Prekentekst: Johannes 1,1-14 :
«I opphavet var ordet, Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.
Han var i opphavet hos Gud. Alt vart til ved han, og utan han vart ikkje noko til.
Det sanne lyset, som lyser for kvart menneske, kom no til verda.
Lyset skin i mørkret, og mørkret har ikkje overvunne det.»
(Utdrag frå teksten)
TEMA: Lyset skin i mørkret
I går var det julaften, og vi hørte juleevangeliet slik evangelisten Lukas forteller det. Det er kjente skikkelser og alt foregår på bakkenivå. I Betlehem, med levende mennesker og en fortellingslinje. Lukas har «froskeperspektivet». Det nære.
Første juledag trekkes de lange linjene opp.
Nå er det evangelisten Johannes som gir oss fugleperspektivet over det som hender i jula. Det store overblikket.
Det som skjer i stallen i Betlehem. Det lille barnet i krybben. Englenes sang på marken og vismennenes gaver, - alt dette har kosmiske dimensjoner. Evangelisten Johannes zoomer ut fra det lille punktet i universet, stallen i Betlehem, og ser det som skjer i et mye større perspektiv.
Evangelisten Johannes trekker en linje fra barnet i krybben til verdens skapelse. Fordi det også nå skapes noe nytt, slik det ble skapt noe nytt den gangen verden ble til. Men ikke bare derfor.
Linjen er ikke bare for å sammenligne og si, at på samme måte som verden ble til ved et skaperord, slik kom Jesus inn i verden ved et skaperord. Nei. Det skaperordet og den visdommen som skapte verden. Som satte det hele i gang, - det er Ordet og den visdommen er Jesus. Han er fra evighet. Det sanne lyset som skilte lyset fra mørket i den første skapelsen, - det lyset skinner på nytt i verden og skal lyse opp i våre hjerter.
Det er ikke lett å være konkret om dette, - men det er fordi det er større enn vi klarer å forklare med ord.
La meg ta et sprang inn i vår tid og til høsten 2020.
Årets Nobelpris i fysikk gikk til tre forskere som har forsket på svarte hull. Og la meg med en gang si, realfag er ikke min sterke side, så det jeg sier er basert på det lille jeg har lest og forhåpentligvis forstått.
De har studert kompakte og supermassive objekter. De har jobbet med hvordan svarte hull kan dannes, og vist at det i de svarte hullene er så sterke gravitasjonskrefter at selv ikke lys kan slippe unna hullet.
Man vet enda ikke noe om hva som befinner seg inni de sorte hullene og hvordan de er bygd opp, men teorien er at masser tilsvarende flere stjerner/planeter er samlet i disse hullene.
Jeg skjønner ikke så mye av dette, men det interessante er altså at man hele tiden forsøker å finne ut hvordan verden, kosmos, ja alt er blitt til, og hele tiden kommer man til et punkt da man ikke vet mer eller må anta.
Det som fanger min oppmerksomhet, som teolog, er at fysikerne hevder at all masse og all energi fra hele vår klode kan samles i en liten kule på størrelse med en klinkekule. Og det er spennende at de snakker så mye om lys, mørke og masse som grunnleggende størrelser.
Bibelen er ingen fysikkbok og moderne kvantefysikk eller kunnskap om sorte hull finner vi ikke i Bibelen, - men Bibelen snakker også om at alt henger sammen, og at alt har sitt utspring fra det samme Ordet. Det omtales som Guds skaperord. Visdommen. Lyset.
Bibelen snakker hele tiden om at lyset fortrenger mørket og skaper liv.
I vår tid kan vi stadig vekk oppleve, både på det individuelle plan og som kirkesamfunn, at troen blir latterliggjort. At det å tro på en Skaper, en vilje bak alt liv, og at denne Skaper ønsker fellesskap med sin skapning, - ja det er naivt og ren fantasitenkning.
