Altertavle og annet inventar var flyttet over til nykirken. Vel var noe avglan­set og brøstfeldig, men likevel kjent og kjært. Januarkulden i den uoppvarmede kir­ke var ikke så følbar. Et glødende varmebekken, blafrende flammer fra de mange lys som ga gjenglans i alter­sølv og funklet i forgylling, ga illusjon av varme.

Den geistlige prosesjon ledet av sok­nepresten til Stange, Herr Thomas Aurelius Boesen, skred fram mot alte­ret med lysglitter i kors og praktfulle messeklær. Kirkens navn var Tabor, - navnet som noen år senere ble festet på tavlen over hovedinngangen.

Tabor er navnet på fjellet der Jesus ifølge tradisjonen ble forklaret for sine disipler. Tabor - der Peter spontant utbrøt: «Herre, det er godt at vi er her.» 

Selv i dag har vi den  forvissning og håp om at Ottestad kirke av 1731 fort­satt må ta være:

Tabor - Menighetens forklareisens berg.

Ottestad kirke av 1731

De nye kirkeeierne hadde overtatt en forfallen kirke på en uhensiktsmessig tomt.

Det ble besluttet å bygge ny kirke på den nåværende plass. Modell for kir­kehuset er Christiania kirke «Vår Frelsers Kirke». I mindre format og i tømmer skulle nykirken bli et prektig og hensiktsmessig gudshus.

Med dugnad fra almuen begynte opp­laftingen i juni 1730 og var ferdig i september samme år. Spontaket ble også lagt før vintersnøen falt. Innred­ningen var ikke helt ferdig før utpå vårparten i innvielsesåret.

Et så stort tømmerhus måtte få tid til å sette seg, og man ventet i hele 30 år med å bordkle bygningen.

Over inngangen har kirken en støpul der kirkens to klokker henger. Ottestad kirke var, som andre kirker, uoppvarmet. Kirkeregnskapet taler riktignok om varmebekken og sag. Men kaldt var det nok vinterstid. Res. kap. Gedde forteller om stivfrosne fin­gre og vin som kraver i kalken. Kalot­ten på hodet var en nødvendighet. Først i I 870-årene kom ovner. Et bilde fra de år viser røktuter ut gjennom veggene. Et brannsyn i dag ville neppe ha godkjent ordningen.

De byggetekniske arbeider har senere vesentlig beslått av vedlikehold og re­staurering. Omkring 1960 ble en om­fattende restaurering av kirkehuset innvendig og av dets inventar foretatt ledet av Menighetsrådet - formann Bjarne Sund.

Det koselige, men ordinære indre pa­nel ble fjernet, og 1700-tallets tømmervegger kom til syne. Arbeidet ble utført av Håkon Holen, Ame Hansen, Petter Bekken og Erik Løvbakke. Kirken hadde opprinnelig lukkede stoler. Disse er senere blitt fjernet, og benker kom i stedet. Ved restaure­ringen i 1961 fikk kirken nye benker med dører ut til midtgangen. Benker o.a. interiørarbeide ble utført av Oluf og Knut Furulund.

Mange familier eide eller leide sine fa­ste kirkestoler . Regnskapet forteller om inntekter av slike «chor» . Dette er jo forlengst opphørt, men fremdeles kan en høre stolplassene bakerst be­nevnt som Ottestadkoret og Hverva­koret.

Malerarbeidet utførte Magnus Dahl og Sigv. Nyhus. Elektrisk installasjon utførte Stange E.v.'s Arne Nord­strand og Jan Hagen. Glassarbeidene var ved Ole Mælum. De tre lysekrone­ne er levert fra Høvik verk. Den mid­terste er gave fra Marie Andresens le­gat. Arkitekt Ola Øgard Svendsen og fargekonsulent Finn Krafft, begge fra Riksantikvariatet, ledet rest.arbeidet. I kirken er innredet et rom i kjelleren der man kan oppholde seg i forbindel­se med barnedåp. Rommet er også et velegnet og vakkert møterom med knyttet veggteppe og tre relieffer med bibelske motiv skåret av Anders Har­boe Ree. Relieffene er gitt av Andrea Glærum.

Kirkegården er utvidet og beplantet flere ganger, senest i 1980.

Til 250-års jubileet fremtrer kirken nymalt og ellers utmerket vedlikeholdt og restaurert med omhu og forståelse.

Nykirke i nødsår.

