig gjorde en forskjell for noen. Det er medmennesker rundt oss som tenker at det er det samme for verden om jeg lever eller dør. Noen ringer Kirkens SOS eller Mental helse eller snakker i alle fall med noen i tide.
Du og jeg og alle menneskebarn trenger at noen sier det til oss og lar deg kjenne at det er sant: - ikke bare at du er god nok som du er. Men at det er godt for noen at du er her.
Tenk om kirken var et sånt sted på alle steder der Kirken finnes.
Der et menneske omsluttes utenfra,
kan det reises opp innenfra.
Kan hende dette er kraften i Kirkens liv i tiden vi går inn i:
At den åpner det rommet
der du kan komme med alt du er,
får mot til å tre frem
og blir omsluttet utenfra
og blir reist opp innenfra,
finner din plass
og får kjenne at det er godt for noen at nettopp du er til.
Kjenner det dypt i sjela di at det er godt for Gud og mennesker at du finnes.
Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at det er Jesus sitt første ord til hver eneste en:
Det er godt at du finnes!
Eller med ord fra profeten Sefanja:
«Herren din Gud er hos deg,
en helt som frelser.
Han fryder og gleder seg over deg
og viser deg på ny sin kjærlighet.
Han jubler over deg med fryd.» (Sef.3,17)
Er det rart at lovsang lyder der Han kommer og inntar rommet?
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet! Amen