Imens får vi be om at Mjuklia må klare krisen og fortsatt kan være et redskap for Gud i misjonens tjeneste når dette er over. Vi som er her i denne tida, prøver å ta godt vare på stedet, gjennom dugnad og bønn.
På Mjuklidagen i år skulle Leiv Elvestad vært taler. (Tidl. rektor på KVT og mangeårig leirleder på Mjuklia.)
Nå lar vi ham i stedet dele noen av tankene sine her på Rennebukirkenes hjemmeside.
ALL
Frykt verken for det som nå er eller det som kommer
Tekst: Leiv Elvestad
I kirkens kalender er det fremdeles påsketid, der vi minnes han som ropte ut:
Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?
Det er godt å vite at vi har en bror ved Guds side, som ble menneske og delte våre kår,
og som selv opplevde gudsforlatthetens mørke.
Jesus lover oss ikke et liv uten motgang, men et liv i hans kjærlighet. Slik skriver Paulus (Romerne 8):
Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.
Et liv i Kristi kjærlighet.
Et sant liv, som ikke fornekter livets realiteter.
Som tar det alvorlige på alvor, men som samtidig alltid gleder seg.
Vi mennesker trenger hverandres hjelp for å leve slik.
Det trenger ikke nødvendigvis å være mennesker som selv har en trygg gudstro.
Selv finner jeg slik hjelp i ei vise av Evert Taube, som jeg presenterer nedenfor.
‘Og hvem har sagt deg at du kom til verden for å få solskinn og lykke på ferden?’
Dette skulle være tittelen på et innslag jeg skulle ha på Mjuklia-stevnet 10. mai. Mange kjenner nok igjen ordene fra Evert Taube sin sorgmuntre vise “Så lenge skuta kan gå”. Jeg tenkte at vi gjennom bilder, bibeltekster, dikt, sang og musikk skulle undre oss over livets mange kontraster. Livet er et usikkert prosjekt. Det eneste vi alle med sikkerhet vet om fremtiden, er at livet her engang tar slutt. Men midt i alt det usikre har vi så mye å glede oss over.
Det ble ikke noe Mjuklia-stevne i år. Hvem kunne forestilt seg at tilværelsen plutselig skulle forandre seg så totalt for så mange på så kort tid?
En ganske så radikal voksenopplæring for oss som har erfart at planene våre høyst sannsynlig kommer til å bli virkelighet, selv om de ligger måneder og år frem i tid. Evert Taube minner oss om ikke å ta framtida som en selvfølge: Hvem har sagt deg at du skal ha hørsel og syn, og at livet skal holde hva det lover?
Det er mange dypt alvorlige - nesten litt dystre - formuleringer i denne sangen. Men den følelsen vi får når vi synger den eller hører den, er slett ikke dysterhet. Tvert imot fyller den oss med livsglede og livsmot.
I så måte var han helt på linje med apostelen Paulus, som skrev til Korinterne: “Vi sørger, men er alltid glade!” For: Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd?
Så lenge skuta kan gå, så lenge hjertet kan slå,
så lenge solen den glitrer på bølgene blå,
så ta imot her og nå, for neste dag kan bli grå,
og det finns mange som aldri et lysglimt kan få.
Og hvem har sagt deg at du kom til verden
for å få solskinn og lykke på ferden?
At du til sjøs og til lands skal gå i stjernenes glans,
og ta et kyss eller to, i en yrende dans?
Ja, hvem har sagt deg at du skal ha hørsel og syn,
og at livet skal holde hva det lover?
Og hvem har sagt at det beste som står på meny’n,
skal bli ditt til seilasen er over?
Evert Taube