Symbolikken med båt i kirken
Mange kirker i Norge har sitt eget kirkeskip hengende ned fra taket. Det har ikke Klæbu, men nå har vi lysbåt. Kystbefolkningen har ofte hatt et nært forhold til havet og farene ved å være ute på sjøen i all slags vær, og opp gjennom tidene har det blitt lagt mye kristen symbolikk om kirkeskipet.
Hovedrommet i kirken, der menigheten sitter, kalles ofte for kirkeskipet. Skipet er da et symbol på kirken. Det kristne livet handler om å være underveis mot himmelen og oppstandelsen. Skipet vil hjelpe oss over livets hav og mot den trygge havn der ankeret kan falle. Underveis er Jesus med oss, slik han også var med disiplene som ble overrasket av uvær ute på sjøen. Jesus stilte stormen. Han underviste folket fra en båt på Genesaretsjøen og han kom gående mot disiplene på vannet. Man kan tenke om kompasset om bord som Guds Ord, som hjelper menneskene til å navigere på havet. Vinden i seilet er ofte tenkt som Den hellige ånd som leder oss fremover i tro. Og ankeret kjenner vi igjen fra smykket «tro, håp og kjærlighet». Ankeret står da for håpet om det evige liv. Et annet symbol kan også være Noas Ark som et tilfluktskip hvor en kan finne vern.
SALME
1: Jeg er en seiler på livets hav,
på tidens skiftende bølge.
Den Herre Jesus meg kursen gav,
og denne kurs vil jeg følge.
Jeg stevner frem mot de lyse lande
med livsens trær på de skjønne strande,
hvor evig sol og sommer er.
2: Iblant jeg seiler for medvinds bør
i andres kjølvann og følge
som just lik meg denne reise gjør
hen over jordlivets bølge.
Og havet smiler, og solen skinner,
min dag så stille og blid henrinner,
mens vinden fyller alle seil.
3: Men ofte ensom i brott og brann
i uværsnetter jeg seiler,
da ingen kjenning jeg har av land,
og intet fyrtårn jeg peiler.
Men når jeg nær tror mitt skip begravet,
da kommer Jesus på bølgehavet,
om først i siste nattevakt.
4: Mitt skip er lite og havet stort,
det rommer tusene farer.
Men storm og bølge ei skyller bort
det skip som Herren bevarer.
For ennå skjer det som før det gjorde,
når Jesus selv kommer innen borde:
da legger havet seg igjen.
5: Når siste storm er engang ridd av,
og hjemmets kyster jeg skimter,
jeg ser i solglans et annet hav,
krystall som funkler og glimter.
Jeg skuer portenes perlerader
og hører englenes myriader
som hilser meg velkommen hjem.
6: La ankret falle! Jeg er i havn
i ly for brenningens vover!
Jeg kaster meg i min Frelsers favn,
han som har hjulpet meg over.
Og kjente, elskede stemmer kaller,
mens ankret sakte og stille faller
i evighetens lyse land.
Norsk salmebok nr. 862
T: H.A. Tandberg
M: Klaus Østby