Men de samme personene som kommer med disse påstandene har ikke problemer med å akseptere teorier om sorte hull. Ja å godta modeller, som til forveksling ligner ganske mye på Bibelens bilder og språk, men selvsagt i vitenskapens språk og ramme.
For det er jo ganske ufattelig at all masse og energi fra en klode som vår skal kunne komprimeres og samles i ei lita kule. Det er jo virkelig et mirakel. Og at det finnes et mørke som har evnen i seg til å sluke alt lys, - ja det høres skremmende ut, - men dette er det altså fysikerne som sier. Jeg bestrider ikke forskernes oppdagelser, - men som teolog styrker det min undring og gjør at troens rom utvides.
At det går an.
Det er ufattelig, ut over min fatte-evne.
La oss nå gå tilbake til Bibelen igjen og til dagen i dag, første juledag.
Fra nå av blir alt forandret!
I går feiret vi julaften, - Jesu fødsel.
I dag blir vi minnet på at det som skjedde julaften er det punktet i vår historie der alt på nytt samles i ett lite punkt for deretter aldri å bli det samme igjen.
Det er et før og etter stallen og krybben:
Det er et før og etter korset og den tomme graven.
Det er et fokuspunkt.
Alt er komprimert og samlet i dette ene punktet.
Alt lys, alt liv.
Gud vinner sin skapning tilbake ved å beseire mørkets og dødens makt, og det skjer i Jesus Kristus. Han som er Guds visdom og skaperord. Han som er fra evighet av, og som er kommet oss så nær at han er blitt vår bror.
Så stor at hans lys fyller hele kosmos, - men samtidig så liten og nær at hans lys kan ta bolig i både ditt og mitt hjerte.
I mange generasjoner var det første juledag som hadde rangen blant høytidsdagene i julen, for det er på denne dagen at de store linjene tegnes og julefortellingen løftes opp og gis kosmiske dimensjoner.
De tre som fikk Nobelprisen i fysikk forsker på svarte hull og erkjenner at selv om de har teorier om hvordan de sorte hullene har blitt til, så sier de altså at de ikke vet hva som er inni dem eller hvordan de er bygd opp. Men det er altså et mørke med en ufattelig tyngde og energi.
Johannes sier om Jesus:
Det sanne lyset, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.
Jesus sier om seg selv:
Jeg er det sanne lys. Jeg er liv.
Julens budskap handler om lyset. Om veien ut av mørket. Om håp og om liv. Om håp og fremtid nå i denne verden, i vår levetid, men også om en virkelighet bortenfor den tid og det rom vi kjenner. På andre siden av gravens sorte hull, - som vi vet så lite om.
Å tro på Jesus Kristus er kanskje dårskap, dumskap for verden, men for oss som tror er det liv og håp. Vi tror at lyset har seiret over mørket.
I Salme 139 i Det gamle Testamentet settes det ord på hvordan Gud har seiret over mørket:
«Og sier jeg: «La mørket dekke meg og lyset omkring meg bli til natt», så er ikke mørket mørkt for deg, og natten er lys som dagen, ja mørket er som lyset.
Det finnes en mørketid på vår nordlige halvkule, og vi er midt i den nå. Så opplever mennesker mørketid i ulike faser av livet, da alt ser mørkt ut og det kjennes som alt håp og lys suges inn i et sort hull. Da er det at evangeliet om lysets komme til verden møter oss.
Evangeliet er at lyset har kommet til verden, til oss, og at mørket aldri kan overvinne det.
Dét er godt nytt for alle mennesker til alle tider. Dét gir håp.
I julenattens mørke kom lyset til vår jord.
Det uendelige og uforklarlige tok en form vi kunne kjenne igjen, og livets lys fant veien inn i vår hjerter og fortrengte mørket.
La oss be:
«Og skulle natti dylja di store makt,
eg veit du fram vil fylgja som du har sagt.
Så tak då mine hender og før du meg
til ferdi heim seg vender, min Gud til deg!»
Til ære for F og S og DHÅ. Amen