De enkelte leddene må tilpasses den gudstjenestlige karakteren. Fiolett er den liturgiske fargen, men det er vanlig å bruke mye hvitt, både hvite blomster og hvit kiste. Andre farger kan også brukes.
Gangen i seremonien
Gravferda innledes med preludium (inngangsmusikk), salme, noen innledende ord og en bønn.
Deretter følger minnedelen av gravferda. Presten eller en representant for familien holder minnetalen. I begge tilfelle er det naturleg å kombinere informasjonen om den avdøde med fortellinger om hva den avdøde har betydd for de som stod han/henne nær. Etter minneorda er det også anledning for andre korte hilsninger, opplesing, kranspålegging, pålegging av roser og lystenning. I Skaun er det også vanlig at presten leser alle sløyfene på kranser og bårebuketter som står rundt kista.
Etter minneorda er det gjerne et sang- eller musikkinnslag.
Deretter føler skriftlesningen og andakt. Presten leser tekster fra Bibelen og holder en andakt. Mellom lesningen og andakten synges det en salme. Andakten avsluttes med en bønn før alle ber Herrens bønn sammen.
Før postludiet (utgangsmusikken) kan det være et musikkinnslag eller en salme. Under postludiet er det utbæring av kista. Det er vanlig at 6 representanter for den nærmeste familien eller venner av avdøde er med og bærer kista.
Ved kistegravferd bæres kista ut til grava. Handlingen ute ved grava innledes med salmesang, skriftlesing og bønn. Deretter blir kista senka av bærerne. I Skaun brukes det tau til å senke kista. Når kista er senka tar presten igjen over og foretar jordpåkastinga. Det hele avsluttes med et ord fra Bibelen, velsignelsen og at alle synger en salme.
Ved bisettelse for kremasjon skjer jordpåkastinga inne i kirka før handlingen avsluttes med skriftlesning, velsigenslen og salme. Etterpå bæres kirka ut til bårebilen.
Retning for sorgen
For en reell følelsesmessig avskjed med den døde er gravferdshandlinga viktig. Gravferda gir sørgetiden en god start og kan gi sorgen en retning som kan omdanne sorgen til en ressurs i livet til den enkelte.
Minneord, kransepålegging, lystenning, skriftlesing og bønner gir de som er med, anledning til å markere gravferda som en viktig hendelse i familien og venne- og nabokretsen.