Hans Kristian avskjedstale fra MR-leder Ivar 28.april 2019
Hans Kristian er glad i å plukke blåbær. Jeg ser han for meg en sensommerdag i ei glenne i skogen. Været er mindre viktig. Jeg mener selvfølgelig ikke at Hans Kristian ikke er opptatt av været, for all del, Hans Kristian er manisk opptatt av været. Og av værmeldingene. Men Hans Kristians blåbærplukking er ikke avhengig av været. Han har på seg en bleknet blå treningsdraktjakke med INDERØY skrevet med store hvite bokstaver på ryggen og han har glidelåsen trukket godt opp i halsen. Han plukker blåbær og han sier han tenker på ingenting.
Men det går jo ikke an, det vet vi jo alle, man tenker jo aldri på ingenting, noe tenker man jo alltid på. Men det Hans Kristian mener, er kanskje at når han plukker blåbær, så lar han seg tenke i stedet for å tenke, om dere skjønner hva jeg mener. Han hengir seg til tankens egen flukt, til det som «faller ham i hu», tilfeldigheter som tilfaller ham, slik unger kan la seg leike av leiken selv, en paratelisk eller ikke-målrettet virksomet, man lar den ene tanken ta den andre, se der var det et stort blåbær gitt, og kanskje jeg skal rusle bortover til tua der borte en tur, og så var det noe Silje sa i telefonen i går, jeg skulle forresten skaffet meg en tilhenger til hageavfallet, plena er så full av mose, og hvorfor er det så få svarttroster i år? Og det brevet vi fikk fra kirkevergen, hva gjør vi med det? Og barnebarnet, Inga, hun sa noe underlig sist vi var i Bergen, og været selvsagt, hvordan er det egentlig med været og med Rosenborg i år, og Natanael, hva var det egentlig med Natanael, han som kom til Jesus om natten? Kan det være en fortelling til trøst for noen etterlatte?
Det er slik jeg ser for meg Hans Kristian plukke blåbær (eller villbring), han plukker hengitt til tankens frie leik med seg selv, det er en leik der tiden går av seg selv uten at han merker at den går, og plutselig er han på sporet av noe.
Misforstå meg ikke: Hans Kristian er ikke ukjent med hardt arbeid, grundige studier, og han er slett ikke uten plan, tvert imot, han har forberedt seg, må vite, han har lest søndagens tekst grundig to uker i forkant, og sekundærlitteratur har han også studert, men han vet også at om han skal fange eller komme på sporet av det han vil si i kirken på søndag, eller i begravelsen til enkefru Hansen, så må han plukke blåbær, se litt på TVsporten eller kikke litt på været og på epletreet, hengi seg til tankenes flukt og komme på sporet. Slik dikterpresten Kaj Munk sitter og ser på fuglene utenfor vinduet i sin berømte langfredagspreken, slik følger også Hans Kristian nøye med på været og på fuglenes liv utenfor vinduet på arbeidsværelset i Jonny Peviks vei. Og slikt blir det prekener av! Solide, inspirerende og nytenkende prekener. Myndige ord. Ydmyke prekener. Ord som trøster og inspirerer. Her er den vanligvis så forutsigelige Hans Kristian på sitt mest uforutsigelige. Du er en gudbenådet forkynner, Hans Kristian. Jeg vet ikke helt om du har innsett det selv.
Det er ikke noe jåleri eller tull med Hans Kristian. Hans Kristian er 100 %. Misforstå meg ikke: det er masse tull med Hans Kristian. Men man skal ikke tulle med tullet. For dypt inne i han lurer det en menneskelig, livgivende og skapende depressiv tvil om meningen med det hele. Ingen dvask lykke der i gården, nei, og ikke loff, men grovbrød som han selv har eltet og knadd og stekt etter den samme oppskriften i år etter år. Trøsten og de overbevisende ordene skal både eltes, knas, leikes og lyttes fram.
Det er et ord som framfor karakteriserer Hans Kristian, og det er ordet «tro». Det er muligens en ikke særlig overraskende karakteristikk når vi har med en prest å gjøre. Men når det gjelder Hans Kristian, handler det vel så mye om at han er tro, som at han har tro. Hans Kristian er tro. Jeg kjenner ingen som er så tro som han. Han skal lese boka til ende uansett hvor kjedelig den er, for har man begynt, skal man fullføre, noe annet er helt utenkelig. Han skriver julekort til kamerater som ikke har svart eller for øvrig vist livstegn fra seg på 25 år. Og jevnt og trutt plukker han blåbær. Har man begynt med noe, så fortsetter man med det. Er man en venn, så fortsetter man å være en venn. Han går på fotballkamp og forlater aldri Lerkendal før dommeren har blåst. Av og til lurer jeg på, Hans Kristian, hvordan har du det med rutinene, egentlig? Jeg tror du elsker dem. Hviler i dem. Du er godt kjent med kjedsomheten også, og på sett og vis elsker du den også. Du vet den er en kilde til kreativitet og at den setter tankene dine fri.
Etter om lag 40 år som prest i Hasselvika, på Inderøya, i Ilen og til slutt her hjemme i Sverresborg og din fars Havstein kirke, går du nå av. Jeg tror den hans-kristian-en jeg har karakterisert i det foregående, har de beste forutsetninger til å få en lykkelig pensjonisttilværelse. Tenk på alle de blåbæra du kan plukke! Tenk på alle de tilfeldighetene som du nå kan la tilfalle deg. Tenk på alt det været du kan sitte og glane på! Kanskje du til og med kan prøve deg på en ny brødoppskrift?
Du vil selvsagt bli dypt savnet, du har vært en helt sentral person i arbeidsfellesskapet på Sverresborg. Du er 100 % til å stole på. Alle vi i Sverresborg har uendelig mye å takke deg for. Du er en dypt ansvarlig og hardtarbeidende drømmer, Hans Kristian, og det slike vi trenger. Nå håper vi selvsagt at vi ikke vil få noen grunn til å savne deg, men at vi stadig vekk vil møte deg i menighetssammenhenger framover. Du flytter jo ikke. Men den siste seip-solbu-presten går nå av i en presterekke som har strukket seg over flere ti-talls generasjoner.
Når jeg har tenkt på deg i det siste, har jeg tenkt på ordet autoritet. For merkelig nok har du en voldsom autoritet. Jeg har lurt på hvorfor denne blåbærplukkende drømmeren, denne stabukken og tullekoppen av en prest, denne anti-autoritære særingen, denne blandingen blåbær, grovbrød og akademia, av Knutsen og Ludvigsen og symfoniorkesteret, av stahet, latskap og pliktfølelse, hvorfor han har autoritet. Jeg tror det handler om at du ikke bryr deg om autoritet. Jeg tror knapt du har tenkt på det i det hele tatt. Eller kanskje du har skjønt at autoritet ikke er noe du har eller kan påberope deg, men noe du får fordi du fortjener det. Og det som gir deg autoritet er tilliten du får på grunn av din kompetanse, trygghet og menneskelighet. Du vet hva du kan og du er totalt uten motstand når det gjelder å innrømme hva du ikke kan.
Kjære Hans Kristian, på vegne av menighetsrådet, staben og hele Sverresborg: tusen takk for de årene vi har fått ha deg her. Ingen kunne ha tjent menigheten bedre enn du har gjort. Takk for dine trygge gudstjenester og poengterte og grundig gjennomarbeidede prekener. Takk for din tilstedeværelse i det hverdagslige, for fellesskapet og grundigheten din. Og ikke minst takk for dine smil. Jeg har faktisk aldri sett deg døpe et barn uten å smile.