Historien om norsk skole henger tett sammen med Den norske kirke. I 1736 ble konfirmasjonen innført, og i 1739 kom så lov om skoler på landet. Kristendom og lesing var de mest sentrale temaene i skolen – skolen skulle være et ledd i å forberede elevene til konfirmasjonen. De som var lærere i omgangsskolen, hadde ingen bestemt utdannelse, men gjennomgikk et kort kurs hos prosten før de ble tilsatt. Oftest var omgangsskolelæreren også kirkesanger (klokker). Kirkesangeren hadde som oppgave å være forsanger for menigheten under gudstjenesten.Loven om allmueskolen på landet av 1827 innebar en større satsing på skolen. Loven påbød at det skulle opprettes fast skole ved hovedkirken i hvert prestegjeld. I tillegg varslet loven at det i hvert bispedømme skulle opprettes lærerseminar som skulle gi utdannelse til en kombinertstilling som lærer ved fastskolen og kirkesanger ved hovedkirken.
Da Klæbu seminar ble opprettet i 1839, var sang, deriblant kirkesang, og salmodikonspill svært sentrale emner. Praksisen foregikk på Sletten øvingsskole, og ikke minst i Klæbu kirke, som var prestegjeldets hovedkirke. Seminaristene assisterte klokkeren under salmesangen hver søndag og på høytidsdagene. Seminaristenes to- eller flerstemte sang i Klæbu kirke vakte oppsikt langt ut over Klæbus grenser, og vitnet om den betydningen som sang- og musikkundervisningen hadde ved seminaret.
Livet ved seminaret og livet i kirka var på dette viset vevd sammen, og vegen mellom Seminarplassen og Klæbu kirke ble flittig tråkket.
Tekst: Møyfrid Hallset