Så sto da kirken innviet og i funksjon i 1731. Kirken i høytid, helg og hverdag. De små ble brakt til dåp. Konfirma­sjonen ble innført få år etter innviel­sen. De som skulle stifte nye hjem, ble viet og velsignet.

Men det var en kirkeferd som økte raskt i antall. Kisten på vogn eller sle­de med de sørgende, få eller mange, som fulgte den døde til hvilen i viet jord.

Menigheten som hadde fylt nykirken i 1731, fikk alt i det nærmeste ti-år noen av de verste uår og nødsår som nor­geshistorien vet å berette om, inn over seg.

Sult og savn, fattigdom og død ble da­genes harde realitet. Men i nød og død - kirken var å ty til.

Etter sokneprest Boesens innberet­ning ble det i ett av nødsårene født bare 70, - mens det døde 370. Kammerherre og fogd Robsahm på Nord- Vie forteller at det på en dag var 25 «omløbende betlere» innom gar­den. Tiggere fra andre distrikter kom også. Det ble bygdevekterens oppgave å få dem til å dra videre.

At bygdevekteren i Ottestad var i funksjon, fremgår av at kirkekassen yter penger til å såle hans støvler. Ved auksjon i Nordsveen kjøper kirken brukte klær til vekteren.

Dårene avspeiler seg også på annen måte i kirkeregnskapet der det står at kirkens inntekt «ved udpantning ei var at bekomme, dels for armod og fattig­dom, dels for at flere angives at være Døde.»

Tidene var vanskelige på mange må­ter. Utstrakt brennevinsbrenning og drikk skapte problemer, ikke bare i hjemmene, men også i kirken. Biskop Deichman, kirkeselgeren, be­skriver forholdene: «en del kommer drukne udi kirken og med stim og ulyd der undertiden udgyder hvad de for­meget har taget inn.»

I en nå bortkommet gradual står en forordning som lar oss ane hvorledes forholdene kunne være:

«All utugt af drukne folk med spille­menn , mat og drikke i kirken och andet mere sådant, bør under høyeste straff aldeles at være forbuden och aflagt.» Men man kom igjennom, - på den ene måten-eller på den andre.

Ett så man i alle fall:

Den nye kirke var et festepunkt i tunge dager.

100-års-kirkens endeligt.

Etter at det man fant bevaringsverdig i 100-års-kirken, var blitt overført til nykirken i 1730, ble gammelkirken stående øde og forlatt.

N oen «fattige og ugudelige personer» begikk hærverk på huset både innven­dig og utvendig.

Derfor fant man det best å selge og rive kirkehuset i 1732.

Ottestad kirke og menighet ble lenge betjent fra Stange hovedkirke. Sokne­presten og hans personellkapellan tje­nestegjorde vekselvis ved kirken. Et­ter Thomas Boesens død 1753, ble Ottestad res. kap. opprettet. Boesens pers. kap. fra 1747

1. Peder Brock ble den første res. kap. fra 1754 til sin død 1773. Store Lundegård ble kapellanbo­lig, og Broch bygde den nåværen­de hovedbygning i 1763.
2. Christen Quislin Hammer 177~ 1781.
3. Niels Juul 1781-1793.
4. Jens Christian Kjønig 1793--1823. På gr.a. prestemangel var res. kap. nedlagt i tre år etter Kiønig og forble ubesatt til 1835.
5. Gabriel Smith Faye 1835-1845.
6. August Theodor Bull 1845-1861. Sokneprest i Stange 1861-79.
7. Christian August Hansen 1861- 67.
8. Wilhelm Julius Kleist Gedde 1867-72. Sokneprest i Romedal.
9. Arnoldus Marius Hille 1872-76. Biskop.
10. Johan Ole Herman Jensen 1877- 80. Sokneprest i Stange
11. Adolf Jørgen Fog. 1880-82.
12. Marius Erasmus Dietrichson 1882-97.
13. Gabriel Laurentius Winsnes 1898-1912. Sokneprest i Stange.
14. Niels Kiær 1912-35.
15. Alf Hauge 1935-49.
16. Hans Kristen Raustøl 195~65. Sokneprest i Stange.
17. Olaf Reidar Schøien 1965-71.
18. Per Jan Henriksen 1972-79
19. Ole Elias Holch 1979-
20. Kjell Nyhus
21. Hogne Midgard   --> 2016
22. Svein Andreas Lillejord 2016 --

I sakristiet henger fotografier av nr: 6-12-13- 14- 15-16-17.